Med verden som arbeidssted

Erfaring med hele verden som arbeidsplass har gjort Gøril Johansen enda mer bevisst på kvalitetene ved Nord-Norge.

Dette er historien om å ta det store spranget i veldig ung alder, om store endringer, dramatiske opplevelser – og direkte føling med begrepet «First posting syndrome». Aldri hørt om dette begrepet? Det blir du raskt kjent med i utenrikstjenesten…

Startet ferden som femtenåring

– Jeg er oppvokst i Kvænangen, og måtte flytte hjemmefra for å gå på videregående skole. Da var jeg bare 15 år, og valgte Alta fordi dette var tryggest. Her hadde jeg familie og kjente, forteller hun – om det første steget på en ferd som senere har ført henne rundt i store deler av verden.

Hun hadde ingen langsiktig plan om å jobbe i diplomatiet, men et sterkt ønske om å lære språk – og en minst like sterk fascinasjon for Russland. Gjennom studier ble denne fascinasjon gjort til formell kunnskap, som åpnet karrieremessige dører.

– At jeg behersket det russiske språket bidro til at jeg fikk jobb som internasjonal rådgiver i Nordland fylkeskommune, i en tid da Nordland hadde formannskapet i Barents regionråd. Det var ei spennende tid, med mye reising og muligheter til å møte spennende mennesker. Jeg traff folk fra Utenriksdepartementet som oppfordret meg til å søke aspirantkurset i UD, og der kom jeg også inn, forteller hun.

Aspirantkurset strekker seg over tre år, og åpner for muligheter til å kunne jobbe ved alle de stasjonene Norge har rundt i verden. Den første stasjonen hun tjenestegjorde ved, var i Baku – som tjener som ambassade for både Aserbajdsjan og Georgia.

Allsidige oppgaver

– Tiden i Baku var usedvanlig innholdsrik, der læringskurven var bratt, og der arbeidsoppgavene både omfattet spørsmål om olje og bistand, politikk og menneskerettigheter. Dagene var lange og preget av mye hardt arbeid, og det var en ny opplevelse å bo i et muslimsk land som på alle måter befinner seg langt unna den hverdagen vi kjenner fra Norge. Jobben var spennende, inntrykkene var sterke, og tidvis kjente jeg på hjemlengsel. Samtidig er det et kjent begrep i utenrikstjenesten, «First posting syndrome», som handler om at den første utestasjonen du tjenestegjør ved, alltid vil være veldig spesiell, og at inntrykkene vil være sterke – rett og slett fordi alt du opplever er nytt, forklarer hun.

Likevel: De fleste av oss har et nokså karikert bilde av diplomatiet som ganske glamorøst. Hverdagen kan skille seg kraftig fra glamouren, når du skal jobbe med brudd på menneskerettigheter, kontakt med opposisjonelle, og når du kan oppleve at mennesker du blir kjent med blir drept for noe de tror på eller noe de jobber med.

– Overgangen fra Baku til London var stor?

– Ja, i den forstand at selve kulturen og møtekulturen er mer gjenkjennelig i forhold til det vi er vant til hjemme. Faglig var det interessant å jobbe der, med ansvar for å observere og analysere britisk utenrikspolitikk, og særlig med spørsmål knyttet til radikalisering, til Iran, Irak, Afghanistan og Russland, forteller hun.

Hjemmekjær

Så langt har utdannelsen hennes ført henne til arbeid i Aserbajdsjan, Georgia, Frankrike, Storbritannia og Russland – før hun ankom Tromsø og rollen som UDs utsending til Arctic Frontiers.

– Det høres ut som en nedtur og et brudd med veldig mye spennende?

– Jeg synes det er spennende å jobbe med Arctic Frontiers – og i Tromsø. Jeg jobber med å vise norsk kompetanse og jeg får jobbe i et internasjonalt og spennende miljø. Tromsø har klart å bygge et veldig sterkt internasjonalt miljø, mye bedre enn de fleste er klar over og anerkjenner, og det er spennende å være en del av dette, sier hun – vel vitende om at jobben hun har bare er midlertidig. Etter tre år bærer det tilbake til Utenriksdepartementet og nye oppdrag.

– Dette er en del av å være ansatt i UD. Vi er flyttepliktige. Norge har 103 stasjoner som skal bemannes til enhver tid, og vi må være villig til å flytte på oss for å fylle alle rollene, forklarer hun.

– Og med så mye reising i jobbsammenheng er du kanskje ikke den som er ivrer mest på feriereiser?

– Nei, jeg er ikke den første som kaster meg på flyet til København, eller andre storbyer. Som de fleste andre setter jeg pris på en liten solferie, men jeg trives veldig godt i Nord-Norge, også når jeg har fri, sier hun.  

HVORFOR RUSSISK VED UIT?

For meg var det naturlig å velge Tromsø som studieby, fordi det er dette som er hjemme for meg. Jeg er hjemmekjær, men samtidig opptatt av å oppleve verden. I Tromsø får jeg derfor både i pose og sekk, fordi både byen og universitetet over tid har bygd opp et sterkt internasjonalt miljø.

BESTE MINNE FRA STUDIET?

Arbeidet med professor Tore Nesset, som var min veileder på russisk hovedfag – en fantastisk pedagog og dedikert fagperson. Jeg vil også gjerne nevne interessante samtaler om russisk og sovjetisk historie med Professor Jens Petter Nielsen. Disse to har vært viktige mentorer, som jeg har holdt kontakt med også i mitt arbeide som diplomat.

Min karrierevei 
Gøril Johansen

Øyeblikket som definerte karriereveien:

Jeg tror ikke jeg kan si at det er noen enkelthendelse som definerte valg av fag og karriere. Men allerede i oppveksten var jeg veldig fascinert av Russland – dette landet som befinner seg så nært, men som likevel er så annerledes enn vårt.