Til India for å bli bedre leger
For å bli bedre leger, reiser medisinstudenter ut av Norge i deler av studietiden. Stine Skar Eriksen og Trude Hansen fra Universitetet i Tromsø fant nyttig lærdom på landsbygda i India.
Tekst og foto: Stig Brøndbo
 |
| I alle landsbyene som Stine Skar Eriksen (t.v.) og Trude Hansen besøkte, ble de tatt imot med sang, musikk og dans. Foto: Stig Brøndbo. |
Mens medisinstudentene fra Universitet i Tromsø diskuterer sykdomstilfeller med den indiske legen Dhanajay Shinde, går alarmen. Smil og latter i akuttmottaket på lokalsykehuset i den indiske landsbyen Pen, blir til roping og løping. Ei akuttralle forsvinner ut mot en motorsykkeldrosje på gaten utenfor sykehuset. En livløs, ung mann kommer i retur. I det han trilles gjennom det utendørs venterommet og inn i sykehuset, blir smil til stumme ansikter. Mopedulykke. Moped mot lastebil. Hver dag er det alvorlige trafikkulykker i området. Er det noen de kjenner?
Etter noen sekunder med stillhet, bryter ropingen ut igjen.
- There is one more! One more!
Selv om det offentlige sykehuset skulle hatt vakthavende legespesialister på alle sykehusets avdelinger, står doktor Shinde alene i akuttmottaket. Noen leger som jobber på offentlige sykehus velger å ta vakten sin på private sykehus i stedet. Det er bedre betalt, og dersom de deler litt av ekstralønnen med sin nærmeste overordnete på det offentlige sykehuset, beholder de den offentlige lønnen også. Kommer det inn pasienter som krever spesialisthelsetjeneste, blir de henvist til de dyre privatsykehusene hvor legen er på vakt.
- Det var ikke så mye vi kunne gjøre i dag, sier doktor Shinde etter en god halvtime. Den ene mopedisten var død ved ankomst, den andre hadde så omfattende hodeskader at han ble erklært hjernedød.
- Dette var vi ikke forberedt på. Det var tøffe inntrykk, sier Stine Skar Eriksen. Egentlig skulle hun og medstudenten Trude Hansen til lokalsykehuset kun for å snakke om forebygging av mage-/tarmsykdommer blant kvinner og barn på den indiske landsbygda. Mageproblemene finnes i Norge også, men i India er de så omfattende at helsepersonellet er svært oppdatert på temaet.
Før mopedulykken snudde opp ned på sykehusbesøket, møtte de to tromsøstudentene unge mødre som kom for å vaksinere sine små håpefulle mot hepatitt B – og de fikk en innføring i hvordan hverdagsutfordringene sjeldent kommer alene. Kvinnene gir ansikter og bekreftende stemmer til problemstillingene vakthavende lege, Dhanajay Shinde, har fortalt om – om sammenhengen mellom dårlige sanitærforhold og voldtekter, om urent vann og sjuke unger, om slangebitt, fattigdom, feilernæring og rusmisbruk.
- I regntiden får vi hver dag inn pasienter med alvorlige mageproblemer og slangebitt, sier doktor Shinde. Svært mange har ikke toalett i nærheten av huset sitt, og blir sårbare når de må ut i åkrene for å gå på do. Der lurer giftige slanger – og menn som har søkt trøst i rus for å takle en hverdag uten arbeid og framtidshåp. Mennene vet at kvinnene må ut i åkeren for å gå på do – og noen blir like giftige som slangene.
 |
| Stine Skar Eriksen og Trude Hansen fikk omvisning på det lokale sykehuset i Pen av doktor Dhanajay Shinde. Han fortalte om utfordringene som spesielt regntiden, slanger og rusete menn påfører kvinner og barn i regionen. Foto: Stig Brøndbo. |
En vond sirkel
- Det er vanskelig for kvinnene, mye faller på dem og mange av dem har ikke skolegang. Selv om de blir klar over hvorfor barna får ormer i magen eller diare, så har de så knappe ressurser at de ofte ikke får gjort noe for å komme ut av en vond sirkel, sier sosialarbeideren Naresh Vandel.
