Russlands informasjonskrig krever en norsk satsing, særlig i nord

Siden Russlands anneksjon av Krym i 2014 har EU fungert som det sentrale politiske ankeret for Norges sanksjonspolitikk. Selv om Norge ikke er EU-medlem, har samarbeidet med EU i praksis formet en vesentlig del av norsk russlandspolitikk. EU er slik en viktig utenrikspolitisk partner selv om Norge står utenfor det formelle beslutningsfellesskapet.

Samtidig har den tradisjonelle norske balansepolitikken mellom avskrekking og beroligelse overfor Russland måttet vike for en tydeligere avskrekkingslinje. Det er nødvendig overfor et russisk regime som fører angrepskrig i Ukraina og driver en lavintensitetskonfrontasjon i gråsonen overfor det Kreml omtaler som «uvennlige stater», det vil si europeiske land. Men militær avskrekking alene er ikke nok. Norge må også møte trusler som allerede nå rammer samfunnet under terskelen for væpnet konflikt. Her er informasjonsdomenet sentralt.

Forsvar handler om mer enn militærmakt

Et åpent russisk militært angrep på NATO i nordområdene fremstår som mindre sannsynlig. Samtidig har Russland over tid gjenopptatt et bredt spekter av sammensatte trusselaktiviteter i nord, kjent som sovjetiske aktive tiltak fra den kalde krigen. Det omfatter blant annet kartlegging og etterretning som forberedelse til sabotasje, cyberoperasjoner og ulike former for manipulasjon og påvirkning av vår offentlighet.

Særlig viktig er informasjonsdomenet; her har Russland mye spillerom med lav kostnad. Russisk kognitiv trusselaktivitet søker å svekke tillit til myndighetene, forsterke politiske motsetninger og begrense oppslutningen om støtten til Ukraina og vestlig sanksjonspolitikk. Russland informasjonskonfrontasjon overfor Norge har tiltatt gjennom 2026 og er nært knyttet til russisk innenrikspolitisk repressiv utvikling. Øst-Finnmark og Svalbard er særlig utsatt. Det er dessverre liten grunn til å tro at dette vil avta i tiden framover.

For Norge er dette en konkret sikkerhetsutfordring. Dersom informasjonsoperasjoner svekker samfunnets evne til å forstå trusselbildet og stå samlet i en krise, svekkes også vår samlede forsvarsevne.

Det er derfor et paradoks at Norge investerer betydelig i militær avskrekking, samtidig som arbeidet mot sammensatte trusler er preget av oppsplittet ansvar og lite samordning.

Norge mangler en helhetlig struktur

Våre nærmeste naboer har tatt grep. Mens Sverige i 2022 etablerte Myndigheten för psykologiskt försvar, som en statlig enhet for å analysere og motvirke utenlandsk påvirkning som truer demokratiet, har Finland siden 2017 vært vertskap for det internasjonale kompetansesenteret European Centre of Excellence for Countering Hybrid Threats.

I Norge er ansvaret for samfunnssikkerhet delt mellom mange instanser, som Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og ulike departementer. Disse dekker viktige oppgaver hver for seg. Samtidig er det en utfordring å få sammenstilt kunnskap, ikke minst om statlige trusselaktører som Russland. Det er heller ikke klart hvem som har ansvar for å koordinere en samlet innsats i Norge.

Problemet blir særlig tydelig når vi tar med at sammensatte trusselaktiviteter foregår over tid og på tvers av våre sivile sektorer, noe som gjør at enkelthendelser kan være vanskelig å identifisere som deler av et større mønster.

EU har verktøy for motstandskraft

EU har de siste årene bygget opp institusjoner og samarbeid for å avdekke og motvirke utenlandsk informasjonsmanipulasjon, ofte omtalt som FIMI (Foreign Information Manipulation and Interference).

Gjennom EUs utenrikstjeneste arbeider blant annet East StratCom Task Force og EUvsDisinfo med å identifisere og dokumentere russiske informasjonsoperasjoner. European Digital Media Observatory samler forskere, faktasjekkere og medieaktører for å analysere desinformasjon og styrke befolkningens medieforståelse. Arbeidet foregår også på det juridiske planet; EUs European Media Freedom Act handler om å styrke betingelsene for de redaktørstyrte mediene, mens Digital Services Act stiller krav til globale digitale plattformer som X, TikTok og Meta. Loven pålegger plattformene å risikovurdere og fjerne manipulert innhold, falske kontoer og bot-nettverk som truer samfunnsdebatten og demokratiske institusjoner.

EUs tilnærming handler om mer enn faktasjekking og korrigering av feil. Den omfatter også systematisk kartlegging av påvirkningsaktører, tiltak mot manipulerende nettverk, støtte til uavhengige medier og internasjonal koordinering. Hensikten er å gjøre det vanskeligere å gjennomføre skjult manipulasjon og å øke kostnadene for aktørene bak.

For Norge er det mye å hente på å videreutvikle samarbeid med EU på feltet. En ny sikkerhets- og forsvarspakt som Norge signerte med EU i 2024 åpner nettopp for dette; tettere kontakt med europeiske fagmiljøer som arbeider med motstandskraft mot sammensatte trusler.

Nordområdene krever særlig oppmerksomhet

Behovet for en mer helhetlig tilnærming er særlig stort i nordområdene. Her møtes norske suverenitetsinteresser, russisk militær aktivitet og strategisk viktig norsk infrastruktur. For Norge handler trusselbildet i nord ikke bare om å monitorere militær aktivitet fra Russland og andre, men også om å motvirke forsøk på å utfordre norsk myndighetsutøvelse og suverenitet i informasjonsdomenet.

Svalbard illustrerer hvorfor juridisk, politisk og sikkerhetspolitisk forståelse av trusselbildet i nord må sammenstilles. Å imøtegå russiske angrep på norsk myndighetsutøvelse og fortolkning av Svalbardtraktaten krever skarp juridisk kompetanse. Samtidig er russiske utspill del av en bredere informasjonskonfrontasjon overfor Norge, slik vi har sett flere eksempler på de siste årene. For å motvirke dette trengs ekspertise på russiske sammensatte trusselaktiviteter, samt en styrket forståelse i offentligheten av hvordan disse rammer oss i nord.

For Norge er det mye å hente på kunnskapsutveksling med nordiske og europeiske allierte, for å identifisere trusselaktivitetene og bygge kompetanse på hvordan ulike undergravende virkemidler brukes på tvers av våre sivile sektorer.

Slik motstandskraft bør bygges både nasjonalt og lokalt, og noe er påbegynt i form av Forskningsrådets midler til sentre for forsvarsevne, sikkerhet og beredskap. I tillegg til forskere og analytikere, er uavhengige medier og undersøkende journalistikk avgjørende viktig for å etablere fakta, etterprøve påstander og på den måten motvirke manipulasjon og gi offentligheten et solid informasjonsgrunnlag.

Norads nyetablerte støtte til uavhengig journalistikk i Moldova viser hvordan mediestøtte kan inngå i arbeidet med å styrke demokratiet i land som utsettes for russisk påvirkning. Norge bør etablere tilsvarende målrettede tiltak for å styrke journalistikk med spisskompetanse på kognitive trusler og bygging av demokratisk motstandskraft i norske nordområder, hvor trykket fra russisk informasjonskonfrontasjon og sammensatte trusselaktiviteter er særlig merkbart.