Vår jakt på belønning
 |
| Thomas Johansen er en av mange som elsker å dra på jakt. - Sansen for jakt har jeg nok fått inn med barnegrøten, mener han. Foto: privat |
– Jeg kan glede meg hele året til dette, forteller Thomas Johansen entusiastisk.
For når høsten endelig kommer og tida er inne, da skjer det noe med ham:
– Jeg kjenner det allerede når jeg går ut av bilen og beveger meg oppover i skogen. Den friske duften, de behagelige lydene i naturen. Jeg føler meg skjerpet, klar til å lese terrenget og begynner å lete etter spor. Jeg ser etter bjørkekratt den kan gjemme seg i, eller steder der den kan finne mat. Erfaringsmessig vet jeg også at rypa er var for vind, så jeg passer på å tilpasse meg vindretningen.
Når Thomas er på jakt, tenker han strategisk og bruker alle sansene aktivt for å finne byttet. Han jakter småvilt som rype, hare og and, og føler seg privilegert som får lov til å gjøre det han liker.
– Dette er en fritidsaktivitet jeg har stor glede av. For meg handler det også litt om å ivareta gamle tradisjoner. Jeg har onkler og besteforeldre som også drev med dette, så sansen for jakt har jeg nok fått inn med barnegrøten, mener han.
Belønningssystem
Vi har det alle som Thomas, enten vi driver med jakt eller ikke. Vi har aktiviteter vi liker å holde på med, og når vi gjør det, så aktiveres et område midt i hjernens kjerne. Dette området kalles det limbiske system. Det styrer lystene og følelsene våre, enten det dreier seg om spenning, opplevelser eller velvære.
Det limbiske system sørger for at vi kjenner en følelse av velvære når vi får oppfylt våre grunnleggende behov, som det å spise, drikke, ha sex eller å være sosial. Den gode følelsen blir som en belønning. Derfor kalles den delen av det limbiske system som sender ut belønning for hjernens belønningssenter (nucelus accumbens). Belønningssenteret kan aktiveres både av naturlige og kunstige belønninger. Sistnevnte omfatter rusmidler, som alkohol og narkotika. Naturlig belønning omfatter mat og sex, men også det å gjøre andre aktiviteter man liker. Som å gå på jakt, drive idrett, spille PlayStation og være sammen med venner.
Belønningssystemet er sterkt knyttet til det limbiske system, men også til hjernebarken. Det gjør at selv om vi har lyst til å gjøre noe, så kan vi også vurdere om det vi gjør er bra for oss eller ikke. Å underkaste seg alle sine lyster, er sjelden er et smart trekk.
Belønner for å overleve
 |
| Professor Aina Westrheim Ravna forsker på legemidlers virkestoff i kroppen. Foto: Bjørn-Kåre Iversen |
Men hvorfor sørger hjernen vår for å belønne oss når vi holder på med enkelte aktiviteter?
Svaret er at belønninga er hjernens geniale strategi for å holde oss i live. Belønninga trigger oss til å utføre visse handlinger som er viktig for vår overlevelse. Og når vi gjør noe som føles godt, så øker sjansen for at vi gjentar denne handlingen. Hadde for eksempel ikke våre forfedre jaktet på mat og fått barn, så hadde ingen av oss vært her i dag.
– Hjernen vår er urgammel, og den følger instinkter vi har hatt i mange tusen år. Hjernen vår er designet for forelskelse, mat og jakt, og den aktiverer belønningssenteret fordi den vil hjelpe oss til å overleve: uten mat vil vi som individer dø, og uten formering vil vi som art dø ut. Behovet for belønning ligger derfor i oss fra fødselen av, og vi bærer det med oss hele livet. Det er ikke noe vi har lært, forteller professor i farmakologi, Aina Westrheim Ravna, ved Institutt for medisinsk biologi, UiT.
