Derfor bryr du deg ikke om klimaforandringer
Klimaforandringene er de mest akutte og alvorligste truslene verden står overfor. Likevel er du og jeg forbausende lite opptatt av det. Psykologen og sosiologen forklarer hvorfor det er slik.
 |
| Kari Marie Norgaard fra University of Oregon holdt denne uka foredrag på konferansen Arctic Frontiers om klimafornektelse. Foto: Randi M. Solhaug |
I en norsk undersøkelse fra 1989 svarte 69 prosent av de spurte at de var bekymret for klimaforandringer. I 2011 var dette tallet sunket til 41 prosent. På drøye 20 år ser engasjementet ut til å ha blitt mindre, på tross av at fokuset på miljø aldri har vært større.
For omtrent hver eneste dag fores vi med informasjon om hvor ille det står til med jordkloden og hvor lite tid vi har igjen før vi når “point of no return”. Det er punktet hvor miljøet er så ødelagt at vi ikke kan gjøre noe med det.
For folk flest er likevel klimaforandringer og alt assosiert med det, bare bakgrunnsstøy. Vi lever livet vårt fra dag til dag og tenker ikke så mye på det. Dette bekymrer samfunnsforskere fra flere land som i denne uka var samlet på arrangementet “Climate for Change” under konferansen Arctic Frontiers på UiT Norges arktiske universitet.
– Vi vet at dette pågår, så hvorfor er folk så apatiske? Det er det mange grunner til, forklarer sosiolog Kari Marie Norgaard ved University of Oregon og forfatter av boken Living in Denial: Climate Change, Emotions and Everyday Life.
Vi lever i klimafornektelse
– Vi lever rett og slett i en kollektiv klimafornektelse. Og med fornektelse mener jeg ikke skeptisisme, altså at vi ikke tror på klimaforandringer. Det jeg mener at vi ikke vier det oppmerksomhet. Akkurat som Holocaust var under 2. verdenskrig, er dette en moralsk krise som vi vet vi burde ta tak i, men ikke gjør noe med, understreker hun.
Fornektelsen er nyttig for oss fordi den beskytter oss fra det som er ubehagelig, nemlig følelsen av skyld og hjelpeløshet, samt frykten for framtida.
– Vi flyr jo på ferie, vi shopper for mye og kjører til jobb hver dag. Vi bidrar til global oppvarming og vi vet det. Vi føler skyld, men sier til oss selv at vi må gjøre det for å få dagliglivet til å fungere. Mange sier at de føler de ikke kan gjøre noe uansett, altså hjelpeløshet, sier Norgaard.
Klimakrisen føles langt unna
 |
| - Det virker som at jo større problemer vi står overfor, dess mindre bryr vi oss, mener psykolog Per Espen Stoknes. Foto: Randi M. Solhaug |
– Når det vi gjør er i konflikt med det vi tror og mener, føler vi dissonans. Det er ubehagelig, og en måte å redusere dissonansen er å sammenligne oss med alle andre som heller ikke gjør noe. Tankegangen er ofte “alle andre gjør jo det samme” og “hvis det virkelig var så viktig ville politikerne ha gjort noe med dette for lenge siden”, sier psykolog og førstelektor II ved BI, Per Espen Stoknes.
Han påpeker også at klimakrisen føles langt unna for mange av oss. Selv om klimaet riktignok angår oss alle, blir ikke problemene relevante for oss i dagliglivet.
Hvis forskerne snakker om uopprettelige skader i år 2100 blir det ikke relevant for oss, for da er vi som lever nå allerede døde. Oversvømmelser i Bangladesh blir ikke relevant for oss fordi det er så langt borte og vi kjenner ingen der.
– Ved å tenke slik reduserer vi også følelsen av at dette er akutt og viktig.
Større problemer = mindre engasjement
I dag er hele 97 prosent av alle klimaforskerne i verden enige i påstanden at klimaforandringene er menneskeskapte. Folk flest tror derimot at bare 55 prosent av forskerne er enige om dette. Folk tror med andre ord at det er stor uenighet, selv om det ikke er slik.
På spørsmål om hva så folk i Norge anså som de største utfordringene i 2013, svarte 47 prosent helse. Bare 18 prosent svarte klimaforandringer.
– Det virker som at jo større problemer vi står overfor, dess mindre bryr vi oss. Det er dette vi kaller “klimaparadokset”. Vi forstår viktigheten av at vi gjør noe, men vi handler likevel ikke, sier Per Espen Stoknes.
Hva kan vi gjøre?
Men hva kan vi så gjøre for å komme ut av dissonans og fornektelse? Å spre mer informasjon om klimaendringer er i alle fall ikke veien å gå, skal man tro klimaforskerne.
– Det er ikke manglende informasjon som er problemet. Folk er ikke uvitende, de vet masse om klimaforandringene. De “skrur bare av” hvis man pøser på med dommedagsprofetier.
Nøkkelen ligger ifølge Stoknes i endre strategi:
- I og med at vi ser hva andre gjør og sammenligner oss med dem, kan de sosiale normene få oss til å endre oss. For eksempel: Når fokuset er på at “alle andre handler miljøvennlig” og folk tror at naboen er flinkere enn dem, så viser de større interesse for å endre seg og handle miljøvennlig.
- Hvis det blir enklere å velge miljøvennlig, vil folk velge dette. For eksempel: Hvis du har bestilt flybillett og carbonavgiften er inkludert i prisen, og du aktivt må scrolle ned på bestillingssiden for å klikke “nei”for å slippe å betale denne avgiften, så vil de færreste gjøre det. Når det miljøvennlige alternativet er der “by default” - og selv om det finnes en mulighet å velge det bort, så vil fremdeles 90 prosent velge det miljøvennlige.
- Vi må slutte å fokusere på at miljøvennlige alternativer er så dyrt. For eksempel: Tre prosent av verdens GNP går til kjøp av forsikringer mot brann og tyveri. Selv om risikoen for begge deler ikke er så stor, så velger man å bruke penger på dette. Klimaendringene er derimot allerede synlige, men fremdeles ser ikke folk nytten i å forsikre seg mot dette.
- Vi kan fortelle andre historier om klimaforandringer enn de som omhandler krise og apokalypse. Årsaken til at steinalderen tok slutt var jo ikke i mangel på stein, men at mennesket fant nye og bedre levemåter. Det samme kan skje nå: oljealderen ble erstattet av noe nytt og bedre. For eksempel Green Growth vs Brown Growth.
- “BAT”, Best Available Technology, er allerede her og folk må få tatt det i bruk. For eksempel finnes søppelbokser som presser søppelet sammen slik at det blir plass til mer. Kraften til å gjøre det kommer fra et solcellepanel oppå boksen, og en databrikke sender signal til søppelbilen når den er full. På den måten slipper søppelbilen å kjøre ut og hente halvtomme bokser, og det blir mindre utslipp i miljøet.
