Hvem vant kjønnskampen?
I år er det hundre år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. Norske kvinner var tidlig ute med å tilkjempe seg like rettigheter som menn. Nå dominerer kvinner nesten alle fag i høyere utdanning og utkonkurrerer menn i videregående skole.
Klokka er åtte på morgenen, men summingen av stemmer er allerede intens da jeg kommer inn i Auditorium 1 på Det helsevitenskapelige fakultet. De morgentrøtte studentene sitter i klynger, mange har av uforklarlige grunner beholdt luene sine på.
I dag skal de lære om det bankende hjertet. Det skal ikke jeg, selv om det høres herlig poetisk ut.
Jeg er her for å observere 2012-kullet av medisinstudenter. Et kull som består av 63
prosent kvinner.
Det er menn der, selvsagt. De sitter spredt på auditoriets fremste rader, stille, stirrende på dataskjermer. Én mannlig sjel har forvillet seg midt i mylderet av de lyse kvinnestemmene på femte rad. Han holder rundt en lyslugget jente.
Professor Kirsti Ytrehus har erfart den store endringa i studentmassen på nært hold. Da hun ble uteksaminert ved Universitetet i Oslo i 1980, det året jeg ble født, var kun hver fjerde medisinstudent kvinne.
Ytrehus mener at det er åpenbare grunner til at kvinner velger legeutdanningen i dag. For eksempel er det en utdanning hvor man kommer seg ut i trygg og godt betalt jobb.
– De unge legene i dag har en mye bedre regulert arbeidstid enn da jeg var ferdig utdanna. De rå vaktene som knapt lot seg kombinere med et familieliv er borte. Det er også en utdanning som appellerer til folk som har lyst å drive på med omsorgsarbeid.
Vi har kommet langt, kjære.
Men hvorfor er jeg egentlig i auditoriet til medisinstudentene?
På tannlegestudiet er kvinnedominansen mer påfallende. Kun 18 prosent av
studentene der er menn!
Jeg er på medisinstudiet fordi det tidlig utmerket seg som en mannsbastion. I 1881
sendte Det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo et brev til regjeringa, der de var sterkt kritiske til opptak av kvinner til høyere utdanning:
«Regelen er vel den, at Kvinder, der kommer ind paa disse Aandslivets felter, der ligesom af Naturen ikke er anviste dem, taber sin Kvindelighet, at deres Intelligens udvikles på Bekostning af deres Gemytsliv.»
Synet på kvinners og menns naturlige tilstand er påvirket av ideene til Aristoteles, forteller professor i antikkens kultur og litteratur Synnøve des Bouvrie. Aristoteles definerte kvinnen som en defekt mann.
 |
| Platon og hans elev Aristoteles i diskusjon. Aristoteles ideer om kvinnen var en respons på Platons ideer. I Staten skriver Platon at individuelle ferdigheter og ikke kjønn skulle bestemme menneskets plass i samfunnet. Likestilling, altså. Foto: Skolen i Athen av Rafael. Wikimedia Commons. |
Han mente også at forplantningen og besjelingen av fosteret kun skjedde via mannens sæd – en ubestridt sannhet frem til Karl Ernst von Bahr observerte eggcellen i 1827.
Des Bouvrie går så langt som å si at antikkens medisinske teorier opp gjennom tidene har vært en medvirkende årsak til den skjeve kjønnsfordelinga i den vestlige verden.
– Da Aristoteles ble gjenoppdaget i middelalderen, ble hans ideer spredd av kirketeoretikeren Thomas Aquinas, som tolket dem slik at de passet inn i den kirkelige ideologien. Aquinas videreførte tanken om kvinnen som en mislykket mann, uegnet til å være leder.
Høyere utdanning har i hundrevis av år vært likelydende med kirkelig utdanning, understreker des Bouvrie. Studenter var fortrolige med Aristoteles’ ideer og andre medisinske teorier helt frem til for 150 år siden. Så å forstå antikkens tankeverden er et nødvendig supplement til vår selvforståelse. Des Bouvrie hørte så sent som på 80-tallet ytringer om kvinners fysiologiske uskikkethet til å forske.