Hvis mor eller far ikke følte belønning ved å ta seg av sitt nyfødte barn, ville de neppe sett noe poeng i å ta best mulig vare på det. Og hvis barnet ikke ble tatt godt vare på av sine foreldre, så ville barnets sjanse til å overleve blitt kraftig redusert. Da ville heller ikke akkurat de genene blitt ført videre til en ny generasjon. Derfor vil barnet søke etter belønning i form av mat og nærhet. Det er altså i både foreldre og barns interesse at det ytes god omsorg.
Dopamin – kroppens rusmiddel
Når Thomas Johansen har jaktbyttet på skuddhold og treffer blink, kjenner han et rush av glede i kroppen.
– Når jeg ser at jeg treffer, så gir det en utrolig god følelse! Ikke rent sjelden må jeg slippe ut et jubelbrøl rett etterpå. Mange ganger er det flere timers arbeid som har gitt uttelling. Da kjenner jeg virkelig på lykkefølelsen, og den gir meg lyst til å fortsette med det jeg holder på med, sier han.
Dette er en naturlig rusfølelse, og nøkkelmolekylet som er involvert heter dopamin. Det skilles ut fra belønningssenteret når hjernen har registrert en behagelig opplevelse. Produseres det mye dopamin, opplever vi et rush, og vi får lyst på mer.
– Når man er forelsket øker for eksempel konsentrasjonen av dopamin kraftig, noe som gjør at det føles godt å være nær den man er forelsket i, forteller Aina Westrheim Ravna.
Dopamin er et molekyl som lages av aminosyrer i hjernen din. Molekylet fungerer som en nevrotransmitter, noe som vil si at det er med på å overføre impulser fra én nervecelle til en annen. Det finnes mange nevrotransmittere, og de har ulike oppgaver: noradrenalin, serotonin og anandamid, for å nevne noen. Dopamin styrer motivasjonen og får individer til å ta initiativ, og hjelper oss til å opprettholde innsatsen for å oppnå noe – uansett om det er negativt eller positivt. Mengden dopamin som skilles ut avhenger av hvem vi er og hva vi gjør.
Fenyletylamin er et annet viktig molekyl i hjernen. Det ligner på dopamin og virker på lystsenteret ved å gi eufori og ved å øke våkenheten og tilfredsheten, og på hjertet ved å øke blodtrykk og puls. Dette molekylet kalles også ”the love drug” fordi det frigjøres i hjernen ved forelskelse.
 |
| Dette er noen av de stoffene hjernen produserer selv, og som brukes til å sende signaler som påvirker og aktiverer belønningssystemet. Molekylene til disse stoffene er tegnet inn i hjernen, men ikke nødvendigvis på det lokale området hvor de befinner seg i virkeligheten. Illustrasjon: Roy A. Lyså og Aina Westrheim Ravna. Laget for utstillinga Impuls |
Fikk ikke nok
Men hvordan fant man ut at vi har et eget sted i hjernen som trigger belønning?
I 1954 jobbet forskerne James Olds og Peter Milner ved McGill University i Montreal, Canada. De var opptatt av å finne ut hvordan man kunne lære rotter å løse problemer og løpe i labyrinter, da de oppdaget noe helt annet.
De hadde koplet elektroder til forskjellige deler av rottenes hjerner, og disse elektrodene var igjen koplet til en bryter. Rottene kunne selv trykke på bryteren for å få små elektriske impulser.
Da elektrodene var koplet til et bestemt sted i hjernen, gjorde rottene noe uventet. De begynte å trykke på bryteren gjentatte ganger, akkurat som om de ikke kunne få nok. Det virket som om at stimuleringen ga rottene velvære, for de hadde ikke reagert slik da elektrodene var koplet til andre steder av hjernen. Ved å fortsette å trykke på samme sted, belønnet de seg selv, var konklusjonen til Olds og Milner. De hadde oppdaget belønningssystemet.
– I senere tid har videre forskning vist at rotter som får tilgang til kokain intravenøst, har nøyaktig samme oppførsel. De trykker gjentatte ganger på bryteren, og forsyner på den måten seg selv med kokain. Kroppen reagerer nesten likedan på kokain som dopamin, og det er ikke så rart fordi det er samme område i hjernen som er aktivt. Belønningssenteret er altså drivkraften for vår velvære og eufori, forklarer Ravna.