- Men det skal så lite til for å bedre forholdene, ikke bare for kvinner og barn – men for hele familier og lokalsamfunn, sier doktor Kishor Deshmuch. Som leder for Children’s Future of India (CFI), har han i flere år jobbet med sanitærprosjekter i flere stammelandsbyer utenfor Pen. Tromsøstudentene fikk kontakt med CFI gjennom deres norske samarbeidspartner Fadderbarnas framtid (Faf), og straks Stine Skar Eriksen og Trude Hansen landet i India, ventet et ukelangt skreddersydd program.
- Stadig flere nordmenn reiser til eksotiske områder i verden og kommer hjem med medisinske utfordringer, og det å reise ut for å bli nærmere kjent med noen av de mest vanlige mage-/tarmproblemene tror vi vil kunne gjøre oss til bedre leger hjemme i Norge, sier Trude Hansen.
Harstad Village i India
Glovarme, loddrette solstråler får lufta til å dirre. Noen-og-tretti grader i skyggen blir til noen-og-førti i sola utenfor terrengbilen. Hjulene virvler opp rødt støv fra den smale kjerreveien som slynger seg opp gjennom det frodige landskapet. Selv om det bare er noen få kilometer fra Pen til landsbyen Bariwadi, tar det tid å forsere små elvekrater, rester etter regntiden.
Velkomstkomiteen høres før den er synlig. De siste hundre meterne blir trommelydene sterkere. Ungene har sett støvskyen og dundrer løs på skarptrommer. Mange av de knappe 100 innbyggerne har pyntet seg og møtt opp for å hilse legestudentene velkommen. En rekke av ungene i landsbyen er fjernadoptert gjennom norske Fadderbarnas framtid og får sponset skolegang og noen av familiens hverdagsutgifter. I tillegg har en driftig dame i Harstad fått med seg privatpersoner og lokalt næringsliv til å finansiere nye murhus til over halvparten av landsbyens 50 familier. Alle de nye husene har fått en liten kjøkkenhage og eget toalett, og byen har fått kallenavnet ”Harstad Village”. Nå står takknemlige, indiske harstadværinger klare for å fortelle gladhistorien om hvordan rent vann og egne toaletter har gjort at dem både friskere og tryggere.
Kvinner som huseiere
- Hvert hus koster cirka 15.000 norske kroner, forklarer doktor Kishor Deshmuch. Alle husene har navneskilter som viser hvem som eier det. Alle skiltene har kvinnenavn. Kvinnelige huseiere sørger for bedre vedlikehold, og det gir eierne større trygghet i en verden hvor det å bare få jentebarn kan være grunn nok til at mannen finner seg en ny kone.
Mrs. Jana Sanjay Pawar. I tre år har navneskiltet fortalt at hun eier huset. Under navnet og med litt mindre skrift står det Seljestad barneskole. Sponsoren. Elevene solgte lodd og skaffet seg sponsorer til et skoleløp slik at Jana Sanjay Pawar kunne flytte inn sammen med mann og to barn da hun var 20 år.
Den 23-åringe tobarnsmoren viser stolt fram sine velholdte 20 kvadratmeter fordelt på to rom. På et lite jorde dyrkes chili, agurk og andre grønnsaker. Godsakene vannes jevnlig med spillvannet fra kjøkkenet.
- Før hadde vi et hus laget av tørket kumøkk og bambusstokker. Vi manglet alltid vann når brønnen gikk tørr i månedsskiftet februar/mars. Nå har vi jevn tilgang på vann, og det sparer oss for masse tid og hardt arbeid. Det er så mye lettere å holde huset, kjelene, kroppen og klærne rene. Ja, alt er mye renere. Og dermed er også hygienen langt bedre. Vi får færre problemer, og blir sjeldnere syke, påpeker Pawar.