– På et seminar kunne man overvære en forelesning der en mannlig professor fra Det medisinske fakultet i fullt alvor påsto at kvinner ikke egnet seg til å være forskere. Han begrunnet det med statistisk materiale om kjønnsforskjeller fra en mengde fagfelt. At kvinner oftere smiler og oftere legger hodet på skakke enn menn var blant de tingene som gjorde dem uegnet.
Menn klarer ikke å holde tritt
På den korte tiden fra jeg var en snørrete unge i en sandkasse, til jeg nå sitter ferdigutdannet og betrakter glade medisinstudenter, har verden tross alt forandret seg betraktelig. Her i Auditorium 1 ser det ut som om en revolusjon har funnet sted. Allerede i 1986 ble det nesten like mange kvinner som menn i høyere utdanning.
Kvinneandelen har siden 2009 holdt seg på omtrent 61 prosent. World Economic Forum i Davos utarbeider årlig Global Gender Gap – indeksen. Den plasserer Norge og de nordiske landene på toppen av likestillingslista år etter år.
«Fordi kvinner står for halvparten av et lands potensielle talentbase, er en nasjons langsiktige konkurranseevne betydelig avhengig av hvorvidt og hvordan den utdanner og bruker sine kvinner.» står det i rapporten for 2012.
Hanna Rosin, redaktør i magasinet The Atlantic, skrev i 2010 artikkelen The End of Men. Der påsto hun at kvinner nå har utklasset menn på alle nivå i det amerikanske utdanningssystemet. Amerikanske menn klarer rett og slett ikke å tilpasse seg den skiftende økonomien, påstod hun. De ble hardest rammet av finanskrisen, og klarer ikke å motivere seg til skolearbeid. Artikkelen debatteres fortsatt heftig i et samfunn hvor kvinner på langt nær er så likestilt som i Norge, igjen ifølge World Economic Forum.
Diskriminerer skoleverket guttene?
 |
|
Cecilie Thoresen Krog var Norges forste kvinnelige student. Hun kjempet for retten til a ta examen artium i 1881 og fikk tillatelse til a studere gjennom et privat lovforslag i Stortinget i 1882. Forst i 1884 kom en lov som ga kvinner full adgang til universitetet. I dag er over 60 prosent av studentene ved norske universitet kvinner. Foto: Nasjonalbiblioteket |
Er Rosins argumenter overførbare til en norsk virkelighet? Delvis. Man kan spørre seg hva som har endret seg fra den tiden da menn dominerte medisinstudiet.
Lite, i følge Kirsti Ytrehus – opptakskravene til medisin har stått ganske uendret i flere tiår. Det er mange årsaker til kvinnedominansen i Auditorum 1. Men den mest umiddelbare grunnen er at opptaket til studiet er utelukkende basert på karakterer fra videregående skole. Og der gjør jentene det bedre enn guttene.
Gjennomstrømningen i videregående skole holder seg stabil på 70 prosent i 2012, skriver Statistisk sentralbyrå. Det vil si at 30 prosent faller fra. Og guttene dominerer frafallsstatistikken.
Betyr dette at skoleverket i dag bevisst tilrettelegger bedre for jenter enn for gutter?
– Det finnes ikke en bevisst pedagogisk strategi til fordel for jenter i norsk skole. En stund var det stor fokus på jenter som underpresterte i skolefag, og tiltak ble gjort for å rette på dette. Og vi er kanskje fortsatt ikke vant til å tenke at guttene mestrer skolen dårligst. Men nå har det snudd, forteller professor Unn-Doris Bæck
som for tiden forsker på frafall i videregående skole.
Det kan virke som om ting har forandret seg kolossalt til kvinners fordel på tretti år. Men Bæck forteller at de tradisjonelle kjønnsstrukturene fortsatt står veldig sterkt. Norge har et av Europas mest kjønnsdelte arbeidsmarkeder.
– Ni av ti elever på helse- og sosialfag er jenter, mens nesten alle elevene på studieretning for byggfag er gutter. Og de aller fleste kampanjer som har prøvd å få jenter og gutter til å velge utradisjonelle yrker har hatt liten effekt. Så man kommer ikke utenom kjønnsroller. Eller sosial bakgrunn. Disse to er tett knyttet til hverandre.