Seksuell motivasjon
 |
| Førsteamanuensis Eelke Snoren forsker på naturlig belønning, og seksuell motivasjon og atferd hos rotter. Resultatene kan faktisk også si noe om hva som motiverer oss mennesker seksuelt. Foto: Randi Solhaug |
Kledt i rene, grønne klær og tettsittende ansiktsmaske, løfter nevrobiolog Eelke Snoeren opp en liten snøhvit hannrotte med knallrøde øyne.
– Jeg må bruke tid på å la rottene bli vant til meg og til å bli håndtert, slik at de ikke føler noe stress, forteller hun.
Rotta snuser nysgjerrig ut i lufta i det lille rommet.
Snoeren forsker på seksuell motivasjon og atferd hos rottene for å finne ut hva som trigger dem, og for å identifisere hvilke nevrobiologiske mekanismer i hjernen som er involvert i prosessen. For hvor rart det enn kan høres ut – resultatene av hennes forskning kan faktisk også si noe om hva som motiverer oss mennesker seksuelt:
– Rottenes hjerne er ganske lik menneskers, blant annet når det gjelder reseptorer og kommunikasjonsmåter, forklarer hun, og putter rotta i en åpen kasse av metall.
I denne kassen kommer hannen etter hvert til å bli introdusert til en hunnrotte. De kan både høre og lukte hverandre, men de er atskilt av en vegg som kun hunnrotta har mulighet til å forsere. Derfor blir det kun sex dersom hun tar initiativ til det. Hvis hannrottene hadde fått bestemme, hadde det nok vært langt mer aktivitet. Men Eelke Snoeren er interessert i hva som motiverer begge partene, og ikke bare den ene.
– Om lag 30 prosent av hunnrottene velger å ikke ha sex, noe som kan komme av manglende sexlyst (libido), opplevelse av smerte i forbindelse med akten, eller manglende nytelse. Dette er problemer vi kjenner igjen fra kvinner også. Men også hannrottene kan oppleve manglende motivasjon og lav libido. Vi ser for eksempel at det er lite sex ved lavt dopaminnivå, forteller hun.
– Vi vet mye om seksuell motivasjon, men vi vet ikke hvilke deler av hjernen som kommuniserer med hverandre. Vi vet heller ikke hvilke nøkkelelementer i de ulike delene av hjernen som er aktivert. Hvis man hadde funnet det ut, så hadde man kanskje vært nærmere å kunne hjelpe mennesker med seksuelle problemer.
Eelke Snoeren fikk nylig en bevilgning fra Norges forskningsråd for å forske videre på belønningssystemet de tre neste årene.
– Målet er å finne ut hvilke mekanismer som ligger bak den naturlige belønningen, smiler hun.
Rusmidler
Noen ganger føles ikke den naturlige belønningen nok. Vi får lyst på mer. Belønningssystemet kan da også aktiveres av kunstige belønninger, som når vi inntar rusmidler. Når du går ut på byen og tar en øl og det føles godt, så øker sjansen for at du kjøper en øl til, og kanskje en til. Du fortsetter å belønne deg selv, og dopaminet pumpes ut.
Paradoksalt nok er det belønningssystemet – som vi er helt avhengige av for å overleve – som også kan gjøre oss avhengige av rusmidler. Og som til slutt kan føre til skader og tidlig død (se statistikk side 51).
Årsaken er at de kjemiske strukturene til rusmidler ligner på flere av de molekylene som allerede finnes naturlig i hjernen vår, og som overfører impulser mellom nerveceller. De fleste rusmidler, med unntak av de som framkaller hallusinasjoner, øker dopaminnivået i hjernen enten direkte eller indirekte. Dette gir oss en rusfølelse, og ikke minst et sug etter mer.
Noen rusmidler virker også direkte inn på belønningssenteret, som kokain og amfetamin. De er derfor lette å bli avhengig av. Kokain og amfetamin har mange likhetstrekk med dopamin og fenyletylamin.
