Hva kan vi forvente av resultater fra klimamøtet i Paris?
 |
| Både isbjørn og mennesker trues av klimaendringer. Hva kan vi forvente av resultater fra Klimamøtet i Paris? Foto: Colourbox. |
Klimatoppmøtet i Paris (COP21) går mot slutten og skal avsluttes fredag 11. desember.
Ved oppstarten av møtet ba vi forsker innen internasjonal miljørett ved Det juridiske fakultetet, Vito De Lucia, svare på noen spørsmål rundt COP21. Her kan du lese svarene hans, og kanskje gjøre deg opp en mening om hva vi kan forvente av resultater fra klimamøtet. De Lucia vil kommentere resultatene fra klimamøtet i en oppfølgingssak etter møtet er over.
- Hvorfor burde vi alle være opptatt av klimatoppmøtet?
- Fordi et klima som endres så raskt kan skape utrolig mye katastrofer og nød. Økt havnivå, pol-isen smelter, stor vannmangel, oftere og mer ekstremvær som stormer, tornadoer, oversvømmelser, jordbruket og matproduksjonen får problemer; alle disse konsekvensene har blitt mer synlige allerede.
Alle basale menneskerettigheter er truet
 |
| Våre mest basale menneskerettigheter er truet av klimaendringene, ifølge forsker i miljørett. Blant annet retten til vann, og retten til å leve. |
- Noe mange kanskje ikke tenker på, er at de fleste menneskerettighetene er, eller vil i nær framtid bli negativt påvirket av klimaendringer. De aller mest basale rettighetene er truet, som retten til å leve, retten til personlig sikkerhet, retten til å eie, retten til helsemessig gode omgivelser, retten til vann og mange flere.
Likevel nevner den sist oppdaterte forhandlingsskissen for klimamøtet lite eller ingenting om menneskerettigheter. Dette til tross for at klimaendringer har blitt anerkjent som et viktig menneskerettighetstema av FNs menneskerettighetsråd.
Klimaendringer regnes som eksistensiell trussel. For å øke bevisstheten om sammenhengen mellom menneskerettigheter og klimaendringer i forkant av Paris-konferansen, har et internasjonalt nettverk jeg er medlem av, Global Network on the study of Human Rights and the Environment (GNHRE), laget en deklarasjon om menneskerettigheter og klimaendringer. Jeg inviterer alle til å lese den! (Se faktaboks)
Håp, ønsker og realisme
- Hvilke ønsker og håp har du for klimamøtet i Paris?
- Klimaendringer er regnet som en av de største utfordringene menneskeheten står ovenfor, og hvordan vi handler nå kommer til å bli avgjørende. Ønsker og håp er imidlertid en ting. Realistiske forventninger er noe annet.
Jeg var på Klimakonferansen i København i 2009. Klimakonferansen da var regnet som historisk i kampen mot klimaendringene. Det var “den siste sjansen”, og forventningene var enorme. Men det ble som kjent en fiasko.
 |
| Vito De Lucia forsker på internasjonal miljørett og svarer på spørsmål i anledning klimamøtet i Paris. Foto: Trude Haugseth Moe |
For å være realistisk i dag, kan vi forvente at det vil bli en enighet, men at det kanskje ikke vil nå opp til det minimums-kuttet som er nødvendig for å unngå noen av de verste konsekvensene av klimaendringene.
Hvis man ser på avtaleutkastet man har så langt, vil dette forårsake en oppvarming mellom 2.7 og 3.5 grader, og det bildet er ikke så oppløftende.
Og selv om man skulle oppnå målet med å ikke la klodens temperatur stige med mer enn 2 grader (sammenlignet med før-industriell tid), så vil denne økningen gi svært ulike konsekvenser ut ifra hvor på kloden man befinner seg.
2 graders-målet skjuler store lokale og regionale forskjeller. Kun to graders global oppvarming kan føre til store katastrofer mange steder. Som talsmannen for G77-landene, Lumumba Di-aping, sa i København i 2009: «En 2 graders økning vil dømme Afrika til å brenne» …
Djevelen er i detaljene
- Kan du forklare hva slags type avtaler landene prøver å bli enige om, rent juridisk? Vil de være bindende?
- Det fremste mandatet til ADP, arbeidsgruppa som er underlagt FNs klimakonvensjon, er å utvikle «en protokoll, et juridisk instrument eller et utfall man er blitt enige om, med juridisk makt». Så uansett utfall, vil det formelt sett være juridisk bindende, og følge Wien-konvensjonens lover om internasjonale avtaler.
Men, «djevelen er i detaljene», som det heter på engelsk. For eksempel, vil CO2-utslippskuttene hver stat binder seg til, være basert på frivillige nasjonale løfter.
De viktigste bindende reglene vil sannsynligvis være de om overvåking og verifisering av utslippskuttene. Man ser for seg at dette vil være på plass innen 2020. I mellomtiden, vil man ha en midlertidig løsning.
- Hva er de største utfordringene for at landene skal bli enige?
Kompensasjon?
- En viktig utfordring, er skillet som eksisterer mellom de mer utviklede, vestlige landene og de mindre utviklede landene i forhandlingene om de såkalte «loss and damages», det vil si tap og skader forårsaket av klimaendringer.
En viktig grunn til uenighet er hvorvidt «tap og skader» – og den juridiske formuleringen brukt i avtalen - burde gi grunnlag for ansvar og kompensasjon. Dette er noe de vestlige landene, ikke overraskende, motsetter seg. Dette er fordi muligheten for kompensasjon for skader som følge av klimaendringer kan åpne opp for enorme og uforutsigbare erstatningskrav fra utviklingslandene mot de vestlige landene.
