Samer, rein og reindrift i Newfoundland
Selv om jeg ikke forsker på rein og reindrift, men snarere på torsk og fiskerier, er det nesten uunngåelig å ikke komme i berøring med temaet reindrift som samisk forsker. I løpet av et studieopphold på Memorial University i St. John’s, Newfoundland, ble jeg klar over at det en kort periode på begynnelsen av 1900-tallet foregikk samisk reindrift på øya. I møte med lokalbefolkningen i den lille bygda Norris Point, som fikk besøk av noen av samene, ble jeg også spurt om det finnes anekdoter eller rester av fortellinger om tida på øya blant etterkommerne i Norge. Formålet med denne artikkelen er å bring fram ny viten og nyansere hittil kjent kunnskap om temaet, og kanskje vet noen av Ságats lesere mer om samene som dro til Newfoundland i 1907.
Samer og rein på museum i Canada
Min første berøring med reindrifta på Newfoundland var en liten utstilling i en monter på The Rooms, et kombinert museum, arkiv og kunstgalleri i St. John’s. Historien om den samiske reindrifta på øya ble der presentert som ”The Reindeer Experiment”, i betydningen at dette var et av mange tiltak satt i gang av engelskfødte Sir Wilfred Grenfell (1865 - 1941), en medisiner og misjonær og mangeårig direktør for Labrador Medical Mission. Eksperimentet med å bringe rein til Newfoundland ble karakterisert som et av hans mindre vellykkede eksperiment, og stiller seg i rekken av vestlige regjeringers forsøk på å introdusere samisk reindrift til andre verdensdeler i perioden fra slutten av 1800-tallet til etterkrigstida. Det mest kjente forsøket er reindrifta som ble introdusert til Alaska i 1894, og som viste seg å være ganske vellykket (se blant annet Vorren 1994: Samer, rein og gull i Alaska). Samisk reindrift har også blitt forsøkt introdusert i Nordvestterritoriet, og til Grønland, Baffin Island i Nord-Canada og andre steder i verden, men da med mindre hell.
Grenfell klarte å frakte over 300 rein og fire samiske familier fra Alta til St. Anthony nord på Newfoundland med avreise med steameren ”S.S. Anita” den 14. desember 1907 og ankomst 5. januar 1908. Arkivene jeg tok en kikk på inneholdt kun familienavnene på to av de samiske familiene som inngikk kontrakt for å gjete rein på øya, familiene Turi og Andersen. Odd Mathis Hætta (Samisk reindrift på Grønland. Fra utvikling til avvikling (1952-1978), Alta/Kautokeino 2010) skriver imidlertid om reindrifta på Newfoundland i et nylig utgitt hefte om reindrifta på Grønland. Han opplyser der at det var Nils Turesen Turi (1853-1925) fra Masi og kone Inger Johannesdtr Hætta (1855-1931) med tre barn som var av dem som reiste over til Newfoundland fra 1908-1910. De fire samiske familiene reiste hjem i 1910, i følge Hætta på grunn av dårlige klimatiske forhold, dårlig betaling, og at de ble uglesett. Sønnen til Nils Turesen Turi, Klemet Nilsen Turi (1895-1972), skrev boka Áiggit rivdet, men nevner i boka bare kort sitt opphold på øya. Hætta spekulerer også i om familiene som var på øya ville fortrenge minnene ettersom det skrives lite om tiden der (Hætta 2010: 84). Både gjennom oppholdet mitt på Newfoundland og i arkivmaterialet fant jeg ikke noe som indikerte at familiene ble tatt dårlig imot, og vi skal nå se litt nærmere på det lille vi vet om hvordan de hadde det under oppholdet, om reinflokken de tok med seg og årsakene til at eksperimentet slo feil.
Ankomst, oppstart og reindrift fra 1908-1910
Da jeg gikk gjennom arkivet i St. John’s, ble jeg overrasket over de mange bildene som var tatt av både rein og samer på øya. Både de samiske familiene og reinen var yndete fotomotiver, og Grenfell både skrev selv i lokale aviser og ble intervjuet om hvordan det gikk med eksperimentet. Mange av bildene følges av bildetekster som beskriver en hverdag med fokus på det praktiske og aktivitetene til Grenfell selv og hans kompanjonger i et for dem ukjent foretak. De prøver seg på å samle rein, bruke pesk, og kjøre med rein og pulk.
