Polhavet: En avtale om ikke å fiske

Innen 2050 vil Polhavet være tilnærmet isfritt på sensommeren. Utslipp av klimagasser som bidrar til et varmere klima er den viktigste årsaken til dette. Allerede tidlig på 2000-tallet var det spekulasjoner om at mindre is kunne gi økt næringsvirksomhet i Polhavet. Noen mente også at fiskerier kunne utvikles her

Viser bildet av en fiskebåt på havet
Formålet med avtalen er å forhindre uregulert fiske. Foto: Mostphotos

Hvem eier Polhavet?

Det meste av Polhavet ligger innenfor 200-milssonene til de fem kyststatene USA, Canada, Grønland/Danmark, Norge og Russland. Ved Nordpolen er det et internasjonalt havområde på 2,8 millioner km2 - større enn Middelhavet. Området er dekket av is store deler av året og det er minimalt med menneskelig aktivitet der. Verdens nordligste fiskerier foregår i det nordlige Barentshavet og i de russiske sokkelhavene rundt Polbassenget.

I internasjonale havområder utenfor 200-milssonene har alle stater i utgangspunktet rett til å la sine fartøy fiske, såfremt det ikke finnes en forvaltningsordning. Et initiativ fra USA startet en prosess frem mot en ordning for å forhindre et potensielt fremtidig fiske i det internasjonale området i Polhavet. Frykten var at fjernfiskefartøy kunne starte et uregulert fiske der når isen etter hvert forsvinner.

Veien mot en avtale

I 2010 inviterte Norge til møte mellom de fem kyststatene i Oslo, etterfulgt av en rekke forskermøter og flere møter mellom kyststatene. Forskerne gjorde det tidlig klart at det i overskuelig fremtid er små utsikter til kommersielt interessante forekomster av fisk i det internasjonale området. En kyststatserklæring i 2015 fastslo at man ikke ville tillate egne fartøy å fiske her i fravær av en forvaltningsordning. Man ville også forsterke arbeidet med å bedre den vitenskapelige forståelsen av Polhavet og dessuten involvere mulige fjernfiskeland – Kina, Sør-Korea, Japan, EU og Island - i det videre arbeidet.

To år med drøftelser mellom de fem kyststatene og de øvrige resulterte i en avtale som trådte i kraft i 2021. «Polhavsavtalen» har 10 parter, altså de fem kyststatene pluss de fem ikke-kyststatene.  

Innholdet i avtalen

Formålet med avtalen er å forhindre at det oppstår et uregulert fiske i det internasjonale havområdet sentralt i Polhavet. Alle partene anerkjenner at kyststatene har særlige interesser i området. Den viktigste bestemmelsen er et moratorium: etter mønster fra kyststatserklæringen fra 2015 forplikter partene seg til ikke å la sine fartøy fiske i det internasjonale området frem til minst 2037. Moratoriet løper deretter videre i femårige intervaller inntil partene skulle ønske å ikke forlenge det.

Avtaleområdet overlapper til dels med Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) sitt område, som strekker seg opp til Nordpolen i den europeiske sektoren i Polhavet. Her gjelder allerede NEAFC sine reguleringer og mulige, fremtidige fiskerier her er således allerede regulert.

Avtaleteksten har også bestemmelser om hvordan beslutninger skal treffes (konsensus), hvordan man i fremtiden eventuelt skal utvikle samarbeidet videre og tilslutning fra nye parter.  

Forskning sentralt

Det vitenskapelige samarbeidet tok til i 2011 og resulterte bl.a. i et vitenskapelig program. Dette er videreført i avtalen gjennom en egen vitenskapelig koordineringsgruppe som vurderer tilstanden i økosystemene og kartlegger utsiktene til kommersielle forekomster av fisk. I og med at det ikke er snarlige utsikter til kommersiell fiskeriaktivitet i det internasjonale området, er forskning og overvåkning sentralt på dagsordenen i samarbeidet. Det internasjonale rådet for havforskning (ICES), som utarbeider vitenskapelige råd om forvaltningstiltak til både NEAFC og til kyststatene og EU i Nordatlanteren, er en viktig aktør her.

Selv om kommersielle forekomster av fisk er lite sannsynlig i det internasjonale området, ser man økende nordlig utbredelse hos en rekke fiskearter lenger sør. I 200-milssonene til de fem kyststatene kan vi forvente utbredelse av fisk lenger nord enn tidligere. Dette er noe kyststatenes fiskerireguleringer blir løpende justert for å ta hensyn til. Eksempelvis er store områder ved Svalbard stengt for fiske. Også i USA og Canada er det truffet liknende tiltak i deres soner. Grunnlaget for en slike forvaltningstiltak er forskning som gir oppdaterte data om tilstanden i økosystemene i nord.

Hva gjør Norge?

Norge deltar aktivt både på myndighetsnivå og forskernivå i Polhavsavtalen. Og når Polhavet etter hvert går fra hvitt til blått er det viktig med norsk tilstedeværelse i den norske og europeiske delen av Polhavet. I høst kom nyheten om at forskningsprogrammet Polhavet 2050 får 1 milliard kroner de neste ti årene. Dette vil bidra til økt kunnskap om området både hva angår klima og mulig næringsaktivitet.

Opprinnelig publisert i: Framsenteret
Portrettbilde av Hoel, Alf Håkon
Hoel, Alf Håkon alf.hakon.hoel@uit.no Professor
Portrettbilde av Maria Fossheim
Maria Fossheim Programleder Barentshavet og Polhavet, Havforskningsinstituttet
Publisert: 23.10.25 08:17 Oppdatert: 23.10.25 19:29
Opprinnelig publisert i Framsenteret
Innlegget er en del av UiT sitt Forskerhjørne, hvor forskere ved UiT formidler sin egen forskning.
Forskerhjørnet Geopolitikk Hav Internasjonalt samarbeid