Andre stoffer virker også inn på belønningssystemet og øker utskillelsen av dopamin, men har en langt svakere effekt enn rusmidler. Det gjelder blant annet kaffe, te, kakao og sukker. Nikotin har heller ikke like stor effekt på belønningssystemet, men er til gjengjeld langt mer avhengighetsskapende.
Heldigvis er det ikke slik at alle utvikler avhengighet til rusmidler. Man vet at sosiale faktorer spiller inn, men forskere har ennå ikke klarlagt hele bildet når det gjelder utvikling av rusavhengighet.
Uansett er det en belastning på kropp og hjerne når man tilfører kunstige belønninger over tid.
– Vi er ikke laget for å oppleve eufori og konstant velvære hele tiden. Vi trenger å hente oss inn. Hjernen blir ”lei” hvis den har et konstant rush. Når vi får kunstig høyt dopaminnivå, så medfører det også at vi trenger mer stimuli neste gang for å oppnå følelse av rus, sier Aina Westrheim Ravna.
Hennes forskningsfelt er nettopp legemidlers virkestoff i kroppen.
Forskning har også vist at effekten av smertelindring også kan svekkes ved at personer ubevisst lærer å forvente den:
– Hvis du for eksempel får satt en sprøyte med morfin flere ganger, og sprøyten settes på soverommet hver gang, vil man komme inn i dette rommet og begynne å forvente effekten allerede før sprøyten er satt. Det er en lært motreaksjon som er med på å svekke den smertelindrende effekten. Man har observert at om man heller endrer stedet man setter sprøyten, så vil man ikke oppleve denne forventningen og dermed også få bedre smertelindringseffekt, forteller professor i psykologi, Frode Svartdal.
Han har forsket på forsterkning og læringspsykologi siden 1970-tallet.
Positiv forsterkning
 |
| Sosiale medier kan også aktivere vårt belønningssystem. Illustrasjon: Colourbox |
Innenfor fagområdet psykologi brukes ikke ordet belønning særlig mye.
– Vi bruker det, men det er litt upresist. På fagspråket bruker vi heller ordet ”forsterkning”. Vi skiller dessuten mellom positiv og negativ forsterkning. Når det er snakk om positiv forsterkning, så tilføres gjerne noe behagelig som igjen gjør at atferden øker. Er man flittig å lese til eksamen, så belønnes man med gode karakterer. Ved en negativ forsterkning, så fjernes noe ubehagelig slik at atferden øker i frekvens, forklarer Svartdal.
Å bli sett av andre og å få deres oppmerksomhet, er veldig forsterkende. Når noen trykker ”liker” på bildet du la ut på sosiale medier som Instagram eller Facebook, så virker likerknappen som en forsterker. Man blir lagt merke til av andre, noe som føles bra og øker sjansen for at man legger ut flere bilder.
Men det er ikke alltid en belønning virker som en positiv forsterker. Et eksperiment (Lepper et al., 1973) sammenlignet flere grupper med barn i aldersgruppen tre til fem år som fikk i oppgave å gjøre noe de likte: å tegne. Den ene gruppen fikk i oppdrag å bare tegne, den andre gruppen fikk beskjed om at de skulle få en belønning i form av en sløyfe for god innsats etter at de hadde tegnet ferdig, mens den tredje gruppen fikk belønning etter tegneoppgaven, uten forventning om dette. Etterpå observerte forskerne at barna som hadde fått belønning første gang, var mindre interessert i å tegne andre gang – når de ikke fikk belønning. Så stedet for å få barna til å tegne enda mer, altså forsterke tegneaktiviteten, så tegnet de mindre når belønninga uteble.
– Når du allerede liker en oppgave, så kjenner du på behaget ved å gjøre noe lystbetont. Da kommer belønninga innenfra – fra deg selv. Og da kan ekstern belønning fra andre virke mot sin hensikt. For folk ser da ut til å bli mer opptatt av den eksterne belønninga enn den indre belønninga. Hvis barnet ditt for eksempel liker å løse matematikkoppgaver, så er det bare å la barnet holde på. La det erfare mestring, følelsen av behag og at ting stemmer. Foreldrene føler kanskje at barnet er så flink at det fortjener en belønning, men det er ingen god idé. Den indre motivasjonen til barnet er allerede der, og det er nok. Vi må ikke rote det til når det allerede fungerer, forteller Frode Svartdal.
