Professor gir ut roman
Å være professor i litteratur gjør det ikke lettere å skrive en roman. Kanskje tvertimot. Dette slår Henning Howlid Wærp fast etter å ha debutert skjønnlitterært. Samtidig utfordrer han problemstillinger om det nordlige også i romanform.
En forfatter på en veistubb. Fotograf: Torjer A. Olsen
Romanen Henning Howlid Wærp har skrevet, heter E8 Nord og handler om John som er kommet hjem til Norge fra et militært oppdrag i Kosovo. Han er flyttet til Nord-Norge, nærmere bestemt til Ramfjord utenfor Tromsø, og forsøker å få livet sitt i orden. Det skal vise seg å være vanskelig. I forsøket på å få i stand menneskelige relasjoner som fungerer, kjører John fram og tilbake mellom Nordkjosbotn og Tromsø, på E8.
Det er ikke hverdagskost at forskere ved HSL-fakultetet slipper bøker. Og det er i alle fall ikke hverdagskost at det er romaner. Dermed er det med nysgjerrighet at HSL-Nyheter tropper opp på kontoret til professor Wærp:
- Gratulerer med roman!
- Takk for det!
- Var det herlig å skrive en roman? Eller var det skummelt?
- Det var ikke skummelt å skrive den, ikke i det hele tatt. Men det var skummelt å gi den ut. Jeg anmelder en god del bøker selv, har sittet i Kulturrådet og vurdert bøker for innkjøp og nulling, til og med. Så jeg føler meg jo sårbar når jeg nå sitter på andre sida og kan være den som får terningkast 1 eller blir nullet. Men å skrive den var ikke skummelt. Jeg har vært med som teorilærer på forfatterstudiet her i Tromsø, hvor Liv Lundberg er kunstnerisk leder. Det jeg har sett og erfart av å være med her og se forfatterstudentene i virksomhet, er hvor stor håndverkssida er av det å skrive. Du kan si det er tjue prosent inspirasjon og åtti prosent håndverk. Men også inspirasjonen kan eller må jobbes fram. På den måten er det heller ikke veldig annerledes fra å skrive vitenskapelig. Det er like mye jobb å skrive en roman som å skrive en doktoravhandling.
- Dette tenkte jeg på i lesingen. Hvordan var det med din identitet som professor i litteratur? Måtte du nærmest kjempe mot din fagbakgrunn?
- Noen har spurt meg om det ikke var lett for en professor i litteratur å skrive en roman. Det var det ikke! Det er andre sider av en selv som kommer fram. I litterær analyse begynner du med noe, med en tekst. Du trenger også her kreativitet, men når jeg skulle skrive en roman, måtte jeg begynne på null, med å gestalte noen personer, et landskap, en handling ut fra ikke noe. Så jeg synes ikke jeg hadde noen hjelp fra min fagbakgrunn. Det kan være en ulempe for fagpersoner å skrive skjønnlitterært. Det kan bli for stivt, for analytisk, for resonnerende. Her er det en annen type emosjonalitet som er nødvendig.
- Begynte du å analysere din egen bok mens du skrev den?
- Nei, ikke under skrivingen, men i etterkant, for eksempel i forbindelse med lanseringen. Da tok jeg steget over til den andre sida og begynte å analysere den og drive med etterrasjonalisering. Den er ikke skrevet i sammenheng. Boka har blitt til over en lang periode, for en stor del på reise, på hoteller og flyplasser og slikt.
- Er det tilfeldig at den er blitt til på dine mange reiser når den i praksis handler eller er sammensatt av en lang rekke reiser?
- Det har jeg faktisk ikke tenkt på, men det kan hende. Jeg har vært inspirert av roadmovien, som særlig kommer fra og utspiller seg i USA, med lange, åpne strekninger. Det blir annerledes i Norge, som har et helt annerledes landskap. Men hva skjer om du tar en person og plasserer ham inn på en liten veistubb på åtte mil og lar ham kjøre, og ser hva som skjer. Det kan godt imidlertid hende at dette like så meget er en fortolkning som et premiss, at jeg har gått inn i den andre rollen.
- Roadmovien består jo gjerne av en reise fra et sted til et annet. Det er ikke tilfelle i din bok. Hvor bevisst er du på sjangerbruddet?
- Det er jo to ting jeg ser ved boka. Det ene er jo roadmovien.Det andre er jo tematikken, med posttraumatisk stress som har interessert meg på den måten at jeg har hatt kamerater i FN-tjeneste, særlig under Kosovo-krigen. Og jeg har sett ting de har slitt med etter at de kom hjem. Da jeg var i Berkeley på forskningsopphold, var dette et stort tema i amerikansk presse i forbindelse med Irak-krigen. Jeg har kombinert ved å putte dette temaet inn i kjøringen. Dermed har jeg valgt å låse personen inn i en bestemt veistrekning, som vel å merke blir utvidet i løpet av romanen.
