Videokonferanse gir gevinst for både spesialist og allmennpraktiker
Regelmessig bruk av videokonferanse mellom allmennleger og spesialister realiserer politiske ambisjoner om bedre samhandling i helsetjenesten. Likevel er det bare en helseregion i Norge som har rutiner for regelmessig bruk av dette verktøyet. Dette viser Line Lundvoll Nilsen i sin ferske doktoravhandling i pedagogikk fra Universitetet i Tromsø.
Lundvoll Nilsen har rettet søkelyset på læring og samhandling mellom spesialister og allmennleger i Helse Nord og Helse Midt, og på hvordan kunnskap utveksles og konstrueres gjennom medisinske samtaler.
- Det ligger til legeprofesjonen å utveksle kunnskap og søke samarbeid på egen arbeidsplass, ikke på tvers av nivåer og institusjoner, forklarer Line Lundvoll Nilsen.
- Samtidig har størsteparten av studier som er gjort på bruk av videokonferanse fokusert på den læringen som oppstår ved at brukeren tilegner seg kunnskap om verktøyet, ikke hva innholdet i konferansene har gitt av kunnskapsutveksling. Min forskning gir derfor innsikt i noe som ikke har vært belyst tidligere: hvordan deling av informasjon mellom behandlerne ved de forskjellige institusjonene gir mulighet for nye arbeidspraksiser, produksjon av ny kunnskap og bidrar til at de kan utfylle hverandre og få tilgang til den kunnskapen de trenger, sier Lundvoll Nilsen.
Forskningsresultatene viser at både allmennleger og spesialister får verdifull kunnskap ut av å bruke videokonferanse regelmessig. Regelmessig informasjons- og kunnskapsutveksling skaper gjensidig ”avhengighet” og kan være med på å påvirke til økt bruk av videokonferanse.
- En enda viktigere effekt av hyppig bruk av videokonferanse er jo at pasientforløpet blir mer helhetlig. Pasienter diskuteres over tid. Legene utveksler informasjon og kunnskap om tidligere, nåværende og fremtidig behandling. Alt er med på å gi en tilpasset behandling av den enkelte pasient, sier Lundvoll Nilsen.
Utbyttet er størst ved regelmessig bruk
Bruken av videokonferanse er organisert på forskjellige måter i de to helseregionene. I Helse Nord ble det satt av en time i uken for videokonferanse dersom allmennlegen hadde kasus han ønsket å diskutere. Han fikk da diskutere med den spesialisten som var på vakt.
I Helse Midt var videokonferansemøter en del av de faste morgenmøtene ved sykehuset uansett om det var definerte problemstillinger eller ikke. Alle møtedeltakerne ved medisinsk avdeling deltok.
Hyppige videokonferanser gir variasjon i innholdet med både informasjonsutveksling og konsultasjoner. Der behovet kun meldes inn dagen i forveien dreier det seg alltid om konsultasjoner rundt en bestemt pasient, ofte med et forhåndsdefinert spørsmål som skal belyses.
Lundvolls forskning viser at i helseregioner hvor videokonferanse benyttes regelmessig og til ulike formål, er informasjons- og kunnskapsutbyttet større for både allmennleger og spesialister, enn der hvor det bare benyttes til konsultasjoner.
Forbedrer kvaliteten på samarbeidet
Hyppig utveksling av informasjon gir allmennlegene og spesialistene tilgang til den kunnskapen som kreves i øyeblikket, men også en mulighet til å planlegge videre tiltak og behandling. En kombinasjon av spesialistkunnskap og nærhetskunnskap kan forbedre kvaliteten på pasientbehandlingen, og også det langsiktige samarbeidet mellom spesialist og allmennlege.
Deling av informasjon og kunnskap mellom nivåene i helsetjenesten gir et overordnet pasientbilde med forbedret koordinering og kontinuitet. Spesialisten følger den overflyttede pasienten hele veien og står bedre rustet til å ta i mot om pasienten skulle bli sendt tilbake.