Bæck skrev sin doktorgradsavhandling om unges utdanningsvalg. Og der hører man et kjent omkved: Det er viktigere for jenter enn for gutter at et yrke kan kombineres med familieliv. Jenters utdanningsvalg er også mer preget av et
ønske om å hjelpe andre mennesker. Guttene legger svært liten vekt på omsorg.
Unge kvinner skal tjene penger, samtidig som de skal tilegne seg kompetanse de kan bruke som mødre og hustruer, oppsummerer Bæck i avhandlinga. De skal kort sagt ha en dobbel identitet.
Hvor var det glasstaket igjen? Au. der, ja.
I mars ble det stor oppstandelse da det ble kjent at det er en kvinne som står bak den populære facebooksiden, I fucking love science. Mange av de over 5 millioner følgere var så overrasket, at opphavskvinnen Elise Andrew tvitret:
«EVERY COMMENT on that thread is about how shocking it is that I’m a woman! Is
this really 2013?»
Denne anekdoten forteller at balasten fra Aristoteles fortsatt henger igjen. Holdninger om at det er unaturlig for kvinner å holde på med forskning eksisterer fortsatt. I mars meldte det anerkjente tidsskriftet Nature i sitt Women
in Science-nummer at:
«Til tross for noe fremskritt, er kvinnelige forskere mindre betalt, blir sjeldnere forfremmet, får færre stipend og det er større sannsynlighet for at de forlater forskninga enn likt kvalifiserte menn.»
I Tromsø er det heldigvis ikke så ille. Ved UiT er hver tredje professor eller dosent kvinne (30 prosent). Nasjonalt og internasjonalt er dette oppsiktsvekkende bra.
Er ikke kjønnskampen vunnet?
– Det spørs om vi ønsker å omtale streben etter kjønnsbalanse som kamp. Selv om litt tautrekning kan være stimulerende, smiler professor Gerd Bjørhovde. Hun er leder for Komiteen for kjønnsbalanse i forskningen (Kif).
Det er kun de siste ti år at andelen av kvinner i toppstillinger har begynt å komme på et akseptabelt nivå i Tromsø og Norge. I 1974 var det to kvinnelige professorer her. På nittitallet var det under 10 prosent kvinner i toppstillinger.
Bjørhovde sier at 30 prosent er en skjør seier og man må passe seg for å tenke at det er nok. Det må opprettholdes med målretta tiltak.
– Man har hatt suksess med opprykks- og mentorprosjekter rettet mot kvinner og bevisstgjøring rundt diskriminering. Men så lenge det ikke er en 50 prosent fordeling, er det ikke likestilling, sier hun.
Det er fortsatt slik at skulle en av de i Auditorium 1 satse på en forskerkarriere i toppsjiktet, så er det sannsynligvis han som kliner med den lysluggete kvinnen.
La oss snakke om k-ordet
 |
|
– Hvis man tenker seg at intelligensen er noenlunde likt fordelt mellom menn og kvinner, og et arbeidsmiljø består av 90 prosent menn så har ærlig talt kvoteringa pågått i mange år, forteller prorektor Curt Rice. Foto: Torbein Kvil Gamst.
|
Hvordan kan man få flere kvinner til å satse på forskerkarriere? Kvotering ved øremerking av stillinger for kvinner kunne løst dette problemet. Men gitt motstanden, og ulovligheten, tror ikke prorektor for forskning Curt Rice at det er aktuelt.
Han har reist verden rundt for å fortelle om UiTs gode resultater med å få kvinner til
å oppnå toppstillinger som forskere. Så langt har man hatt suksess med å få kvinner selv til å oppgradere sine kvalifikasjoner og tro på dem.
Men det er ikke bare kvinnene det skal stå på. Han oppsummerer: Kvinners kvalifikasjoner bedømmes strengere og de tilbys lavere lønn. Og dette gjelder uansett om det er menn eller kvinner som bedømmer kvalifikasjonene.
For eksempel viste en studie at kvinner må ha 2,5 ganger så mange publikasjoner som menn for å bli vurdert som like godt kvalifiserte av komiteen på Swedish Medical Research Council, sier Rice.
– Det er et viktig steg på veien å innrømme at diskriminering eksisterer. Bevisstgjøring alene har vist seg som effektiv middel da dette ofte er ubeviste prosesser. Men det mest effektive tiltaket mot diskriminering er kvotering.
