Læring er tross alt det viktigste med å studere

Martha Otte har aldri drevet karriereplanlegging, men karrieren har ført henne til rollen som en av Nord-Norges viktigste kulturpersoner.

Tromsø Internasjonale Filmfestival er Norges største målt i antall besøkende, og den samler mennesker fra det meste av landet. Det «ukommersielle» filmprogrammet fenger på en måte ingen på forhånd trodde skulle være mulig, og filmene gir innsikt, forståelse, forargelse – og alt det kunst har som mål å skape.

Som festivalsjef lever hun med hele verden som arbeidsplass, men veien fram til drømmejobben har slett ikke gått i noen rett linje. Norge, Tromsø, filosofi…veldig mye tilskrives tilfeldigheter.

Motkultur

– Jeg begynte å studere 12 år senere enn hva min mor hadde håpet. Hun tilhørte den generasjonen jenter som ikke kunne ta utdannelse som en selvfølge. Fordi hun var en del av en stor søskenflokk fikk hun ikke mulighet til å gå på high school engang, så derfor syntes hun nok det var sårt at jeg selv ikke grep muligheten til utdannelse så snart jeg fikk den, forteller hun.

Men Martha Otte tenkte annerledes. Hun var 19 år ung, hun vokste opp utenfor San Francisco i en tid preget av hippiebevegelse, motkultur og grunnleggende forakt for det generasjonen før sto for og mente. Derfor valgte hun heller å reise til Europa.

– Jeg reiste «på loffen», rett og slett.

Hun studerte norsk lenge før hun kom til Norge – og også dette var et valg preget av den tida hun levde i.

– Mange i min generasjon søkte seg tilbake til røttene sine.

– Og du har norske røtter?

– He-he, nei, jeg har svenske røtter, med svensk bestemor. Men det fantes ikke noe tilbud om å lære seg svensk da jeg kom til Oregon på midten av 1970-tallet, men norsk var det mulig å studere, og den muligheten grep jeg. Jeg var motivert, for jeg gjorde ikke noe fremgang i tysk, og jeg var ikke forutseende nok til å satse på å lære meg kinesisk, smiler hun.

Snev av planlegging

Da hun senere kom til Norge for å praktisere språket, var det fortsatt uten noen klar idé om karrierevei. Men etter ett år her tok hun et valg som kanskje kan defineres som forsøk på karriereplanlegging.

– Jeg leste i Bondebladet at Norge hadde bruk for meieriteknikere, og dette var noe jeg virkelig kunne tenke meg å utdanne meg til. Min far var meieritekniker, og jeg kunne absolutt tenke meg å gå i hans fotspor, etter å ha fulgt ham på jobb mens jeg var lita. Jeg hadde vært med ham på spennende turer til ulike gårder, men skjønte ikke at det meste av arbeidstiden hans ble tilbrakt på meieriet og ikke ute blant dyrene. Så da jeg skaffet meg praksis for å begynne utdannelse som meieritekniker, så jobbet jeg på gårder og ikke på meierier som var det egentlige kravet.

– Så da ble det flere bortkastede år?

– Nei, slett ikke. Jeg elsket hvert øyeblikk jeg jobbet på gårder og som jordbruksavløser!

Så kan man selvsagt spørre seg hvordan man tar steget fra å være jordbruksavløser til å satse på studier i filosofi. Og svaret er – også her: Tilfeldigheter.

Bygg menneske, ikke karriere!

– Jeg hadde opplevd Østlandet og jeg hadde opplevd Vestlandet, og jeg hadde både grunnfag og mellomfag. Jeg var motivert for å ta hovedfag, og da måtte jeg ta Ex phil først – og der oppdaget jeg at jeg rett og slett digget filosofi, forklarer hun.

Resten av utdannelsen tok hun i Tromsø, og her har hun gjort karriere innenfor TIFF, som hun mer enn de fleste andre har utviklet til å bli et kulturelt flaggskip i nasjonal målestokk. 

– Men hvor relevant er utdannelsen i den jobben du har?

– Den er veldig relevant, og hver eneste dag får jeg brukt alt det jeg har lært. Jeg jobbet først og fremst med estetiske problemstillinger da jeg studerte filosofi, og brukte ofte eksempler fra film i arbeidet mitt. Dette har relevans for jobben i dag, sier hun, og mener erfaringene fra jobben som jordbruksavløser på Ytre Søre Sunnmøre har vært minst like nyttig.

– Jeg møtte mange ulike typer mennesker, og jeg lærte mye fra dem. Det er noe jeg har bruk for i jobben som filmformidler. Fagmiljøet innenfor film er jo internasjonalt, og jobben min består i å møte og knytte kontakt med stadig nye mennesker fra ulike kulturer i alle deler av verden, som har film som felles fag, yrke og lidenskap, forteller hun.

– Ville du anbefalt din egen, litt originale karrierevei for andre 19-åringer?

– Ja! Det kan høres rart ut, men jeg tror livsstilen og livsvalgene mine er på vei tilbake. Jeg tror de fleste vil se at det er ganske umulig å forutse hvilken kompetanse samfunnet vil etterspørre om ti eller tjue år, og at det derfor fort blir feil å ta valg på bakgrunn av karrieremuligheter. Tenk heller på å bygge deg selv som menneske, så får karrierebyggingen bli et resultat av dette. Det viktigste med utdannelse må tross alt være læringen, mener hun.

HVORFOR FILOSOFI VED UIT?

Da jeg skulle ta overgangen fra distriktshøgskole til universitet, var det bare fire å velge mellom. Jeg ville til en by der jeg ikke kjente noen fra før av. Først så det ut til at det skulle bli Trondheim, men der kjente jeg én fra før av. I Tromsø kjente jeg ingen. Ex-phil var jo et krav til alle som skulle studere på universitet, og jeg ble helt betatt av filosofien, spesielt da jeg ble klar over at jeg kunne bestemme pensum selv.

BESTE MINNE FRA SELVE STUDIET?

Jeg husker den store friheten som det aller beste. Det var opp til oss selv – det å finne vår egen vei og det å definere relevansen i den oppgaven vi skulle skrive. Tromsø var ansett som et radikalt universitet, og det var ikke forskjell på teori og praksis.

Min karrierevei 
Martha Otte

Øyeblikket som definerte karriereveien:

Jeg satt i salen under åpningsforestillingen til Tromsø Internasjonale Filmfestival i 1991, men jeg så ikke den gang for meg at jeg skulle jobbe for festivalen. Det var en mulighet som senere dukket opp, og det er alle disse mulighetene som til slutt definerer karrieren. Jeg oppfordrer alle til å ikke planlegge for mange år frem i tid. Det kan gjøre deg dårligere til å oppdage de viktige mulighetene – og til å gripe dem.