En avisartikkel som sto på trykk i The Lewiston Daily Sun den 20. mars 1908, to måneder etter ankomst, beskriver levende hvordan folk i Newfoundland opplevde samene og hva de så på som forskjellig fra seg selv og fra inuittene i Labrador som Grenfell kjente godt til. Grenfell forteller at det er ti samer i alt, tre par og et fjerde par med to gutter, i tillegg til de tre hundre reinsdyrene og ti lapphunder. Grenfell opplyser også at en av samene tidligere var leid inn av den amerikanske regjeringen for å introdusere og lære opp inuittene i reindrift i Alaska. Han opplyser ikke hvem av dem det var, og ingen av de andre hadde vært utenfor sitt hjemmeområde ”on the border between Norway and Sweden where they herd the deer in the hills in the winter and fish in valleys in the summer” (”på grensen mellom Norge og Sverige hvor de gjeter rein om sommeren og fisker i dalene om sommeren”). Grenfell beskriver samene som veldig korte, ”about shoulder high to the average man, and have small wizened faces, especially the women” (“rekker omtrent opp til skulderen på en vanlig mann, og de har små inntørkede ansikter, særlig kvinnene”). Videre beskriver han klesdrakten, at de alle har kniv (”a murderous sheath-knife”) og tobakks pung hengende fra beltet, kvinner som menn. I tillegg hadde de med seg sleder med reinskinn og noen sekker med sennegress, som Grenfell forklarer bruken av for leserne. Han beskriver også ganske detaljert samenes diett, som han bedømmer som ganske sivilisert, og måten de dypper sukkerbiter i kaffen på i stedet for å bruke løst sukker som de selv. Grenfell undres også over hvorfor samene vil bo i lavvo (som han beskriver som et telt med ”wigwam shape”) og ikke innendørs, ettersom teltene var fulle av røyk og trekk. Samene ble fort en attraksjon blant lokalbefolkningen og ble flittig besøkt rett etter ankomst og ved ulike anledninger. De deltok også i gudstjenester på Newfoundland.
Om selve drifta skriver Grenfell at samene i begynnelsen virket negative til forholdene for rein på øya på grunn av tykke lag med is over beitene. Klimaet på Newfoundland, som ligger på samme breddegrad som Praha (ca.50 grader nord) er store deler av året kaldt, fuktig og tåkete og om vinteren kommer en god del snø. Etter hvert ble familiene imidlertid mer positive når det ble funnet bedre beiter som var mindre utsatt for ising omtrent 15 km unna landingsstedet, og samene flyttet dit med flokken fra St. Anthony en uke etter landingen med sleder, trekkrein og hunder. Samene brukte heller ski i stedet for truger (snowshoes) på flyttingen. De samiske familiene skulle være en midlertidig løsning for reindrifta på Newfoundland, og fikk i oppgave å lære opp en foreldreløs gutt og en ”energetisk ung newfoundlander” som til slutt skulle ta over drifta når samenes kontraktsperiode var over. En Mr. Lindsay bodde i nærheten av sameleiren for å studere det samiske språket og dyrene. I tillegg ble det hyrt inn en svensk tolk for å oversette mellom samisk/norsk og engelsk. I følge arkivkildene i St. John’s var betalingen for gjeterne som deltok på 30 dollar i måneden, og prosjektet ble støttet med 5000 dollar fra den lokale regjeringen. Grenfell bemerker om denne første perioden at dyrene ser ut til å klare seg bra på øya, særlig ettersom ulven nesten var utryddet.
Samer møter indianere på Newfoundland
Det hersker litt forvirring om motivasjonen for å innføre reindrift på Newfoundland. Årsaken til introduksjonen av rein til områder med tilsynelatende gode beiteforhold i USA, Canada og Grønland var at regjeringene ønsket å supplere inuittene med stabil tilgang på reinkjøtt. Grenfell hadde fått ideen fra dr. Sheldon Jacksons suksessfulle forsøk med reindrift i Alaska der mye transport nå foregikk ved hjelp av rein, og som sagt var en av samene som hadde vært med på dette på slutten av 1800-tallet også med på dette eksperimentet. På Newfoundland var meningen å tilføre øya, som ble oppfattet som en gudsforlatt ødemark, en stabil matkilde ettersom den lokale caribou stammen allerede var redusert av jakt. I tillegg til dette var planen å tilføre materialer for klær, transport, og ny industriell utvikling til øya som var svært avhengig av torskefiskeriene og eksporten til Europa som hovedindustri. Om grunnen for å innføre reindrift i dette området hadde vært for å hjelpe inuittene, hadde Labrador vært det naturlige valget for Grenfell, siden det ikke bor inuitter på Newfoundland. I arkivene i St. John’s fant jeg dokumenter som faktisk forteller om planer om å starte med reindrift i Labrador og importere 1000 rein med ”Laplanders” som innhyrte gjetere, men dette ble det aldri noe av (Draft Reindeer Agreement, 13/9/1937, The Rooms Provincial Archives, St. John’s). Så samene fikk ikke som i Alaska i oppgave å lære opp inuitter, men lokale entreprenører, på Newfoundland. Imidlertid møtte samene også her på urfolk, nemlig de lokale Mi’kmaq indianerne, og det var ikke hvem som helst de kom i kontakt med på øya.
