Videokonferanser bedrer pasientbehandlingen
Regelmessig bruk av videokonferanser mellom allmennleger og spesialister bedrer pasientbehandlingen.
![]() |
| Forskning viser at telemedisin kan spare tid og reise/oppholdsutgifter for ansatte og pasienter, øker tilgang til fagmiljøer og utdanningsinstitusjoner og fører til kompetanseheving i flere ledd. Slike videokonferanser bidrar også til god utnyttelse av faglige ressurser, raske behandlingslinjer, reduserer pasientens kontaktpunkter i helsetjenesten og pasienten opplever helsetjenesten som mer helhetlig. Bildet viser sårveiledning over nettet. Foto: Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin. |
En fersk studie fra Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin (NST) viser at helseregioner har mye å vinne på hyppige videokonferanser mellom allmennlege og spesialist. Denne typen deling av informasjon og kunnskap mellom nivåene i helsetjenesten gir et overordnet pasientbilde med forbedret koordinering og kontinuitet. Spesialisten følger den overflyttede pasienten hele veien og står bedre rustet til å ta i mot om pasienten skulle bli sendt tilbake.
– Min forskning gir innsikt i noe som ikke har vært belyst tidligere: hvordan deling av informasjon mellom behandlerne ved de forskjellige institusjonene gir mulighet for nye arbeidspraksiser, produksjon av ny kunnskap og bidrar til at de kan utfylle hverandre og få tilgang til den kunnskapen de trenger, sier stipendiat ved Universitetet i Tromsø Line Lundvoll Nilsen til Helse Midt-Norge.
Bra med hyppige videokonferanser
| Definisjon av telemedisin |
| Telemedisin er undersøkelse, overvåkning, behandling og administrasjon av pasienter og opplæring av pasienter og personale via systemer som gir umiddelbar tilgang til ekspertise og pasientinformasjon uavhengig av hvor pasienten eller relevant informasjon er plassert. (Kilde: Nasjonalt senter for samhandling og telemedisin) |
Lundvoll Nilsen har konsentrert seg om Helse Midt-Norge, der videokonferansemøter er en del av de faste morgenmøtene ved sykehuset uansett om det var definerte problemstillinger eller ikke, og Helse Nord som ikke har så hyppige videokonferanser.
Forskningsresultatene hennes viser at både allmennleger og spesialister får verdifull kunnskap ut av å bruke videokonferanse regelmessig. Regelmessig informasjons- og kunnskapsutveksling skaper gjensidig avhengighet og kan være med på å påvirke til økt bruk av videokonferanse.
- En enda viktigere effekt av hyppig bruk av videokonferanse er jo at pasientforløpet blir mer helhetlig. Pasienter diskuteres over tid. Legene utveksler informasjon og kunnskap om tidligere, nåværende og fremtidig behandling. Alt er med på å gi en tilpasset behandling av den enkelte pasient, sier Lundvoll Nilsen.
Hun mener hyppig utveksling av informasjon gir allmennlegene og spesialistene tilgang til den kunnskapen som kreves i øyeblikket, men også en mulighet til å planlegge videre tiltak og behandling. En kombinasjon av spesialistkunnskap og nærhetskunnskap kan forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen, og også det langsiktige samarbeidet mellom spesialist og allmennlege.
Viktig tema
Bruk av telemedisin blir stadig viktigere tema i dagens Helse-Norge. Behovet for effektivitet og sykehustjenester vil bare øke de kommende årene.
– Etterkrigstidens eldrebølge har allerede truffet oss ved at dagens 50-60 åringer er kommet i en alder da de får kreft, hjerteinfarkt, røykelunge og sukkersyke. I tillegg er det et økende behov for tjenester til eldre med flere og sammensatte sykdommer, til personer med kroniske lidelser, pasienter innen psykiatri, rus og rehabilitering, beskriver stipendiaten.
For å få telemedisin til å virke i praksis, er det viktig med riktig utstyr og god opplæring. Realisering av levedyktige telemedisinske tjenester forutsetter at flere faktorer spiller på lag. Gjennom en reviewstudie ser forskere ved NST og Universitetet i Tromsø på hvilke forhold som bør være tilstede for å realisere telemedisinske tjenester utover pilotstadiet. De viser til at det ikke er gjort mye forskning på dette feltet. Telemedisin og eHelse er et ungt forskningsområde.