Dessverre så møter man sterk motstand med en gang man snakker om kvotering. Særlig blant yngre kvinnelige studenter, som ønsker å bli vurdert på bakgrunn av sine kvalifikasjoner.
Men problemet er at de blir vurdert etter andre standarder enn menn.
– Hvis man tenker seg at intelligensen er noenlunde likt fordelt mellom menn og kvinner, og et arbeidsmiljø består av 90 prosent menn så har ærlig talt kvoteringa pågått i mange år, forteller Curt Rice.
På mange måter handler det også om valgene kvinnene tar, og som systemet ikke verdsetter. På Det helsevitenskaplige fakultet er det oftere kvinner som tar ansvar for undervisninga, forteller professor Kirsti Ytrehus. Og undervisninga gir ikke like stor uttelling som forskningsresultater når man søker om opprykk til høyere stilling, mener Rice.
I tillegg er det forskjeller på hvilke felt kvinner og menn er interesserte i. Kvinner velger spesialisering i samfunnsmedisin. Menn velger eksperimentell forskning. Akkurat som at barnepsykiatere gjerne er kvinner. Kirurger er gjerne menn.
Mammafellen
Samtidig har det blitt argumentert for at kvinner ikke er villige til å investere like mye tid i forskning etter at de får barn. Mammafellen kaller man det.
Rice kjøper ikke helt argumentet om at morsrollen spiller så stor rolle for kvinners vilje eller evne til å gjøre karriere i forskning. Det som spiller en rolle er at mødre dømmes strengere enn kvinner som ikke har barn. De blir rett og slett straffet. Om de blir borte, syk eller med syke barn, så skylder man på morsrollen, selv om de ikke har flere fraværsdager enn sine barnløse kolleger, forteller han.
I forskningsgruppa som Kirsti Ytrehus leder er kjønnsfordelinga ganske jevn, med tre menn og to kvinner. Hun mener kjønn ikke nødvendigvis er til hinder. Skal man hevde seg som forsker måman spesialisere seg og holde ut, mener Ytrehus.
– Dette er et livsvalg, og mange familier er slik organisert i dag at morsrollen ikke behøver å komme i veien for forskerkarrieren. Men du må brenne for det hvis du skal gjøre det. Du skal selge prosjektet til de som skal finansiere det, legge opp budsjetter, ansette folk og holde butikken gående samtidig som du driver med forskning. Og forholdene til dette ligger bedre til rette enn noensinne før.
Lenket til kjøkkenbenken
 |
| På grunn av fedrekvoten gikk andelen av fedre som deltok i omsorgen for barna i permisjonstiden opp fra to til 90 prosent. Foto: Colurbox.com |
Fortsatt viser det seg at det er vanskelig å iverksette tiltak i arbeidslivet om ikke kvinnene er likestilte hjemme. NOVA-rapporten Likestilling hjemme viser at kvinner tar mesteparten av ansvaret for omsorg og husarbeid i hjemmet.
Dette forklarer i stor grad både at kvinner jobber mer deltid enn menn, og at foreldreskap kan oppfattes å være et større hinder for mødre enn for fedre i arbeidslivet. Likevel melder mange kvinner i rapporten at de trives med hus- og
omsorgsarbeid.
En mors omsorgsrolle dømmer ikke kvinnene nødvendigvis til maktesløshet i samfunnet. Et eksempel er kvinnenes rolle i fornorskingspolitikken. Språkforsker og professor Tove Bull forteller at det var mødre som var pådrivere for fornorskninga i hjemmene. Hadde ikke språkskiftet hatt forankring hos mødrene
så hadde det samiske og kvenske språket blitt bedre bevart. Det tause valget skjedde i alle hjemmene, uten nødvendigvis å ha blitt diskutert mødrene i mellom. Det er også kvinnene som er de sterkeste pådrivere i revitaliseringa av samiske språk, og tar på seg arbeidet med å føre språket videre.
Likevel kan man ikke se bort ifra at det er en økonomisk ulempe for kvinner å være omsorgspersoner. Beregninger OECD har gjort i 29 land tyder på at mellom en tredjedel og halvparten av all økonomisk aktivitet er i form av ulønnet omsorgsarbeid i hjemmet. Et arbeid utført av kvinner.