Medisineren i landsbyen
Selv om ektemannen gjennom elleve år er til stede, er det tobarnsmoren som leder an i samtalen med medisinstudentene. 23-åringen kan mye om sammenhengene mellom levevilkår og sykdom. Det vesle huset hennes er blitt til landsbyens ”health post” – et tiltak i regi av Faf: Tobarnsmoren har fått opplæring av en lege for å kunne undervise og hjelpe de andre innbyggerne.
Pawar viser medisinstudentene et lite medisinskrin hvor hun blant annet oppbevarer antibiotika, smertestillende, desinfeksjonsmidler, bandasjer og immodium.
- De fleste kommer grunnet tannpine, hodepine, muskelsmerter, forkjølelse, feber og diare. Når det ser ut til å dreie seg om alvorlige tilfeller, eller om pasientene ikke blir bedre, gir jeg dem beskjed om å oppsøke lege eller sykehus, forklarer 23-åringen. Rett utenfor kjøkkenhagen, på baksiden av huset hennes, står en latrine med asiatisk do – et støpt hull i bakken. Kloakken blir samlet opp i septiktanker, og sykdomsfraværet på den lokale skolen har gått ned etter at landsbyen fikk ordnede doforhold.
 |
| Alle ville snakke med Tromsøstudentene. Foto: Stig Brøndbo. |
Bolig av kumøkk
- Det er oftest jeg som påser at ungene er rene. Foreldrene jobber lange dager, og har ikke tid til å se etter dem, forklarer førskolelærer Shweta Mahadik. Skolen hennes ligger i utkanten av landsbyen Katkarwadi, en halvtimes kjøretur fra ”lille Harstad”. Krøtterstien som går fra motorveien og opp dalsiden til platået hvor 250 innbyggere bor i 50 boliger er nærmest uframkommelig i regntiden. Nå steiker solen og den rødbrune jorda har slått sprekker.
Myndighetene har sørget for en felles vannforsyning til landsbyen, og de har også finansiert noen latriner. Men ingen ser ut til å være i bruk, isteden har de endt som lagerplass for redskaper, stabler med sekker og søppel.
- Problemet er at ingen har forklart innbyggerne hvordan og hvorfor latrinene skal brukes, påpeker sosialarbeider Pooja Prasad Deshpande i CFI. Organisasjonen hennes skulle så gjerne ha satt i gang utbedringer, slik de har gjort det for de indiske harstadværingene, men mangler finansiering. Størstedelen av boligene i den lille landsbyen er bygget av kumøkk: Gulvet er av kumøkk, veggene er av kumøkk og bambusstenger, mens takene er laget av takplater i aluminium, ofte med store gliper imellom.
- I regntiden er det forferdelige forhold, mange blir syke, sier sosialarbeideren, som fungerer som tolk mellom medisinstudentene og landsbybeboerne.
- Ja, barna blir jo syke. De får feber, blir forkjølte, får hudsykdommer og får problemer med magen. Det kan være alt fra diare, til ormer og kolera, bekrefter førskolelæreren.
Tromsøstudentene får en omvisning i landsbyen. Det skal være bryllup i kveld, og forberedelsene er i full gang. Ungene flokker seg om gjestene og danser når bryllupets høyttaleranlegget blir testet. Flere av de eldre kvinnene danser også, en av dem er så ruset at hun sjangler fram noen dansebevegelser, vrikker på hoftene og snurrer rundt med armene. Flere av landsbyboerne forsøker å geleide vekk de mest rusete personene, men straks de forsvinner bak et hushjørne, dukker de opp rundt det neste. Alle vil snakke med tromsøstudentene, og forteller om sykdom, mageplager og tradisjonelle urtemedisiner.
- Folk her har fryktelig dårlig råd. De som blir syke har ikke penger til ordentlig medisin, og oppsøker det offentlige helsevesenet som en siste utvei. Også de som ruser seg, gjør det på billigste måte – og blir veldig sjuke av det de drikker, forteller sosialarbeider Deshpande.
