– Staten eide aldri grunnen i Finnmark
Oppsiktsvekkende forskning om jorddelingen i Finnmark i 1775. Professor Øyvind Ravna ved det juridiske fakultet ved UiT presenterer i en artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap fakta som aldri før har vært omtalt.
Ved siden av artikkelen i det fagtunge tidsskriftet kommer Ravnas forskningsfunn også som en egen artikkel i juniutgaven av Ottar. Forskningsfunnene til Øyvind Ravna er nokså oppsiktsvekkende all den tid fakta slår fast at Staten ikke har eid den umatrikulerte grunnen i Finnmark på 1700- og 1800-tallet, slik all tidligere historisk dokumentasjon har kunnet tyde på. At Ravna går til grunnfjellet av skriftlige kilder betyr at det han konkluderer med har hold i virkeligheten og ikke er bare en akademisk øvelse for å erte på seg mulige opponenter i akademia.
– Er det ekstra stas å få en artikkel i Tidsskrift for rettsvitenskap?
– Ja, det må det jo innrømmes, men kanskje ikke først og fremst fordi TfR er et høyt rangert rettsvitenskapelig tidsskrift i Norge og Skandinavia, men heller fordi publisering der viser at det har vært gjennom grundig fagfellevurdering, noe som innebærer at det som trykkes og formidles der vektlegges i betydelig grad i fagmiljøet, sier han.
– Og hvem er egentlig din målgruppe med artikkelen?
– Målgruppen er både advokater, dommere, andre rettsanvendere og historikere. I og med at temaet er relevant for rettskartleggingen i Finnmark, er målgruppen i særlig grad de som jobber med rettskartleggingen, innbefattet de som forvalter den tidligere statsgrunnen i Finnmark. I tillegg håper jeg jo at teksten blir lest og debattert av politikere både innen det norske politiske systemet og det samiske, av studenter og andre med interesse for temaet, og at kunnskapen som formidles i teksten dermed etterhvert blir en del av Finnmarks retts- og eiendomshistorie, sier professoren.
Dette er noen av funnene hans:
I Tidsskrift for Rettsvitenskap slår Ravna fast at den tidligere umatrikulerte grunnen i Finnmark lenge har vært betraktet som Statens eiendom og at dette ble stadfestet av Samerettsutvalgets rettsgruppe i 1993 og seinere lagt til grunn for dommene i Høyesterett om Stjernøya i 2016 og Nesseby i 2018. Begge sakene er behandlet i rettssystemet etter at Finnmarkskommisjonen hadde behandlet ulike krav om eiendoms- og bruksrett i begge sakene.
Jordsameie, ikke Statens eiendom
I innledningen til tidsskriftsartikkelen skriver Ravna:
«Denne [statens] eiendomsretten var tydeliggjort i en resolusjon fra 1775, som angivelig åpnet for utvisning av jord til oppsittere i Finnmark. I dette arbeidet synliggjøres det at resolusjonen initierte utskifting av jordfellesskap – framfor utvisning av statens jord. Dette viser også at bygde- eller siidajorda; engslettene og den nære utmarka, lå i jordsameie og ikke var statlig eiendom. Statens tidligere eiendomsrett til den umatrikulerte grunnen har dannet et grunnlag for Finnmarkseiendommens rett i dag, noe som betyr at artikkelen har betydelig aktualitet for den pågående rettskartleggingen i Finnmark.»
Utskifting ikke utvisning
Ravna mener det er indisier nok som tilsier at 1775-resolusjonen og landmålerinstruksen la til rette for utskifting, ikke utvisning av jord fra staten. Ravna skriver blant annet i sin avslutning dette:
«Det har vært en overraskende akademisk reise å oppdage at det er så vidt mange indisier i forarbeidene til 1775-resolusjonen og i dens landmålerinstruks som peker på at resolusjonen initierte utskifting, og ikke utvisning av jord fra staten. Holdt opp mot samtidig dansk lovgivning, jordbrukspolitikk, juridisk begrepsbruk og akademisk litteratur, kan det med stor sannsynlighet sies at resolusjonen la til rette for utskifting av jordfellesskap.»
– Utskifting uten private eiendommer gir ikke mening, skriver Ravna:
«Forutsatt at 1775-resolusjonen initierte utskifting, som det etter gjennomgangen ovenfor er liten grunn til å betvile, må det også legges til grunn at bygdejorda langs fjordene i Finnmark, med andre ord engslettene og den nære utmarka, lå i jordfellesskap mellom oppsitterne, og ikke var i Kongens eie. Dette fordi utskifting uten private eiendommer ikke gir mening.»