Felles, differensiert ansvar
Finansiering er også et område hvor det er et betydelig gap mellom kravene fra de mindre utviklede landene og villigheten til de utviklede landene, til effektiv gjennomføring av det som er det sentrale prinsippet i FNs klimakonvensjon: prinsippet om felles, men differensiert ansvar.
Historisk ansvar
- Kort sagt, så krever dette prinsippet globalt samarbeid, men anerkjenner at byrdene ved å bekjempe klimaendringer, burde bli fordelt forskjellig mellom statene. Byrdene fordeles i samsvar med deres historiske ansvar, i tillegg til økonomisk og teknisk kapasitet.
Ved historisk ansvar mener man hvor lenge statene har forurenset, og da har den vestlige del av verden et større ansvar, siden de har hatt utslipp mye lenger tilbake i tid enn utviklingslandene.
Utviklingsland har nådd vestlige utslippsnivåer
- En annen dimensjon som problematiseres av de utviklede landene, er at noen av de raskest voksende utviklingslandene nå har nådd utslippsnivåer på linje med de vestlige landene. Dette gjelder land som Kina, India og Brasil.
På grunn av dette, krever de vestlige landene at disse utviklingslandene må ta på seg betydeligansvar for å redusere utslippene. De hevder at skillet mellom utviklede og mindre utviklede land som man tok utgangspunkt i, i Kyotoavtalen, ikke lenger er gyldig.
Likevel, selv om mange utviklingsland i dag har høye utslippsnivåer, så ser denne tilnærmingen kun på dagens situasjon, uten å ta det historiske ansvaret med i bildet.
Utslipp per hode
- Og selv om man tok med det det historiske ansvaret til statene, gjenstår to viktige elementer å vurdere hvis man vil lande på en rettferdig og bærekraftig avtale.
For det første, når man ser nærmere på utslippene til land som samlet sett slipper ut like mye klimagasser, som for eksempel USA og Kina, skiller de seg fra hverandre ved folketall. Når man ser på utslipp per hode blir nemlig situasjonen en helt annen, siden Kina slipper ut mye mindre per hode enn man gjør i USA. Dette er en viktig faktor.
Se på forbruk i stedet for produksjon?
Det andre er at mye av utslippene fra utviklingslandene er et resultat av at vestlige land har flyttet produksjonen av sine varer, og dermed også mye av klimagassutslippene, fra egne land til utviklingslandene. Etter produksjonen, importeres varene til Vesten. Hvis man dermed ser på utslippene fra forbruk av varer heller enn fra produksjon av varer, så ser verdenskartet for utslipp helt annerledes ut.
Konsekvensene
- Hva er konsekvensene hvis statene ikke kan bli enige om noe, denne gangen heller?
- Det fins et gammelt ordtak i mange kulturer: «Hvis vi ikke endrer retning, vil vi ende opp dit vi er på vei.»
Kan vi gjøre noe selv?
- Det er lett å føle seg maktesløs ovenfor et så stort globalt problem. Hva er det smarteste vi «vanlige» folk kan gjøre i kampen mot klimaendringene?
- Her fins ikke egentlig noe kort og enkelt svar. Folk tar hver dag valg som samlet sett har stor innvirkning på miljøet. Jeg har tro på de små tingene alle kan bidra med i hverdagen. Likevel kommer man bare til et visst punkt ved individuell handling. En løsning på lang sikt må være politisk, avslutter De Lucia.
Det juridiske fakultetet oppfordrer flere fra UiT – Norges Arktiske Universitet, til å komme med sine tanker om hva vi "vanlige borgere" kan bidra med i kampen mot global oppvarming!
|
Vito De Lucia er stipendiat ved K. G. Jebsen- senter for havrett ved Det juridiske fakultetet ved UiT. Han har forsket på internasjonal klimarett, Kyoto Protokollen, klimarettferdighet og «Principle of common but differentiated responsibility», og har nettopp levert en PhD om internasjonal miljørett. Les mer om klimatoppmøtet på FNs nettsider her! For å lese utkastet til deklarasjon om menneskerettigheter og klimaendringer fra GNHRE, se her. |
|
Raskt sammendrag om Klimatoppmøtet (COP21): COP21 arrangeres i Paris 30. november -11. desember 2015. Målet er at man skal begrense den globale oppvarmingen til 2 grader (sammenlignet med før-industriell tid). Det er 21. gang FN arrangerer møtet. Nye avtaler er blitt forsøkt signert nesten hvert år siden 1992. Forrige gang man ble enige om en avtale var i Kyoto i 1997. Da påla man industrilandene å senke utslippene til under 1990-nivå. Utviklingslandene slapp å redusere sine utslipp. Flere store i-land hoppet etter hvert av avtalen. Verdens samlede utslipp er i dag neste 50 % høyere enn de var i 1990. COP i København i 2009 ble en skuffelse. Verden var midt opp i en finanskrise og det var stor uenighet mellom Kina og USA som til sammen sto for 40 prosent av verdens samlede utslipp. Nå er sjansen til enighet større enn på lenge. Ambisjonsnivået er lavere. Løftene skal være frivillige og vil være beskjedne, men skal kunne oppgraderes hvert 5. år. Landene som er med (over 170 land) står for over 90 prosent av de totale utslippene. Ny grønn teknologi gir håp. Men det fins mange utfordringer og uenigheter, særlig mellom u-og i-land. Det er viktigere enn noen gang å få redusert global oppvarming. En oppvarming på 5 grader vil forandre verden slik vi kjenner den, og en svak avtale vil være mye bedre enn ingen og en grunnmur for nye, bindende avtaler i årene framover. Kilde: Aftenposten |
