Mentorordningen ved ph.d.-programmet for helsevitenskap

Bakgrunn for ordningen

UiT vedtok i 2020 en mentorordning på alle studienivåer fra 2022, herunder også i ph.d.-programmet. Ordningen skal bidra til økt psykososial trivsel blant studentene, samt fremme god studiekvalitet og integrering av studentrollen for derved å bidra til å forebygge frafall og å fremme gjennomstrømming. Målet på ph.d.-nivå er at 70 % skal ha disputert innen 6 år fra opptak. Av de som ble tatt opp ved ph.d.-programmet i helsevitenskap i 2015 var 62 % ferdig seks år senere. Fakultetene fikk stort handlingsrom til å utforme rammer for ordningen på de ulike studieprogrammene. For ph.d.-programmet på Helsefak har det vært viktig at ordningen må være uavhengig av studentenes fysiske/geografiske plassering, og være bærekraftig sett hen til fakultetets størrelse og organisering.

Årsaker til frafall fra ph.d.-programmer

Forskerutdannelse kan være krevende. Det er mange utfordringer man skal løse. I tillegg til å finne ut av forskningsprosessen, så må man i større eller mindre grad også finne ut av hvordan man ivaretar egen helse, lære seg akademisk skriving gjennom prøving og ganske mye feiling med kritiske tilbakemeldinger, og ikke minst; hvordan man skal selvlede seg gjennom reisen frem til godkjent avhandling og disputas.

Det finnes en rekke studier der ph.d.-kandidater har blitt spurt hvorfor de enten har sluttet på ph.d.-programmet eller vurderer det. Det er endel årsaker som går igjen. Mange oppgir utfordringer med egen eller familiens helse. For kandidaten selv sin del er det i mange tilfeller snakk om plager som enten skyldes eller forverres av stress. Uavhengig av konsekvensene, så oppgir mange kandidater at det opplevde stressnivået i seg selv er grunn for å slutte. For noen er dette koblet sammen med manglende opplevd mestring, både i forhold til opplæringsdelen og i forhold til forskningsprosjektet. En annen viktig årsak som oppgis er usikkerhet i forhold til videre karriere, altså tvil om utdanningen har noe for seg i det hele tatt, hvilke jobbmuligheter som finnes, og hvordan man best posisjonerer seg for ønsket karriere.   

Ulike former for sosial støtte er derfor svært viktig. Viktigst ser ut til å være det faglige fellesskapet. Dernest kommer fellesskap med andre kandidater mer generelt og forholdet til veileder. Instrumentell og organisatorisk støtte er også viktig. I tillegg til utfordringene nevnt ovenfor ser vi hos oss på Helsefak at det er normalt å oppleve problemer med datainnsamling og at det kan være vanskelig å kombinere forskerutdannelsen med klinisk jobb.  

Mange av utfordringene man kan møte på som ph.d.-kandidat har man altså til felles med andre nåværende og tidligere ph.d.-kandidater, som ofte kan bidra med nyttige forslag og tips om hvordan man kan møte og handtere ulike utfordringer. Det er derfor flere som de senere årene har vært opptatt av hvordan man kan systematisere denne typen støtte. Liardet (2023) er en av dem som konkluderer med at det kan være nyttig med mentorordninger som hjelper til med overgangen fra student til forsker om du ønsker å lese litt mer:  

Liardet, C. L. (2023). Navigating the transition into higher degree research: an exploration of candidates’ experiences. The Australian Educational Researcher. doi:10.1007/s13384-023-00639-3

Hvem er ordningen for? 

Alle som søker opptak ved ph.d.-programmet i helsevitenskap etter 1. juni 2022 får tilbud om å bli med i mentorgruppe. Deltagelse er altså frivillig. Deltagerne forventes å være aktive deltagere på samtlige 12 mentorgruppemøter. 

Mentorgrupper

En mentorgruppe består av inntil 10 studenter som er satt sammen på tvers av fagfelt, men som er på samme stadium i forløpet. Det sees også hen til geografisk tilhørighet og språk. De fleste grupper vil være digitale og på norsk. 

Mentorgruppemøtene

Gruppene møtes tre ganger i semesteret første studieår, to ganger i semesteret andre studieår og én gang i semesteret tredje studieår, altså til sammen 12 ganger. 

Hovedformålet med møtene er at gruppen skal diskutere problemstillinger deltagerne kan komme borti, dele erfaringer og støtte hverandre.

En ph.d.-mentor skal legge til rette for at ph.d.-kandidatene har et sunt psykososialt miljø, i vårt tilfelle gjennom å samle og støtte ei gruppe med ph.d.-kandidater fra ulike institutt. For sine grupper vil mentor være en guide gjennom ph.d.-prosessen, en karriereveileder og en døråpner til ulike ressurser(, for eksempel ved å informere om ulike ordninger og støttetjenester ved UiT). 

Våre mentorer er vitenskapelig ansatte fra våre ti institutt, de har selv doktorgrad og lyst til å støtte våre ph.d.-kandidater. Alle mentorer skal ha fått opplæring i å lede mentorgruppene før oppstart og de har forpliktet seg til en hel gjennomføring med sin mentorgruppe, som tar tre år. For de som er mentorer blir det avsatt tid på arbeidsplan i henhold til timenormering for seminarlærer. Instituttene setter av ressurser til mentorordningen i henhold til antall ph.d.-kandidater de har.   

Hva er forskjellen på en mentor og en veileder? 

Veileders rolle er i hovedsak mer spesifikk og sentrert rundt kandidatens forskningsprosjekt hvor hovedoppgavene er å gi faglig veiledning til planlegging, gjennomføring og dokumentering av et forskningsprosjekt. Sosiale og personlige utviklingsoppgaver løftes likevel frem i UiT sitt utviklingsprogram for veiledere. Forholdet mellom veileder og hver enkelt ph.d.-kandidat er regulert av ph.d.-avtalen og fakultetets retningslinjer. 

Mentor er et supplement til veileder. Mentor deler implisitt kunnskap og erfaringer på et mer generelt nivå, som er mer rettet mot mestring av forskerutdanning, karriereplanlegging og arbeids-/studiehverdagen til ph.d.-kandidater. Mentorene går ikke inn i utfordringer som vedrører de enkeltes forskningsprosjekter. 

Denne nettsiden er del 1 av mentoropplæringen.

Del 2 foregår på EdX