Kultur og politikk
Kan fornorskning og kulturrangering i politisk og rettslig praksis ha hatt noen betydning for eierforholdene som utviklet seg etter 1850-tallet? Ravna er klar på at Kongen ikke eide jorda på 1700-tallet:
«Etter dette må det med stor sikkerhet kunne slås fast at bygde- eller siidajorda i Finnmark, som innbefattet betydelige utmarksstrekninger, ikke var Kongens eiendom på 1700-tallet i privatrettslig forstand.»
– At det ble vedtatt en lov i 1863 som ga staten adgang til å utvise og selge jord, kan ikke brukes som et argument for at dette var tilfellet før 1863, og loven kan like gjerne ses på som et urettmessig inngrep i finnmarkingens eiendomsrett, som stadfesting av rett; godt mulig motivert av det du antyder om fornorskning og kulturrangering, sier Øyvind Ravna.
Var det likheter mellom Nordland, Vestlandet og Finnmark?
«Det kan også være at forskjellene lå langs tidsaksen; den samiske siidaordningen var ennå dominerende i betydelige deler av Finnmark på 1700-tallet, omtrent som slektene i middelalderen hadde rådet over gård og grunn i bygdene lenger sør. At jorda ikke var matrikulert, innebar likefullt at den var i noens eie.»
Professor Ravna slå fast at jorddeling eller utskifting andre steder ikke har ført til at man oppfatter Kongen eller staten som jordeier:
«Til sist kan det anføres at Kongen eller staten har forestått utskifting og jorddeling mange steder; både i Danmark og lenger sør i Norge, uten at det har ledet til en oppfatning om at Kongen er blitt eier av jorda eller det gjenværende jordfellesskap. Det burde heller ikke være tilfellet i Finnmark.»
Vanskelige forhold
– I 1775 oppstår privat eiendomsrett hvis man tolker din artikkel. Hva vil skje, mener du, hvis man reverserer alle private eiendomsrettslige forhold og burde man ikke kunne gjøre det, basert på dine forskningsfunn?
– Jeg skriver ikke at det oppsto privat eiendomsrett i 1775. Den er mye eldre. Jeg skriver derimot at det har vært en allmenn oppfatning om at privat eiendomsrett oppsto i 1775 – og at staten/kongen eide all jord i Finnmark før den tid, noe som ganske sikkert er uriktig. Spørsmålet om å reversere alle private eiendomsrettslige forhold er således ikke et relevant spørsmål – men at staten – og senere FeFo – kan utlede sin grunneierlegitimitet av statens tidligere eiendomsrett som et langvarig festnet forhold må det kunne settes spørsmål ved, sier professor Ravna.
– Hvem burde ut fra det materiale du legger frem kunne ha eiendomsrett over land og vann i Finnmark i dag?
– Folk i Finnmark, gjerne fordelt på forskjellige bygder og områder som har brukt jorda. Det kan være bygdelag, allmenninger, siidaer, bygdebruksområder og andre, sier han.
– Var Høyesterettsdommen HR-2018-456-P (Nesseby) egentlig feil? Eller var Niemis utredning i saken en kortslutning koplet til jordutvisningsresolusjonen?
– Om dommen er feil er et vanskelig spørsmål jeg ikke skal ta stilling til – blant annet ut fra at Høyesterett dømmer i siste instans. Men det kan i alle fall sies at Høyesterett baserte seg på et historisk faktum som viser seg å være uriktig, og det er jo slik at rettsreglene anvendes på et gitt faktum når domstolene kommer fram til hva som er rett, sier Ravna.
– Dessuten kan ikke domstolene avgjøre historien, bare vurdere den, legger han til.
– Du skriver «Eiendomsovertakelse 1863» ikke bør tillegges vesentlig rettsvirkning i dag. Mener du dermed at det som tidligere ble kalt statens umatrikulerte grunn ikke var det, men strengt tatt tilhører meg og deg?
– Ja, hvis du mener folk i Finnmark, og med noe større presisjon; at det tilhører de bygdelagene som har opparbeidet rettighetene gjennom alders tids bruk, sier Ravna.
Sjeldent rask vurdering
Artikkelen til professor dr. juris Øyvind Ravna blir publisert i Tidsskrift for rettsvitenskap. Dette tidsskriftet er et såkalt nivå2-tidsskrift og er det høyest rangerte rettsvitenskapelige tidsskriftet i Norge. Artikkelen er fagfellevurdert og ble publisert i tidsskriftet 12. juni 2020 (nr. 2-3/2020). Ravnas artikkel var ferdig fagfellevurdert i mars og ble straks ført opp til publisering, noe som er relativt uvanlig, siden tidsskriftet normalt har forholdsvis lang kø og ventetid for publisering av rettsvitenskapelige artikler.