Vanskelige boforhold
- Velkommen inn, sier Sunesh Pawar. Familiefaren åpner den provisoriske døren inn til rommet han deler med kona og tre barn i alderen 6 - 12 år. Det tar tid før øynene venner seg til mørket. Innerst i et hjørne i boligen er ildstedet der mamma Sushila lager mat over varmen fra noen trepinner og tørket kumøkk. Lufta er stinn og tung. Det finnes verken pipe eller annet avtrekk.
- Mange utvikler luftveisproblemer, forklarer sosialarbeideren. Pappa Sunesh er den eneste som svarer på spørsmål fra de norske studentene. Han forteller om lange arbeidsdager, og om vanskelige boforhold når regnvannet renner inn i de våte månedene. Familien sover på gulvet – og de blir syke – alle sammen, ofte flere måneder i strekk, mens regnet høljer ned.
Rett utenfor det spinkle huset, sitter en ung mann og vugger på en liten guttebaby.
- Han har feber, forteller pappaen. Barnet er slapt, og gir ikke øyekontakt. Det er ennå to uker til den lokale sykepleieren kommer på sin neste faste visitt til landsbyen. Medisinstudentene snakker med pappaen gjennom tolken, og blir forsikret om at ungen skal bli tatt med til et legekontor en halvtimes gange unna.
- Jeg håper at ungen blir tatt med til legen, sier Skar Eriksen. På vei ned mot hovedveien, diskuterer medisinstudentene hva som kan feile barnet. Krabbende på et gulv av kumøkk og med frittgående kyllinger rundt omkring, er det rikelig med muligheter for å bli smittet av både ormer og bakterier. Fra møtene med leger og sykepleiere i India har de fått bekreftet sykdomsbildene knyttet til mage-/tarmproblemene, akkurat slik de hadde lest om på forhånd. Men den syke ungen er første direktekontakt med symptomer.
- Det er imponerende å se hva sykepleierne, sosialarbeiderne og CFI får til med små midler, men det er fortvilende ikke å kunne bidra mer. Den ungen virket veldig dehydrert og syk. Klassisk mage-/tarmproblematikk, sier Trude Hansen.
Selv om den indiske hverdagen er fjern fra den norske, mener medisinstudentene at oppholdet har stor overføringsverdi til Norge.
- I tillegg til at vi ble bedre kjent med fantastiske mennesker, en flott organisasjon og en annerledes kultur, er det viktig å få en påminnelse om at det ikke alltid hjelper å bare behandle symptomer, men at det er viktig å se pasienten i et større bilde. Det var både legen på sykehuset og de ansatte i CFI flinke til, og det er viktig lærdom å ta med seg inn i en hektisk jobbhverdag her hjemme, sier Stine Skar Eriksen og Trude Hansen.
|
Ønsker flere studenter på utveksling |
|
En av fire medisinstudenter ved UiT reiser på utveksling. Universitetene i Norge ønsker at flere norske studenter tar deler av utdanningen i utlandet. - Vi mener det er gunstig for studentene å høste erfaringer fra utvekslingsopphold i utlandet, sier Inger Njølstad, som er prodekan for utdanning innen medisin og odontologi ved Universitetet i Tromsø. Universitetet forsøker å legge til rette for at flest mulig kan ta deler av sin utdanning i utlandet og har opprettet samarbeidsavtaler med universiteter rundt om i verden. I dag velger en av fire medisinstudenter fra UiT å gjennomføre et semester i utlandet. Dette skjer på fjerdeåret, og mens norske studenter reiser ut, inviterer UiT utenlandske studenter til Tromsø. I tillegg kan studentene velge å gjennomføre enkeltprosjekter i utlandet underveis i utdanningen. - Det å bli kjent med en ny kultur og et nytt helsevesen kan gi nye perspektiver både i forhold til studier og jobb hjemme. Det stimulerer til læring og vi ser at mange av studentene vokser på å høste erfaringer fra andre land og kulturer, sier Njølstad.
|