Samtidig påpeker han at det er viktig å vite at ”belønning” er ulike ting med ulike effekter. Penger vil i en sammenheng som dette virke negativt, mens ros og oppmerksomhet er bra:
– Gi heller ros! Det koster ingenting, og det betyr mye mer for oss at andre også liker det vi holder på med. Anerkjennelse fra andre mennesker betyr ofte mye mer enn 10 000 kroner på konto, påpeker Svartdal.
Thomas Johansen tror heller ikke at det hadde vært like stas med jaktinga hvis han visste at han fikk betalt for det:
– Nei, det tror jeg ikke, for da hadde jeg nok følt ”et jag” etter å tjene penger. Det hadde føltes som et press, og ikke som noe lystbetont. Og det til tross for at jeg kanskje kunne hatt behov for pengene – for det er ikke er noen billig hobby akkurat, ler han.
 |
| Å kose med et kjæledyr fungerer som antistresser og er en fin og enkel måte å belønne seg selv på. Foto: Colurbox |
Å unnslippe det ubehagelige
Innen psykologi forskes det i dag mye på det motsatte av direkte belønning, altså hvordan man kan unngå det som er ubehagelig.
– Det er det som på psykologifagspråket kalles ”avoidance and escape”, altså unngåelse og flukt. Og det handler om hvordan du unngår eler slipper unna en negativ tilstand. Belønninga blir da fraværet av det negative. For eksempel hvis du har vondt i ryggen, så utvikler du en måte å gå på som gir deg minst mulig fysisk ubehag. Da belønnes du med mindre vondt. Nevrotikere er jo et godt eksempel, for mange har jo utviklet spesielle atferdsmønstre nettopp for å unngå det de ser på som negativt. Noen er kanskje redde for bakterier og går til ekstreme skritt for å unngå det, sier Frode Svartdal.
Det å ønske positiv forsterkning av andre, mener noen forskere henger sammen med hvordan vi har utviklet oss. Å stå alene som enkeltindivid var rene dødsdommen den gang mennesker levde i små flokker. Man var avhengig av flokken for beskyttelse og hjelp, og følelsen av å bli avvist var en advarsel om at man var på vei til å sprenge grensen for hva flokken som helhet kunne akseptere. Derfor kjenner vi på ubehaget når vi blir avvist i stedet for å få belønning av andre. Blir vi tatt inn i varmen igjen, føler vi oss gjerne bedre.
 |
| Føler du deg litt nedfor? Da kan du spise banan, for det øker serotonin-nivået i hjernen, noe som påvirker humøret ditt positivt. Spiser du sjokolade får du i deg fenyletylamin, det samme molekylet som skilles ut når du er forelsket. Eller hvorfor ikke bare spise begge deler? Foto: Colourbox |
Når dopaminnivået i hjernen er lavt, vil man også lett kunne føle seg nedstemt. Den gode nyheten er at man ikke behøver å ta medisiner for å få det opp. Du kan for eksempel motarbeide det vanskelige med noe som er koselig. Føler man seg stresset før eksamen, kan det å kose med hunder eller andre kjæledyr være en fin måte å belønne seg selv på.
PhD-student Kari Leibowitz ved Stanford University i USA tilbrakte ett år i Tromsø for å finne ut hvordan vi nordlendinger takler mørketiden uten å bli nedstemte. En del av svaret hennes er nettopp at vi vet å kose oss. Vi gjør mer av det vi liker og synes er hyggelig.
– Du kan også spise en banan, det øker serotonin-nivået i hjernen. Serotonin er et molekyl som kan stimulere humøret positivt. Antidepressiva virker for eksempel ved å øke serotonin-nivået i hjernen. Eller du kan spise litt sjokolade, for det inneholder fenyletylamin, som er det samme molekylet som skilles ut når du er forelsket, sier Aina Westrheim Ravna.