Like etter ankomst i 1908 ble 50 av reinsdyrene øremerket for å brukes av tømmerindustrien på øya som trekkdyr. I mars la flokken med de 50 dyrene (som besto av 40 kalvtunge simler og 10 okser), fire samer og folk fra Grenfell Mission ut på en 58 dager og 65 mil lang strabasiøs ferd til Millertown på sørvest-kysten av Newfoundland. Som guide ble den berømte Mi’kmaq indianeren Mattie Mitchell (c. 1850-1921) hyrt inn. Mitchell var sønn av indianerhøvdingen ”Kong Mitchell” og en ettertraktet guide, malmleter og jeger. Han utmerket seg blant annet som en hovedbidragsyter til utforsking og kartlegging av de vestlige og nordlige delene av Newfoundland. Flyttingen av reinsdyr ledet av Mattie Mitchell er en velkjent historie blant etterkommerne av Mattie Mitchell og står også å lese i lokale historiebøker i Newfoundland. Turen var ekstremt strabasiøs for både folk og dyr, og foregikk midt på kalde vinteren i kulde, tung sne og snestorm. På grunn av at ferden gikk saktere enn beregnet var det knapt med provisjoner, men følget berget seg blant annet med å slakte caribou på veien. Etter 53 dager rakk følget fram til Bonne Bay og Norris Point, hvor samene etter sigende ble traktert av lokalbefolkningen med både mat og dans etter den strabasiøse ferden.
Blant annet på grunn av at Mi’kmaq indianerne er opptatt av egen historie i forbindelse med krav om landrettigheter, er historien om denne turen som regnes som en av de mer spesielle oppdragene Mattie Mitchell hadde, tatt godt vare på. Da jeg besøkte Norris Point oppdaget jeg til min overraskelse en informasjonsplakat med historien om samene som ble guidet av Mitchell, og jeg fikk også tak i bilder som ble tatt under besøket. Folk der var også interessert i å vite om det finnes noen etterkommere av samene som var der og hvem de var. I tillegg var jeg så heldig å treffe på en av de lokale hvis bestemor hadde truffet på samene. I følge en lokal fortelling skal denne bestemoren som på det tidspunktet var svært syk, ha fått et helsemessig råd fra samene: ”kok en rype, ikke salt, og du skal snart bli bedre”. Etter oppholdet i Bonne Bay ble reinene fraktet til Deer Lake og Millstown. Etter hvert mistet imidlertid tømmerbedriften interessen for rein som trekkdyr, så i Milltown ble flokken og samene i stedet en attraksjon som tiltrakk tilskuere helt fra St. John’s. De gjenværende reinsdyrene og samene ble så fraktet tilbake til St. Anthony. Om de møtte Mattie Mitchell igjen etter dette sier historien ingenting om. [1]
Tida etter 1910, første verdenskrig og avvikling
I 1910 var de samiske familiene dratt tilbake til Finnmark igjen. Hvordan gikk det så med reinsdyrene etter at samene forlot flokken? Flokken med 300 reinsdyr vokste til hele 1500 dyr i 1913, en ikke uvanlig vekst i en reinflokk under gode vilkår. Fra 1913 til 1917 gikk derimot antallet dramatisk ned til kun 200 dyr, og drifta ble avviklet i 1918. At flokken vokste viser at det var grunnlag for å øke antallet rein på øya, men det er litt mer uklart hvorfor det gikk så dårlig med flokken til slutt. George W Scotter skriver i artikkelen ”Reindeer Ranching in Canada” (I Journal of Range Management, Vol. 25, No. 3 (May 1972), pp. 167-174) at flokken minket på grunn av manglende tilsyn, men også på grunn av tyvjakt, likegyldighet og uvitenhet fra lokalbefolkningen. Med dette menes nok at lokalbefolkningen ikke så på reinen som privat eiendom, men som frittgående vilt som kunne jaktes på og skytes akkurat som caribouen. Et eksempel på denne typen årsaker kom fram i noen av dokumentene på arkivet i St. John’s. Den 8. mai 1913, tre år etter at samene hadde dratt fra øya og da reinflokken var på sitt meste, skrev innbyggerne på Grois Island en klage til den lokale regjeringen (The Rooms Provincial Archives, St. John’s). I brevet krevde lokalbefolkningen at reinene skulle avskaffes fra øya, ettersom de spiste opp avlingene deres som de var avhengige av. Klagen fra Grois Island var sikkert ikke alene og fikk et visst etterspill, noe som viser hvilken holdning lokalbefolkningen hadde til de frittgående reinene og hvordan regjeringen responderte. På grunn av klagen var Grenfell redd for å tape mere penger og andeler i det potensielle canadiske markedet for reinkjøtt, og mange hushold fikk husene sine undersøkt av politikonstabler på jakt etter skrotter. I et brev datert 20. juni 1913 undertegnet av 316 beboere, beklages det dermed at det hadde blitt uttrykt misnøye med reinen og tiltaket ble ønsket velkomment som en industri på lik linje med annet fehold. I oktober samme år rapporteres det imidlertid at en fiskebåt hadde landet på øya og skutt et antall rein. I lokale aviser ble det skrevet at folk ville bli straffet for å drepe rein på samme måte som de ville bli straffet for å drepe sau, og det ble skaffet til veie politifolk for å passe på reinene (The Rooms Provincial Archives, St. John’s). Disse hendelsene viser at det var en viss misnøye med reinen og at det foregikk tyvjakt i en slik grad at politiet satte inn ressurser for å få bukt med problemet.
