Er byråkraters positive holdninger til EU problematisk?

Disse dataene fra 2026 skrev jeg om for noen uker siden i Aftenposten. Hovedpoenget var at selv om byråkratene er positive til EU, er det ingen grunn til å tro at byråkratene er illojale mot den til enhver tid sittende statsråd. Ingen statsråder fra Senterpartiet eller Fremskrittspartiet har i ettertid klaget på embetsverket sitt, og det er få ting norske politikere er mer enige om enn byråkratenes lojalitet.

I etterkant fikk jeg mange hyggelige tilbakemeldinger, deriblant fra en mer erfaren professorkollega på UiT som tipset meg om hvordan det var på 1970-tallet. Da ga tre av datidens unge og lovende samfunnsforskere, Gleditsch, Østerud og Elster, ut ei bok i etterkant av folkeavstemningen i 1972- som het «De utro tjenere. Embetsverket i EF-kampen». De tre forskerne har siden blitt noen av Norges fremste samfunnsforskere, men dette gir grunn til refleksjon om hvor mye som har endret seg fra første gang Norge, og spesielt Nord-Norge, sa nei til en nærmere tilknytning til Europa.

For det første, når det gjelder forskning, så er det nå sjeldent at forskere går inn i en aktivistrolle. For det andre har nok embetsverket blitt mer profesjonalisert. Dersom det hadde vært en folkeavstemning i dag er det lite grunn til å tro at embetsverket ville ha vært en aktør. 

Nylig skrev Torbjørn Røe Isaksen en interessant kommentar om hva som er Ja-sidens drømmemann. «Ja-sidens drømmemann er ikke grønn, «moderne», kosmopolitisk og mener det verste som har skjedd norsk politikk er Trygve Slagsvold Vedum. Han er opptatt av sikkerhet, forsvar og økonomi. Han vil ha en streng innvandringspolitikk og slå hardere ned på kriminalitet – og mener EU kan bidra til det.» Med andre ord, velgerne ja-siden må vinne, ligner lite på byråkratene i departementene. 

Likevel forteller byråkratenes EU-positivitet noe som lett forsvinner når debatten deles i ja og nei. Mønsteret er ganske tydelig. Jo mer praktisk kontakt man har med organisasjoner i EU, desto mer positiv blir man. Det gjelder også innad i embetsverket. De som jobber tettest med EU-organene, er de som ser kostnadene ved utenforskapet på nærmest hold. Ja-sidens utfordring er altså ikke å gjøre velgerne mer lik byråkratene, men å gjøre disse kostnadene ved utenforskap synlige for folk som ikke møter EU i hverdagen.

EU er ikke den samme unionen som vi sa nei til i 1972 og i 1994. Måten EU arbeider på har endret seg, og det er blitt stadig vanskeligere å få gjennomslag for hensynet til EØS-avtalen. Politikkutformingen er langt mer kompleks enn før, og den tar lite hensyn til en avtalestruktur som bare angår Norge, Island og Liechtenstein. Når EU lager politikk for klima, helse, Ukraina, KI-regulering eller nye forskningsprogrammer, spør ingen i Brussel hva som er EØS-relevant.

Men gapet mellom innbyggerne og byråkratene illustrerer også forskjellen mellom sentrale eliter og befolkningen generelt og i periferien spesielt. Både fra min egen forskning og ikke minst ved å lese den internasjonale forskningslitteraturen, så er dette gapet i holdninger mellom sentrale eliter og folkemeningen en stor utfordring i de fleste vestlige samfunn.

Kombinasjonen av en sterk politisk og økonomisk sentralisering til hovedsteder og sterk urbanisering har ført til et betydelig skille mellom hvordan samfunnet ser ut fra de på toppen av systemet og fra de lavere ned i systemet. Det voksende opprøret som vi ser i de fleste vestlige samfunn mot sentrale eliter bunner ofte i en manglende forståelse fra de i sentrale maktposisjoner om hvordan hverdagen og livet leves rundt omkring i landet.

Kanskje handler ikke gapet om at noen tar feil, men om at ulike personer ser ulike deler av virkeligheten. Byråkraten ser kostnaden ved å stå utenfor i Brussel. Innbyggerne i små nordnorske kommuner ser kostnaden ved et samfunn som sentraliseres stadig mer. Det problematiske er at de to perspektivene sjelden møtes.