Nordnorske underverk
Vegaøyan på nordlandskysten og helleristningene i Alta vitner om hvordan mennesker på utrolige måter har tilpasset seg livet i nord.
Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 3 2012
Noen steder er av så stor betydning at tapet av dem ville vært uerstattelig for menneskeheten, og alle har derfor et felles ansvar for å ta vare på disse stedene for kommende generasjoner.
Unescos verdensarvliste fungerer som en oppmuntring til alle verdens land om å bevare sine naturlige og menneskeskapte underverk.
Ved Universitetet i Tromsø forskes det på to av Norges underverk som er på denne lista: Vegaøyan og helleristningene i Alta.
Eksklusiv
 |
| Ærfuglen blir godt tatt vare på av menneskene på Vega. De bygger reir og små hus til dem som beskyttelse mot rovdyr. Til gjengjeld får menneskene både egg og den fineste dunen som finnes – ederdun. Foto: Bente Sundsvold. |
– At Vegaøyan kom med på Verdensarvlista i 2004 overrasket nok de fleste som bor der. Mange trodde at stedet ble innskrevet på lista fordi det er så vakkert der. Vakkert er det, men det er ikke riktig så enkelt, forteller Bente Sundsvold, visuell antropolog ved UiT.
Vegaøyan, som teller cirka 6000 øyer, er på den eksklusive lista på grunn av det svært spesielle samspillet mellom menneske og fugl. I århundrer – kanskje årtusen, så har folk på øyene drevet med egg- og dunrøkting.
Ærfuglen, eller ea som den også kalles, avgir nemlig den fineste dunen som finnes – ederdun. Og den er svært eksklusiv. Menneskene har strukket seg langt i å tilrettelegge for at ærfuglen skal fortsette å ruge ut eggene sine på Vega.
Man har blant annet laget reir til dem med tørket tang og bygd egne “hus” for å beskytte fuglen fra rovdyr. Ved å “oppvarte” fuglene på denne måten får man sikret seg finere dun, og fuglen føler seg trygg nok til å returnere – år etter år.
Ea som øyværingens “husdyr”
– I varntie, som er den mest kritiske tida i hekkeprosessen når ea skal finne reirplassen, da skjer alt på fuglens premisser. Man unngår for eksempel å fyre i peisen og i gamle dager ble barna bestukket med fine leker for at det skulle være ro og fred i øyværet. På folkemunne kalles ærfuglen for øyværingens husdyr. Fuglene er riktignok ikke tamme og de gjør som de vil, men det er en vinn-vinn-situasjon for begge parter.
Sundsvold tror at egg- og dunrøktinga ville gått i glemmeboka hvis det ikke var for statusen på verdensarvlista.
– I mange år etter andre verdenskrig fikk folk “fraflyttingsbidrag” fra staten for å flytte fra utkantstrøk (utværene), og Vegaøyan var intet unntak. Det førte til at det ble færre og færre som drev røkting. Men for å fortsette å stå på verdensarvlista MÅ derimot røktinga holdes i hevd, sier Bente Sundsvold.
Risset og tegnet i 5000 år
 |
| Helleristningene i Alta er svært mangfoldige. Foto: Knut Helskog |
– Spor etter våre forfedre er viktige å bevare. Det er tross alt deres suksesshistorie som gjør at vi sitter her i dag, påpeker arkeologiprofessor Knut Helskog.
Han var en av de første som startet arbeidet med å kartlegge og tolke Nord-Europas største samling av helleristninger laget av jeger- og fangstfolk.
Siden 1973 er det dokumentert over 5500 helleristninger og hellemalerier flere steder rundt Alta, de eldste fra cirka 5200 f.Kr.
Ristningene ble laget nært sjøen, på svaberg i strandsonen.
– Etter hvert som landet hevet seg ble det risset lenger ned også. Det er et spenn på 5000 år mellom de eldste tegningene øverst, og de yngste nederst. Det gjør at de kan deles inn i tidsperioder, og vi kan se at figurene endres kraftig gjennom tid, sier Helskog.
Beundring
Han skrev selv den faglige begrunnelsen for at stedet burde komme på verdensarvlista, og i 1985 ble det funnet verdig.
– Det som gjør stedet unikt er at innholdet er så rikt og mangfoldig med komposisjoner av for eksempel bjørnejakt og fanging av rein. Helleristningene ble brukt til å kommunisere med andre mennesker, men også det underjordiske, dyrenes sjel og guder. At rissingen etter hvert stanset opp beror trolig på at man fant andre måter å kommunisere på.
– Gjennom tegningen kan man se at jeger – og fangstfolkene har hatt mer kunnskap, styrke og klart seg langt bedre enn vi tidligere trodde. Dess mer jeg forsker på dette, jo større blir min beundring for disse menneskene. Denne arven er noe vi alle bør være stolte av, avslutter Knut Helskog.
FAKTABOKS Unescos verdensarvliste:
- I år er det 40 år siden Unesco (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) vedtok konvensjonen om verdens natur- og kulturarv (World Heritage List), 16. november 2012. 189 stater har ratifisert verdensarvlista.
- Lista inneholder 962 steder, både kultursteder (745), naturområder (188), og det som er en miks av de to (29).
- Norge har sju steder på lista: Bryggen i Bergen, Urnes stavkirke, Røros, Helleristningene i Alta, Vegaøyene, Struves meridianbue i Hammerfest og vestnorske fjorder (Geirangerfjorden og Nærøyfjorden).
- Det grunnleggende kriteriet for å få et sted på lista er at arven er stedfast, det vil si at den ikke kan flyttes.
- For å komme med på lista må minst ett av ti utvalgte kriterier møtes. Du kan lese mer om verdensarv på Unesco Norges nettsider.
 |
| Fra helleristningene i Alta. På bildet vises blant annet binne med unge, elg og abstrakte figurer (kan være amuletter). Foto: Knut Helskog |
