En moderne indianerhistorie
Som gutt var Øyvind Ravna fascinert av indianerhistorier. Som jusprofessor har han villet fortelle historien om overgrepene amerikanske urfolk har blitt utsatt for, og om hvordan de fortsatt kjemper for likeverd, menneskerettigheter og mot miljøødeleggelser i landet som en gang var deres. – Årets viktigste bok, mener avisa Ságat.
Det begynte med at jusprofessor ved UiT, Øyvind Ravna, fotograferte og fortalte fra sitt fra sitt forskningsopphold i Midtvesten i USA via en egen blogg i avisa Nordlys.
To år etter har bloggprosjektet blitt slått sammen med juridisk- og samfunnsvitenskapelig forskning, til en uvanlig fargerik, velillustrert fagbok: Fra Little Bighorn til Standing Rock: En moderne indianerhistorie.
.jpg "last ned (1).jpg")
– Ordet “indianer” brukes kun i undertittelen, ikke ellers i boka. Det er ordet som har blitt brukt i den populærkulturelle framstillinga av de amerikanske urfolkene. I boka mi vil jeg fortelle om deres historie og samtid på en mer tidsriktig måte enn det bildet mange har vokst opp med, forklarer Ravna.
I tillegg til en historisk og samtidig beretning, drøfter Ravna også i hvilken grad overgrepene har krenket internasjonale rettsregler som ivaretar urfolks kultur og menneskerettigheter, herunder også FNs folkemordskonvensjon.
Lakotafolkets kamp
I De forente stater er det 573 unike urfolk og urfolksgrupper. Ravnas bok omhandler historien og samtiden til lakotafolket: urfolkene på prærien i Midtvesten.
Ravna beskriver deres kamp; først med våpen mot inntrengere som ville erobre landet deres, senere en på politisk plan mot en brutal assimileringspolitikk som ville utslette urfolkets levesett.
Han forklarer at han valgte å løfte fram lakotafolket fordi de fortsatt kjemper for landet sitt og fordi de har en dramatisk historie, velegnet til å illustrere avtalebrudd, landrøverier og overgrep som amerikanske urfolk har vært utsatt for gjennom de siste 500 år.
Blodig historie
Siden “Den hvite mann” inntok Amerika fra slutten av 1400-tallet, ble amerikanske urfolk som kjent regelrett slaktet ned, og dreping fortsatte fram til slutten av 1800-tallet med et tragisk klimaks ved Wounded Knee.
– Det tok 40 år før USA ratifiserte FNs Menneskerettighetskonvensjon av 1948 – det gjorde de først i 1988. Det er hevdet at det blant annet skyldtes en redsel for å bli felt for sin behandling av amerikanske urfolk, sier Ravna.
Brøt internasjonale regler
Jusprofessoren mener også andre internasjonale regler og sedvaneretter om krig og krigføring som allerede fantes fra slutten av 1860-årene systematisk ble brutt i USA, for eksempel regelen om hvitt flagg; og at også kvinner og barn ble drept – i strid med internasjonale regler om krig og væpnede konflikter.
Forurensning av urfolks land
Etter at stridsøksa ble lagt bort på slutten fra 1890-tallet, har lakotaene fortsatt å slåss for likeverd, for menneskerettigheter andre tar for gitt og mot miljøødeleggelser på deres traktatfestede land.
Lakotafolket kom senest i søkelyset som følge av kampen mot oljerørgata Dakota Access Pipeline, der også norsk storkapital var involvert.
Radioaktivt drikkevann
Siden 1950-tallet har det vært drevet uranutvinning på dakotaenes land. Usikrede gruver i Black Hills har bidratt til at elver og drikkevann er blitt forurenset med forhøyede krefttall i reservatene som resultat, forteller Ravna. Det utvinnes fortsatt uran til atomraketter og kraftverk, og i dag blir det brukt grunnvann under trykk iblandet kjemikaler for å drive ut uran, mens giftige kjemikalier og radioaktivt vann pumpes tilbake i grunnvannet.
Oljerør i Missouri-elva
Elvene i Black Hills-området har derfor i mange år ikke kunnet brukes som drikkevann, og befolkningen har i stedet blitt forsynt med vann fra Missouri-elva. Nå er imidlertid Dakota Access Pipeline, en stor oljerørgate, lagt under Missouri-elva, og om den går lekk, risikerer man at også dette drikkevannet, som forsyner 20 millioner mennesker i Missouri-dalføret, forurenses.
.jpg "last ned (2).jpg")
– Med viten og vilje utsetter myndighetene mennesker og natur for risiko for alvorlig forurensning, sier Ravna.
Ravna var under sitt forskningsopphold vitne til at lakotaer og andre som protesterte mot oljerørgata ved Standing Rock ble slått tilbake med tåregass og vannkanoner av politiet.
Ideologien “forsvarte” overgrepene
– Lakotafolkets kamp illustrerer overgrep mot urfolk som skjer mange steder i verden. Jeg beskriver den ideologien og tankegangen som har ligget til grunn og “forsvart” både nedslakting og andre brudd på menneskerettighetene, sier Ravna.
Nykommerne fra vesten forankret blant annet overgrepene i “Manifested Destiny” – en rasebetinget idé om at de hadde en slags skjebnebestemt rett til å underlegge seg "de ville indianernes” land, da den vestlige sivilisasjon var overlegen, og at inngrep dermed var til urfolkenes “eget beste”.
Drar paralleller til Jovsset Ante Sara-saken
Selv om historien er mindre blodig her til lands, hevder Ravna at man kan dra paralleller til denne ideologien i måten samene har blitt – og fortsatt blir– behandlet på i Skandinavia.
– I prinsippet er det en lignende “paternalisme” som gjennom det siste hundreåret har ligget til grunn i reindriftsforvaltningen. Ennå i dag ser vi spor av den i Høyesteretts dom i Jovsset Ante Sara-saken, mener Ravna.
Han utdyper:
– I Sara-saken mener Stortinget og landets høyeste domstol å “vite bedre” enn samene selv; både i hvilken grad beitene er belastet og hvordan man skal redusere reintallene internt i reindriftssamfunnet.
Høyesterett “vet bedre” enn Sametinget?
Ravna innvender at selv om Sametinget har foreslått at reineiere med mindre enn 200 rein, som i praksis ofte er unge reindriftssamer i etableringsfasen, skal unntas fra en reintallsreduksjon, har både Stortinget og Høyesterett unnlatt å ta hensyn til dette.
– Høyesterett har endatil lagt til grunn at plikten til å innhente samtykke fra urfolket– en plikt FNs menneskerettskomite har slått fast at foreligger – ikke gjelder i såkalte «interne saker». I dette synes det å ligge en oppfatning om at samene ikke “skjønner sitt eget beste”, mener Øyvind Ravna.
Årets viktigste bok
I den samiske avisa Ságat beskrives Ravnas bok som “årets viktigste bok”.
“For oss som følger urfolkskampen, er dette årets viktigste bok. Ravna tar et godt grep ved å bruke historien til å belyse samtiden, og like viktig som teksten, er hans gode fotodokumentasjon (…) Det er en bok som gir innsikt i urfolkskamper og som gjøre det lettere å følge med i dagsaktuelle hendelser, både her til lands og utenlands”, skriver Ságat.
