Cora Sandel og dyreskildringen

Et trekk ved oss mennesker er behovet for naturkontakt. Den kan undertrykkes eller framelskes gjennom kulturelle impulser. Naturkjærligheten må pleies, en samhørighet, en emosjonell tilknytning til alt levende. Skal man få til politisk endring, må man føle for det. Dette skriver biologen Dag O. Hessen i boka Jervesporet (2023). 

Samvær eller møter med dyr påvirker oss. Denne relasjonen er viktig med tanke på hvordan vi behandler dyr, men like viktig i forhold til vår arealbruk, som ofte også er dyrenes habitater. Brit Bildøen skriver om trekkfuglenes problemer i Over land og hav (2020), Tove Nilsen om dyr i fangenskap i Nordens elefanter og andre bekjente (2022). En innlevelse i ulvens liv finner vi hos Kerstin Ekman i Løpe ulv (2021).

En som var tidlig ute med å skrive om kontakten med dyr var Cora Sandel, med Dyr jeg har kjent, i 1946. Samme år ga hun ut Kranes konditori, og dyreboka havnet litt i skyggen av den. Men aktualiteten virker å være økende.

Dyrene som Sandel skildrer, er knyttet til spesifikke faser i livet hennes og til bestemte bosteder. I Paris, der hun levde som kunstner i årene 1906–1921, er det katter det dreier seg om. Blant annet blir katten Putekass nøye portrettert, en vill og sky hannkatt som holder til i den gamle, gjengrodde hagen bak huset der Cora Sandel og mannen, skulptøren Anders Jönsson, bodde. «Jeg blir beveget når jeg taler om Putekass», skriver Sandel mange år senere. Hun forteller: «Mest talte vi fransk til Putekass, selv om den på et tidlig stadium forstod både norsk og svensk». Vi får høre om dens utseende – «egyptisk stram og stilfull i holdningen, labbene pent samlet og halen sirlig lagt omkring dem» – og vi får skildret dens vesen: «Naturligvis var den bortskjemt, men på en, om jeg så må si, taktfull og intelligent måte». Katten hadde to uvurderlige egenskaper, skriver Sandel: «humor og fantasi». Om en annen katt i Paris, Nattevandreren, enda mer sky enn Putekass, heter det, etter at den på et tidspunkt har sluttet å ta imot mat fra dem: «At den hadde spist i vårt nærvær, var mer som en høflighet fra dens side, en form av erkjentlighet». En tredje katt, Kisse, blir modell for en skulptur som Anders Jönsson lager.

Det er mest katter hos Sandel, men også enkelte hunder: «Noen få har livet ført i min vei. Flyktig og overfladisk har jeg kjent Boris, Muste, Punktum, Solo og Tell. Flyktig kjente jeg også Allie. Når jeg likevel her med noen få streker tegner dens portrett, er det for dens elskelige koketteris, dens innsmigrende humors skyld.» Allie er en skotsk terrier som Sandel blir kjent med ved Østersjøen under den andre verdenskrig, hjemme hos tegneren Ragnvald Blix. Hunden får et eget kapittel i boka.

I den lengste fortellingen i Dyr jeg har kjent gis det et portrett av en papegøye, Papen, som familien bringer med seg fra Christiania til Tromsø. Den er som et familiemedlem der den sitter på skulderen til faren, «nappende ham smått og pent i kinnskjegget og pratende papegøyesprog med lav, blid stemme». Sandel innser at uansett hvor velmenende familien var, måtte Papen ha vært ensom, utenfor sitt rette element, fraktet fra Brasil til Norge. «Morsmålet sitt blandet den opp med sånt som den hadde lært i det fremmede. Det gjør vi lett allesammen, når vi har vært lenge borte. Alle som lever utenfor sine naturlige forhold, blir med tiden forandret av det, enten de sitter i bur eller ikke.» Sandel innser at hun aldri helt har forstått papegøyen, men hun ser en parallell i en ensomhet et menneske kan føle.

Om kanarifuglene Mads og Mette, som familien har da de bor i Sverige, legges det vekt på deres forskjellige personligheter. «Han var og blev en sky liten fugl, så lenge vi kjente ham. Mette var den som førte an, og det på alle måter». I periodene når Mette ligger på egg, flyttes Mads til et annet bur. Han blir da deprimert og prøver å rømme, noe som skildres med empati. En av barna deres kalles Klossmajoren, siden han ter seg klønete. Som voksen viser han seg å bli en god sanger. «Sånn er det når en har funnet sitt rette felt her i livet. Intet er befriende som det. Klossmajoren hadde funnet sitt. Han var sanger». En analogi til menneskelivet lages.

Det man kan legge merke til i Sandels dyrebeskrivelser, er at dyrene omtales med adjektiv og substantiv som man ellers bruker om mennesker: «taktfull», «humor», «fantasi». Eller mer finslepne beskrivelser som «koketteri» og «erkjentlighet». Dyreportrettene hennes er like nøye lagd som menneskeportrettene. I det ligger det en anerkjennelse av dyrenes individualitet. Teknikken er antropomorfisering, det å tillegge noe ikke-menneskelig menneskelige egenskaper eller å forstå det analogt til menneskelige forhold.

Cora Sandel har et spesielt nært forhold til hester, i barndommen i Christiania, hos besteforeldre i Kristiansand og Trondheim, og siden i ungdomsårene i Tromsø. «Være sammen med hester bestandig ri dem, stelle dem, danse på ryggen av dem, var min første drøm her i livet.». Om hesten Lillegrå forteller hun at hun aldri ble lei av å studere den: «I timevis hang jeg over skigarden, hørte på den rogivende lyden av gress som rives av, en snau, tørr lyd som alltid har voldt meg glede.»

Er det noe man sitter igjen med etter å ha lest Dyr jeg har kjent er det dette: Menneskets velvære kan ikke tenkes uavhengig av dyrets. Videre kan tematikken i denne som i de andre nevnte bøkene uttrykkes i følgende credo: Å erkjenne dyrs behov for et godt liv. Gode naturskildringer utfordrer antroposentrismen, at menneskets verden skulle være den eneste av betydning – henimot en opplevelse av et reelt fellesskap mellom mennesker og det øvrige liv på kloden.