Universitetets framtid

Vi gjør oppmerksom på at denne artikkelen er over to år gammel, og kan ha innhold som er utdatert.

Siden universitetene er gamle og seiglivete institusjoner, kan det godt tenkes at det meste vil være som før: I Tromsø finner vi fortsatt universitetet på campus i Breivika. Det er kommet noen nye bygg, men de fleste var der i 2008. De ansatte driver på med undervisning, veiledning, forskning og formidling. Studentene myldrer også stadig omkring. De går på forelesninger, driver øvelser og jobber med prosjektoppgaver. Universitetet har på mange måter noe tidløst over seg.

Men ser vi oss tilbake, vet vi at det kan skje store endringer i løpet av 15 år. I 1993 fantes det 14 høyskoler i Nord-Norge. Staten drev en sentral detaljstyring av institusjonene. Det var et klart skille mellom universiteter og høyskoler. I dag er antallet høyskoler halvert, og skillet i ferd med å bli visket ut. Den enkelte institusjon har fått større selvbestemmelse. Samtidig er finansieringen blitt mer resultatbasert. Dagens system er derfor preget av en økende konkurranse.

Det har også skjedd betydelige endringer utenfor høyere utdanning: Sentraliseringsprosessene har gått sin gang, og samfunnet er blitt mer flerkulturelt. Nærmere halvparten av ungdomskullene tar nå høyere utdanning. Arbeids- og næringslivet er blitt stadig mer kunnskapsintensivt. Høyere utdanning og forskning tillegges stor betydning på de fleste områder. Disse trendene vil sannsynligvis fortsette i årene framover. Dermed er det særlig fem faktorer som vil bli avgjørende for hvordan de enkelte utdanningsinstitusjonene kommer til å utvikle seg:

•   Studentrekruttering. Aldersgruppen 20-24 år vil bli større de nærmeste årene, men etter 2015 blir den mindre. Nedgangen vil bli størst i Nord-Norge. Samtidig er det flere nordfra som velger å studere i sør enn omvendt. Dette vil stille de nordnorske institusjonene overfor store utfordringer.

•   Vitenskapelig personell. Vi står overfor en eldrebølge i akademia. Nærmere 60 prosent av landets professorer er over 55 år. Utskiftingene kommer samtidig med at mange institusjoner prøver å oppgradere staben for å oppnå universitetsstatus. Vil de nordnorske institusjonene klare å tiltrekke seg og holde på dyktige fagfolk?

•   Statlig utdanningspolitikk. Høyere utdanning er i dag en alles kamp mot alle. Det blir i liten grad oppmuntret til samarbeid. Spørsmålet er derfor om staten vil ta et mer overordnet ansvar for høyere utdanning – for struktur, arbeidsdeling og faglig innretning. Her kommer også spørsmålet om eliteuniversitet inn i bildet. Vil det bli satset på én institusjon eller fremragende forskningsmiljøer flere steder?

•   Regionalt engasjement. De høyere utdanningsinstitusjonene inngår i et samspill med sine regioner. Mange steder skjer det en betydelig mobilisering for at høyskoler skal oppnå universitetsstatus. Hvordan velger de nordnorske institusjonene å engasjere seg i forhold til sine omgivelser? Hvilke støttespillere får de? I hvilken grad vil nordområdestatusen gi ekstra drahjelp?

•   Strategisk ledelse. Mye vil også bli bestemt av hva institusjonene selv makter å gjøre. Deres strategiske ledelse og kollektive handlingsevne vil få større betydning. På hvilke måter vil de profilere sin virksomhet, bygge allianser og møte de utfordringene som de står overfor?

Etter min vurdering, vil vi antakelig ha ett eller to flercampus-universiteter i Nord-Norge om 15 år. Disse vil tilby en rekke typer utdanninger og fellesgrader, som vil bli gitt både ved campus og utenfor. Forskningsmessig vil de være mer spisset og konsentrert. Undervisning, forskning og publisering vil bli mer nettbasert. Grensene mellom universitet og samfunn vil også bli mer flytende. Arbeidslivet vil i større grad fungere som en læringsarena, og flere vil bevege seg til og fra i en livslang læringsprosess, der universitetet fungerer som en plass for refleksjon og dypere innsikt.

Bilde av forfatter finnes ikke, dette er en placeholder

Peter Arbo

Publisert: 28.03.08 10:37 Oppdatert: 27.06.08 10:40