Inn i det spennende ukjente

Hvis du skal kunne jobbe med det artigste du vet, må du tåle å leve med manglende forutsigbarhet.

For Hanne Hammer Stien har jobben som kunstviter blitt til livet som frilanser – der det hele tiden gjelder å samle på kontakter og muligheten for nye oppdrag. Noen av oppdragene er korte eller enkeltstående prosjekter, andre er mer omfattende engasjementer, men livet som fast ansatt i en trygg jobb fremstår ganske fjern.

Vanligere enn man tror

– Som frilanser må du skape din egen jobb, og nøkkelen til å kunne få jobbe med de virkelig spennende tingene ligger jo i evnen til å kunne søke finansiering til gode ideer, forklarer hun.

– Det høres litt rotløst ut?

– Ja, jeg nekter ikke for at jeg i perioder gjerne kunne ønsket meg en fast og trygg jobb, og at det har hendt at jeg har stilt meg selv spørsmålet om hvorvidt jeg har valgt rett med hensyn til karriere. Men det å jobbe som frilanser er ikke lenger uvanlig i Norge. Dette gjelder stadig flere yrkesgrupper. Avisene baserer seg stadig økende grad på frilansere i sin kulturdekning, og det er for eksempel veldig få kunstkritikere som er fast ansatt – uansett hvilke kunstnerisk retning de jobber med, forteller hun.

Selv om antallet frilansere og frie yrker øker, har ikke de offentlige systemene maktet å følge utviklingen. I Nav, for eksempel, eller i forhold til beregning av foreldrepermisjoner, er fortsatt «standarden» fast ansettelse i full stilling, noe som fungerer som en tilleggsbelastning for den som må skape sin egen jobb.

– Etter hvert som jeg har holdt på med dette, har jeg blitt mer avslappet til det å leve med usikkerheten. Tidligere takket jeg ja til absolutt alle oppdrag. I dag tillater jeg meg å være litt mer selektiv, sier hun.

Likevel er hun klar på at det ikke er økonomi og inntekt som er den viktige drivkraften i arbeidet. Den viktige tilfredsstillelsen ligger i å kunne jobbe med det artigste som finnes.

Den virkelige drivkraften

Noen ganger dukker det opp oppdrag som virkelig kan få det til å sitre i hele kroppen – som i 2013 da hun kuraterte en kunstfestival i Hammerfest, eller da hun nylig jobbet med et prosjekt der et stort maleri av den anerkjente billedkunstneren Inger Sitter inngikk.

– Relokaliseringen av maleriet til Inger Sitter var en omfattende jobb, med en kostnadsramme på 1,1 millioner kroner. Maleriet er hele ni meter langt og ble malt i 1952 til Findus-fabrikken i Hammerfest. Det var integrert i veggen i kantina på fabrikken, forteller hun.

Maleriet representerer en sentral epoke for både Norge og Hammerfest. 1952 var preget av nasjonal grenreisning, ikke minst i Finnmark, og dette var storhetstiden til den landbaserte fiskeriindustrien. Samtidig vokste frem en filosofi om at også fabrikkarbeidere fortjente kunstnerisk utsmykking av eget arbeidsmiljø.

– Bildet var som sagt integrert i veggen, og kantina var ikke noen arena de fleste kunne oppsøke, så derfor var det ganske få som kunne ha glede av dette kunstverket. Derfor er det så flott at bildet nå er blitt flyttet og gjort til en sentral del av den nye Baksalen skole i Hammerfest, der mange kan ha glede av det hver eneste dag, forteller hun.

Magisk tiltrekning

Hun var tidlig bestemt på at hun skulle jobbe med kulturfag. Men veien frem til det endelige yrkesvalget var lang, og preget av en «hemmelighet» de flest gjerne kan ta lærdom av: Hvordan akademisk kunnskap kan redusere den magiske tiltrekningskraften til kunsten.

– En gang så jeg for meg at jeg skulle bli journalist, men etter erfaring fra arbeid i studentavisa og med hyppige deadlines som en sentral del av arbeidsdagen, så fristet ikke dette som yrke. Litteratur var i utgangspunktet den kunstarten jeg hadde de sterkeste følelsene for, og det var den jeg først fordypet meg i gjennom studiene. Det beklager jeg nesten i dag, fordi jeg gjorde den erfaringen at når du først begynner å jobbe fordypet i noe, og du skaffer deg mer kunnskap, så blir du selv veldig analytisk av deg. Magien forsvinner på en måte, og du mister evnen til å bare nyte kunsten – og la deg forføre, forteller hun.

Slik vokste billedkunsten frem som spesialfeltet hennes, med Kåre Kirijervis fotografier som inngangsport.

– Jeg skrev hovedoppgave om Kåre Kirijervis bilder, og siden har jeg hatt veldig stor glede av å jobbe med billedkunst, forteller hun.

HVORFOR KUNSTHISTORIE VED UIT?

I utgangspunktet var ikke Tromsø mitt førstevalg som studiested. Men ting har skjedd i livet mitt. Jeg traff mannen min, og etter hvert ble Tromsø det perfekte kompromisset vårt: Tromsø er den største byen mannen min kunne tenke seg å bo i – slik den er den minste byen jeg selv kunne tenke meg å bo i. Og med barn er Tromsø veldig greit.

BESTE MINNE FRA STUDIET?

Jeg husker møtet med medstudentene på grunnfag som veldig positivt – og nesten avgjørende for trivselen. Jeg var skeptisk på forhånd. Jeg kom fra Oslo, er jeg var vant til forelesninger i store saler og i et veldig stort studentmiljø, til et studium der forholdene var mindre – nærmest til en klasseromsfølelse. Men vi var en veldig fin gjeng, og jeg opplevde studentmiljøet som veldig godt.

Min karrierevei 
Hanne Hammer Stien

Øyeblikket som definerte karriereveien:

Jeg tror ikke på dette! Jeg tror ikke på ett øyeblikk eller én opplevelse som fremstår som bestemmende for de valgene du tar. Det er summen av alt som avgjør, og så rasjonaliserer du gjerne valgene dine i ettertid. Men for meg er det én beslutning som skiller seg ut. Da vi hadde bestemt oss for å slå oss til ro i Tromsø, ble det åpenbart at jeg måtte ta doktorgraden, for å kunne stå sterkere i konkurransen om jobber – som det ikke er så mange av i Tromsø. I en større by er det ikke sikkert at jeg hadde tatt doktorgrad.