Menn på sin side forventes fremdeles å delta for fullt i arbeidslivet og opptre som forsørgere for sine familier, refererer Unn-Doris Bæck i sin avhandling.
Uansett årsaker kan dette være dårlig økonomisk nytt også for de som dominerer Auditorium 1. Ifølge SSB hadde kvinnelige leger en månedslønn på 59 900 kroner i 2012. Deres mannlige kolleger tjente i snitt 69 500 kroner i måneden.
Få far til å betale
 |
| – Far må ta ansvaret for halvparten av omsorgsarbeidet og halve økonomien, sier professor Hege Brækhus. Foto: UiT |
Generelt er omsorgsyrker i Norge dårligere lønnet enn tekniske yrker, selv om utdanningen på de som gjør jobben er like lang. Jussprofessor Hege Brækhus mener det bunner i at vi som samfunn anser omsorgsarbeid som mindre
verdt, fordi det meste av slikt arbeid gjøres ulønnet i hjemmene.
Skal de to turtelduene på femte rad i Auditorium 1 få lik lønn, ansvar og plikt i både arbeidslivet og familien, må samfunnets holdninger til omsorgsarbeid endres. Og holdninger kan man endre ved lov.
For eksempel: Norsk rett har i dag ingen regler om ektefellenes forhold til hverandre, bortsett fra når det gjelder økonomien. I ekteskapsloven heter det at ektefellene har en underholdningsplikt overfor hverandre.
I realiteten betyr det at kvinnen som gjør omsorgsarbeidet er økonomisk avhengig av mannen. Dessuten er underholdningsplikten forbeholdt gifte foreldre.
I artikkelen Ekteskap, kjærlighet og likestilling skriver Brækhus at barn til gifte og ugifte kan likestilles, og økonomisk avhengighet fjernes fra ekteskapet, ved å fjerne underholdningsplikten og innføre kontrakter for samlivet.
Altså, ved å tømme ekteskapet for juridisk innhold!
– Far må ta ansvaret for halvparten av omsorgsarbeidet og halve økonomien. Mor må ta den andre halvparten. Hvis man velger en annen fordeling, følger man normalprosedyre for arbeidsdeling: en arbeidskontrakt. Skal omsorgsarbeid verdsettes må den lønnes. Og dette må lovfestes. Det som kommer til å skje er
at enkelte menn ikke vil ha råd til å lønne kvinnene. De vil måtte ta sin del av omsorgsarbeidet i hjemmet. Samtidig vil kvinnene måtte ta større økonomisk ansvar.
Dette i sin tur vil ha ringvirkninger for hvordan arbeidsmarkedet reguleres. Om kvinnene i dag forholdt seg til arbeidsmarkedet som menn, ville omsorgen for barna falle til et uakseptabelt lavt nivå. Er menn mer delaktig i omsorgen, blir
også arbeidsmarkedet mer tilpasset omsorgsbehovet i samfunnet.
Dette kan virke som en ganske vågal fremgangsmåte for å oppnå ideell likestilling. Enkelte vil mene at familielivet er regulert nok som det er. Og at ekteskap handler om kjærlighet og er et privat anliggende.
– Dette er faktisk en deregulering. Innholdet i ekteskapet blir det enkelte par gjør det til. Det eneste man sikrer med lov er at barna får den omsorgen de trenger. Lovendringer tvinger frem holdningsendringer, også i private forhold. Da fedrekvoten ble innført ble det ramaskrik. Men på grunn av den gikk andelen av fedre som deltok i omsorgen for barna i permisjonstiden opp fra to til 90 prosent. Og da lønnet det seg plutselig for arbeidsgiverne og familien at far var hjemme, mener Brækhus.
Så, hvem vant kjønnskampen?
Er menn blitt de nye taperne i samfunnet fordi kvinnene dominerer i høyere utdanning? Nei. Gapene mellom kjønnene i Norge er sakte med sikkert i ferd med å lukkes. Arbeidslivet endres, men tradisjonelle kjønnsrollemønstre står fortsatt sterkt:
Menn har fortsatt det økonomiske overtaket, mens kvinner eier omsorgen i hjemmet.
Skal vi oppnå ideell likestilling, må vi kanskje ty til loven.