Sjokolade inneholder dessuten anandamid, som øker dopaminnivået i kroppen vår og gir smertedemping, lykkefølelse og regulerer stress. Anandamid virker på samme reseptorer i hjernen som virkestoffet THC, som finnes i cannabis.
Søker større spenning
For andre vil verken sjokolade eller banan hjelpe. For ikke alle mennesker frigjør like mye dopamin når belønningssystemet deres aktiveres. Noen har et hypodopaminergisk karaktertrekk, eller ”Reward Deficiency Syndrome” (RDS), som det kalles på engelsk. Det fører til de har et lavere dopaminnivå, og at de ikke føler den samme spenningen eller får det samme ”kicket” av opplevelser som andre gjør.
– Det kan være grunnen til at disse menneskene i større grad enn andre søker mer ekstreme opplevelser, fordi det er det som må til for at de skal få en tilstrekkelig økning i dopaminnivået. Mennesker med RDS kan derfor ha høyere risiko for rusmisbruk, impulsivitet, overspising, gambling, ADHD, samt sex-avhengighet for å nevne noe, sier Aina Westrheim Ravna.
Da belønningssystemet i hjernen vår utviklet seg for tusenvis av år siden, var det fordi dette var en hensiktsmessig måte å holde kroppen i live på.
Er det like hensiktsmessig i dag? Mat må vi selvfølgelig fremdeles ha, men i Norge i 2016 er ikke jakt noe vi er avhengig av å bedrive for å skaffe oss mat. Jakt er blitt noe man kan gjøre på fritiden. Tidligere var det en kamp å skaffe seg det man trengte for å overleve, og det var langt fra sikkert at man kom helskinnet hjem etter jakten. Godt hjulpet av dopaminrushet var risiko noe man var villig til å ta, fordi belønninga var stor om man overlevde.
Vi trigges fremdeles til å gjenta visse aktiviteter, men kanskje ikke nødvendigvis på samme måte som før. I stedet for å jakte med livet som innsats, kan man i dag får dopaminrush av å drive ekstremsport. Mange føler trangen til å utfordre og ta risiko for å kjenne på den gode følelsen etterpå. Og det er ikke så rart, ifølge Aina Westrheim Ravna:
– Jeg tror vi kan gjøre oss selv den tjenesten å bare innrømme det: vi er primitive fremdeles. Hjernen vår er designet for forelskelse, mat og jakt. Og det kan se ut til at urinstinktet vårt forteller oss å våge å ta en risiko for å oppnå dette. Vi vet at tidligere var det viktig for artens overlevelse at noen turte å ta sjanser. Men vi lever annerledes i dag, og kanskje får vi ikke de helt store ”kickene” av å leve i dagens regulerte samfunn. Hvilket kan være en av grunnene til at mange føler seg rastløse og utilpasse. Hjernen vår gjør ikke lenger det den er designet for i like stor grad som tidligere, sier Ravna.
Ro og avkobling
– Jeg finner ro og avkobling når jeg drar på jakt. Selve turen i seg selv er veldig fin og motiverende. Jeg har ofte reflektert over hvor heldig jeg er som har anledning til å dra ut i naturen på denne måten, sier Thomas Johansen.
I tillegg blir han fornøyd fordi han har klart å skaffe mat selv. Han tar aldri livet av dyr han ikke har til hensikt å spise, men er opptatt av en fornuftig beskatning av naturen.
– Å jakte er dessuten veldig sosialt. Noen ganger er jeg riktignok ute alene, men flest jaktturer har jeg sammen med samboeren min eller kamerater. Jeg har sju barndomskompiser som jeg årlig møter for en jakttur. Det føles bra å dele jaktopplevelser med andre, mener han.
Og nå er det bare å glede seg til årets mange jaktturer.
 |
| Thomas Johansen kjenner på lykkefølelsen når han har truffet blink, og det gjør han enda mer motivert til å fortsette jakten. Belønninga er også at han skaffer sin egen mat. Foto: privat |
Kilder:
Ottar nr. 4 2013: Dopamin – molekylet for lyst, last og lidelse
Operant conditioning: Learning about consequences
Ted.com
The Atlantic