Under første verdenskrig kan ikke situasjonen ha bidratt til mindre etterspørsel etter reinkjøtt for lokalbefolkningen på øya. Under krigen var Grenfell i Frankrike, og da han kom tilbake i 1918 var det bare 230 dyr igjen. Omkring 100 av de gjenværende dyrene ble flyttet til andre steder, men døde ut etter hvert. Eksperimentet med reindrift på Newfoundland var slik sett en fiasko. I ettertid har det også blitt oppdaget at reinen fra Norge mest sannsynlig overførte hjernemark til caribou stammen i Newfoundland som den eneste caribouen som har denne parasitten i Nord-Amerika (Lankester, Murray W & David Fong (1998): “Protostrongylid nematodes in caribou (Rangifer tarandus caribou) and moose (Alces alces) of Newfoundland” I Rangifer, special issue No. 10, 1998). Dette er enda i dag et problem for dyrene, som jaktes på av både Mi’kmaq folket og lokalbefolkningen.
Oppsummering
I følge det materialet jeg har sett på, er det på det rene at perioden da samene var på Newfoundland var en periode med mange møter med newfoundlandere og indianere og god vekst i reinflokken, til tross for problemer med å finne beiter og uvant klima og miljø for de fire samiske familiene. I materialet finnes det ingen indikasjoner på at samene ble uglesett og at de hadde behov for å fortrenge minner fra oppholdet på øya. Fra 1908 til 1910 hadde Grenfell interesse av å ta vare på både de samiske familiene, utstyret og flokken, og den generelle interessen for og omtalen av eksperimentet var god. Lokalbefolkningen hadde også stor interesse av de eksotiske ”Laplanders” og de ble godt mottatt i hvert fall i de tilfellene vi vet om både av Mi’kmaq indianerne og newfoundlanderne. På den andre siden kan det fuktige klimaet nok ha vært uvant for samene som var vant til det relativt tørre, stabile klimaet i indre Finnmark, og betalingen gikk mest sannsynlig bare til mennene og ikke til kvinnene, som i samisk tradisjon kan være like viktige for reindrifta som mennene. Hvordan familiene selv opplevde akkurat det å være på utstilling som eksotiske objekter står heller ikke å lese noen steder. Det er også sannsynlig at hovedårsaken til at samene dro hjem var at kontraktsperioden gikk ut etter ett eller to år, og at både kvinner, barn og menn hadde hjemlengsel tilbake til slekt og venner og ikke hadde til hensikt å bli lenger på øya.
Fram til første verdenskrig gikk det bra med flokken på øya, men så gikk det dramatisk nedover. At tyvjakt var et utstrakt problem er på det rene, og kan også tyde på at de som var satt til å ta over etter samene ikke klarte å passe på flokken godt nok. Interessant er det også å oppdage at det, som naturlig er, var delte meninger og holdninger blant lokalbefolkningen om eksperimentet og i hvilken grad de burde beskyttes eller ikke. Jeg klarte ikke å finne noen opplysninger om hvorvidt det ble slaktet og eksportert rein til de nærliggende canadiske markedene, og om og hva reinen ellers ble brukt til. Det som også gjenstår å få vite er hvem de tre andre familiene var som kom til Newfoundland i 1908 var. Vi vet at de var fra Kautokeino-Masi området, at en av dem het Andersen og at en av dem hadde vært reingjeter i Alaska tidligere. Om noen av Ságats lesere kan være behjelpelig med dette, vil i hvert fall arkivene i St. John’s kunne utfylles og en viktig del av samisk historie falle på plass.
Artikkelen hvor også bilder er inkludert kan lastes ned fra høyre marg.
[1] Opplysninger om Mattie Mitchell og ”The Reindeer Trek” hentet fra en lokal historisk nettside om Mitchell. ”The Mattie Mitchell Webpage” http://www.vcn.bc.ca/~fgp/who.htm [Lest 9. august 2010]