- Selv om reisen står sentralt når man leser boka, er det kanskje slik at den viktigste reisen er gjort allerede idet fortellingen starter, med hjemkomsten fra krigen?
- Ja, på en måte er hovedpersonen John låst. Alle kjøreturene er jo del av hans monotone liv. Det samme gjelder de forskjellige relasjonene. De ulike turene viser hvordan han glir videre.
 |
Fra boka: "Det var lite trafikk på veien, alt virket stille, fint å kjøre. han lå hele tiden litt under fartsgrensen, også gjennom Lavangsdalen, tenkte på Kate, noe hun hadde sagt kvelden før. Han svingte ikke av i Ramfjorden, men fortsatte mot Tromsø. Trafikken økte, men ingen trailere eller bobiler var ute." Foto: Torjer A. Olsen |
I boka kjører John mange turer langs veiene i Troms. Skildringene viser stor kjennskap til geografien i Tromsø-området. Wærp bekrefter at han har gjort mange kjøreturer selv, og at han setter stor pris på landskapet her nord:
- Da jeg begynte, var det en bok om landskapet. Tilblivelsen er knyttet veldig til universitetet. Jeg kom hit i 1996, og tenkte at jeg skulle være her noen få år. Da det kom mulighet for jobb i Oslo i 2003, måtte jeg tenke meg om. Ville jeg dra fra universitetet, byen og landsdelen. Jeg gikk lange turer for å tenke meg om, så på landskapet og naturen. Hjemme skrev jeg små naturimpresjoner mens jeg hørte på Buffy Saint-Maries ekstatiske naturtilknytning uttrykt i musikk. Jeg kjørte rundt i mai, i nydelig vær, og slo fast at jeg ikke ville forlate Tromsø. Her begynte jeg å skrive romanen, helt uten å vite at hovedpersonen hadde posttraumatisk stress. Det kom seinere. Det begynte som landskapstilknytning.
- Dette er jo virkelig en roman om sted. Men når han ser naturen og stedene gjennom bilen, blir det en bestemt vinkling der naturromantikk og -ekstase ikke er til stede. Blir bilen et bolverk mot naturromantikken?
- Det stemmer. Min egen ekstatiske opplevelse kunne jeg ikke ta med i denne personen. Jeg unngår veldig bevisst det ekstatiske. Det hovedpersonen tar med og skriver selv, er skilt. Skilt blir han til gjengjeld hypersensitiv for.
- I en tradisjon der UiT står, både med egne forskere og med litteraturen vi forsker på, er jo det nordlige en viktig størrelse, også over mot det romantiske. Hvordan har du forholdt deg til det?
- Jeg forsker jo selv på en del slik litteratur. I romanen bruker jeg noen myter og klisjeer. Et eksempel er erotikken, der John har et forhold til tre kvinner.
- Hvor hamsunsk er den unge mannen som kommer nordover og roter med damer?
- Ja, ikke sant. Jeg hadde tenkt å lage en sterkere allusjon til Pan, men det ville styrt lesningen for sterkt. Det som ikke er så tradisjonelt, er at jeg ikke skriver om det uberørte og øde nord, men like mye det militariserte. I mange bøker om det nordlige jeg har undervist i, både sakprosa og skjønnlitteratur, fremstilles nord som uberørt og jomfruelig, eventuelt barsk og krevende. Her i Norge er jo imidlertid spionasje og slagmark og krig også deler av fortellingene om nord. Jeg har tatt dette veldig ut. John teller beltevogner på Setermoen og finner ubåtbaser langt mer enn han ser en fantastisk natur.
- Hva sier forlaget til at du ikke gir en tradisjonell skildring av det vakre nordlige?
- Det er interessant at det i liten grad har vært skrevet om nord de siste årene. Etter 1970-årene, da det ble gjort mye ut av romantikken om nord, ble nesten sjarken og støa skjellsord. En forfatter som Endre Lund Eriksen, som tydelig skriver om Bodø, har nesten ikke med noen "nordlige" elementer i sine bøker. Også andre har det likedan. Liv Lundberg tok først opp det nordlige i sin bok fra 2008. Kanskje er det en redsel for å bli parkert i heimstaddiktningen.
- Er nord blitt mer sammensatt nå de siste årene?
- Nord er mer sammensatt og sentralt. Jeg merker det på kolleger sørfra, som har sluttet å komme med betraktninger om at jeg vel snart skal komme meg sørover. Og både Barentsregionen og Arktis brukes mer om Nord-Norge. Vi tenker mer sirkumpolært, ikke så veldig nord-sør som vi gjorde før.
