En rapport som skal legge grunnlag for et oppgjør
På slutten av året reflekterer han over hva som er gjort, hva kommisjonen har funnet og hva som er i vente for hele Norges befolkning, både majoritet og minoritet. Se video på YouTube eller les alt nedenfor.
Sannhets- og forsoningskommisjonens gransking av fornorskingspolitikk og urett har foregått i over fire år. Vi har brukt tiden godt, og når vi levere vår rapport til Stortinget neste år, blir både rapporten og en god del av kildematerialet offentlig. Rapporteringen kommer til å være vanskelig å ta inn over seg for de aller fleste.Det bildet kommisjonen tegner går på mange måter på tvers av hvordan vi er vant til at nasjonen Norge fremstilles, som et demokrati, en velferdsstat og en rettstat, og ikke minst som en forkjemper for menneskerettigheter.
At Norge også har en annen, mørkere historie når det gjelder behandlingen av våre nasjonale minoriteter; kvener, norskfinnene, skogfinnene og samene som urfolk, passer ikke nødvendigvis helt inn i dette bildet.
Fornorskingspolitikken, som ble ført av norske myndigheter fra omkring 1800-tallet, har påvirket oss alle - helt inn i vår egen tid, også majoriteten av oss. Men for mange er dette likevel verken erkjent eller bevisst. De fleste vet ikke hva urfolk og nasjonale minoriteter i Norge har blitt utsatt for, eller konsekvensene de fortsatt lever med etter lang tids fornorsking. Vi i Norge må forstå hva som har skjedd, hvem det skjedde i forhold til, hvordan og hvorfor det skjedde, og vi må forstå virkningen av politikken og den kraft virkningene fortsatt har. Og vi må ta det inn over oss.
Sannhets- og forsoningskommisjonen har reist over hele landet og møtt tusenvis av personer som har blitt berørt av fornorskingen. Kommisjonen har tatt imot over 650 personlige historier, og tusenvis av dokumenter og innspill fra enkeltmennesker, institusjoner, organer, foreninger og organisasjoner. Dette er vi i ferd med å analysere til vår rapport.
Vi har hatt 37 åpne møter og kaffemøter, og vi har deltatt på 156 ulike arrangement og møter over hele landet. Vi har møtt mange personer som har fortalt om ting som har skjedd eller fortsatt skjer. Aldri tidligere har det blitt samlet inn et så stort materiale av minner og refleksjoner over flere generasjoner.
Noen ganger handler det om opplevelser på internat, andre ganger om hvor vanskelig det er å bli forstått i møte med myndigheter, eller det handler om sorg over tap av språk, kultur eller identitet. Noen har mistet det vi kan hjertespråket sitt, mens andre har først i voksen alder fått vite at de er same, skogfinn eller kven. Dette er ting som setter spor, og som mange i fortrolighet har delt med kommisjonen.
Konsekvensene er mangfoldige. Kommisjonen har allerede konkludert med at diskriminering og hatytringer er ett av dem - og et samfunnsproblem.
Flere opplever at fornorskningspolitikken har blitt videreført i form av press på kultur, språk og næringsvirksomhet. Eller i form av kunnskapsløshet, usynliggjøring, likegyldighet, rasisme og vrangforestillinger. Jeg vil si at vi alle har mistet noe. Respekt og anerkjennelse, kunnskap om hverandre, og det fine i hverandres kulturer.
Rapporten er omfattende. Den vil ha kapitler som søker å besvare mandatet gitt av Stortinget. Den er en kombinasjon av tidligere forskning og funn kommisjonen har gjort siden oppstarten i 2018. Og rapportens sluttdel vil omhandle forslag til tiltak og forsoning.
Vi jobber for å få fram den virkelige sannheten. Ikke den fornorskingspolitikken baserte seg på. Det heter seg at på mange måter at sannhet skal gjøre deg fri. Vi ønsker at rapporten blir et bidrag til ikke-gjentakende hendelser. Slik at fremtidige generasjoner får et bedre grunnlag for å leve sammen, majoritet og minoritet. Vi må alle bidra til den kommende forsoningsprosessen som rapporten skal legge grunnlaget for. De fleste av de vi har møtt håper på endring.
En personlig historie, fortalt av en kvinne i Troms beskriver det slikt:
«Man kommer ingen vei hvis man ikke tør,
det er noen onde ting man må tørre å snakke om
- og det er en del av forsoningen»
Det er klokt sagt. Å gå inn i en forsoningsprosess betyr vilje til å ta ansvar, og ta på alvor den urett som er begått. Noen ting kan man heller ikke reparere, men det går an å lære av det som har skjedd.
Både samene og våre nasjonale minoriteter bor i flere land, og våre landegrenser og situasjonen i våre naboland virker inn på vårt arbeid. Det er hindringer, det er krig i Europa. Det påvirker bevegeligheten over grensene.
Vi i kommisjonen går inn i 2023 med et håp om fred, og i det minste et mer likeverdig Norge. Og at kommisjonens rapport vil legge grunnlaget for et oppgjør med fornorskingen. Det vil gi mer kunnskap, forståelse, og vi håper at nasjonen nærmer seg et mer forsonet samfunn.
1. juni 2023 vil Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport overleveres Stortinget. Vi har møtt mange under denne granskingen, og jeg vil benytte denne anledningen til å takke alle dere som har delt deres opplevelser, tanker og innspill med kommisjonen.
Riktig god jul og godt nytt år.
