Karriereintervju

Til drømmejobben med ærbødighet 

– Alle yrker har sine verktøy. For presteyrket betyr erfaring veldig mye. En prest står ofte i utfordrende situasjoner, sammen med mennesker i svært utsatte livsfaser. For å håndtere sånt kreves klokskap man ikke uten videre kan studere eller lese seg til. Det kreves erfaring, mener hun.

Sårbare grupper
Det har tatt henne lang tid å føle seg moden for den yrkestittelen som lenge har vært drømmejobben. Denne tiden har ikke bare handlet om utdannelse, men også solid praksis innen diakoni. 
– Som diakon jobber du ofte med sårbare grupper. Det kan være eldre mennesker, noen av dem er kanskje demente, eller i sterk og langvarig sorg etter å ha mistet en livsledsager gjennom et langt liv; det kan være psykisk utviklingshemmede, russyke – eller andre mennesker som lever sine liv utenfor de rammene de fleste av oss andre betrakter som «vanlig». De har likevel behov for gode samtaler, med en samtalepartner de er trygge på, sier hun. 
– Å være en trygg samtalepartner for sårbare mennesker er meningsfullt, men krevende?
– Ja, det er det selvsagt, samtidig som det er veldig givende. Men hvis ambisjonen min bare hadde begrenset seg til å «jobbe med mennesker», så kunne jeg fått realisert denne ambisjonen gjennom veldig mange andre ulike yrker – som lærer eller som sykepleier, for eksempel. Men som diakon er det min kristne tro som er fundamentet for engasjementet, påpeker hun.
Dette betyr likevel ikke at hun driver aktivt med forkynning i rollen som sjelesørger, eller som samtalepartner med mennesker som føler behov for en som kan være en god lytter.

Erfaring til å ta steget
– Jeg har i løpet av de årene som har gått hatt veldig mange samtaler, men veldig få av disse samtalene har handlet om tro. Likevel tror jeg det finnes en felles forståelse for rammene av samtalene. Ateister som føler behov for samtaler, kommer neppe til meg. Og så er det uansett slik at vi er tre i rommet under disse samtalene; vi to som snakker sammen – og Gud, smiler hun. 
– Sjelesorg og samtaler med mennesker i kriser fremstår for utenforstående som det mest krevende ved presterollen; hvorfor betrakter du selv steget over fra å være diakon til å bli prest som så stort?
– Fordi det å bli prest i seg selv krever modning – og modenhet. Som prest skal du produsere mye skriftlig, og du skal yte noe for mange mennesker. Dette krever en ro jeg selv ikke har hatt i stadier av livet som har vært kombinert med oppdragelse og oppfølging av egne barn, forklarer hun. 
Nå er tiden kommet for å ta steget – og praktisere også som prest. 
– Jeg har jo erfaring med å holde andakter, og jeg har forrettet i begravelser, så jeg er på ingen måte uten erfaring. Likevel føles det merkbart å ta det formelle steget over til å bli prest, forklarer hun.
Hun legger mindre vekt på forventningene omverdenen har på presterollen og presteyrket. 
– Jeg har ikke selv opplevd fordommer til presteyrket, og har derfor ikke forholdt meg til de stereotypiene som er skapt om dette yrket. Forventningene til presten tror jeg varierer fra menighet til menighet, og fra samfunn til samfunn. På landsbygda kan det hende at presten forventes å være «presten» hele døgnet, mens det i byen er mer akseptert at presten utenfor arbeidstiden sin kan være en samfunnsborger på linje med alle andre, sier hun.  

Hvorfor teologi ved UIT?
For å kunne tjenestegjøre som prest var jeg avhengig av mastergraden i teologi. Jeg hadde bakgrunn som rådgiver i diakoni, og jobbet som menighetspedagog i Grønnåsen. Med fire år fra lærerutdanningen og grunnfag i kristendom trengte jeg ikke å ta alle fagene på bachelorstudiet, og kunne derfor kombinere det første semesteret med full jobb.  

Beste minner fra selve studiet:
Møtet med medstudentene gjorde et umiddelbart positivt inntrykk. Jeg var selv ganske voksen da jeg startet på teologistudiet, og ble veldig glad og lettet da jeg opplevde at det samme var tilfellet med svært mange av de andre jeg studerte sammen med. Det var regnskapsførere, næringsdrivende eller, som meg, lærere, som i voksen alder valgte å ta fatt på studiene til dette – som selvsagt er et verdiyrke. Veien frem til å bli prest er sjelden noe du tar fatt på som 16-åring. Veien er ofte lang og den krever modning, og det var godt å oppleve at dette gjaldt for flere enn meg selv. Jeg vet at det også er en del unge folk som starter studier i teologi, ved Teologisk fakultet eller Menighetsfakultetet, men kanskje er det slik at i nord er det mer voksne folk som begynner ved dette studiet.   

Min karrierevei
Jill Yvonne Kjølaas Sæterbø

Øyeblikket som definerte karriereveien:

- Underveis i lærerstudiet erkjente jeg hvor viktig min kristne tro er for meg, og jeg visste at jeg egentlig ønsket å jobbe i kirken – og ikke i skolen. Jeg fullførte likevel lærerutdannelsen. Den har på ingen måte vært bortkastet; tvert imot har jeg hatt god nytte av den.