Bruker faglig autoritet

Med doktorgrad i kunsthistorie får Bodil Ruud  brukt sin faglige autoritet når kulturminnevern møter den praktiske hverdagen i kommunal saksbehandling.

Hun jobber med private reguleringsplanforslag i Tromsø kommune – med kommunedelplan for kulturminner som faglige spesialitet. 
– Jeg merker at doktorgraden min gir meg en faglig autoritet, og det er viktig i en hverdag der det selvsagt er nødvendig å inngå en del kompromisser, sier hun.  

Gammeldags konfliktholdning
– Vern og lønnsomhet opp mot hverandre?
– Nei, egentlig ikke, for det trenger ikke å være noen konflikt eller motsetning mellom lønnsomhet og effektivitet på den ene siden og vern og historisk bevissthet på den andre. Du finner en lang rekke kulturbyer rundt i verden som har bevist det motsatte; at behovene kan gå hånd i hånd. De som fokuserer på motsetningsforholdet henger litt igjen i 1960-tallstankegangen, der man i byplanleggingen startet med å gi bilene nok plass – og deretter valgte alt det andre. Denne tenkningen har kanskje en gyldighet i USA, men i europeisk bykultur har det ikke vært vanlig å sette bilen først når byene skal utformes, påpeker hun. 
Hun opplever at faget hennes har en bevissthet blant lederne i den organisasjonen hun jobber i, og delvis hjulpet av «det grønne skiftet» opplever hun også en økende bevissthet om kulturminnevern og bevaring ute i befolkningen.
– Kontakten med publikum er positiv, selv om jeg innser at vi selv kunne vært mer aktiv i arbeidet med kommunikasjon. Dette blir vel aldri noen folkebevegelse, men det er noen «der ute» som er opptatt av kulturvern og bevaring når byen utvikler seg, sier hun.  

Savner forskningsmiljøet
Selv om hun trives godt der hun jobber i dag, og får brukt den faglige kompetansen sin i det daglige arbeidet, legger hun ikke skjul på at hun også savner muligheten for å kunne forske.  

– Det er mulig ambisjonen om å kunne forske er i ferd med å legges i grus. Det har flere årsaker, og den viktigste er jo at det begynner å bli lenge siden jeg var tilknyttet universitetsmiljøet. Jeg har blitt veldig praktisk i tankegangen, og har kanskje fjernet meg fra den akademiske tenkemåten – som i likhet med alle andre ferdigheter også må vedlikeholdes jevnlig, sier hun. 
Hun tillater seg likevel å kunne drømme – med egne opplevelser fra studietiden som næring til drømmen. 
– Når du driver med forskning, også på hovedfagsnivå, bidrar du til ny kunnskap. Du ser at det du gjør kommer til nytte, at det kan brukes til noe – og at det kan forandre måten det tidligere har vært tenkt på innenfor faget. Det er klart at sånt er inspirerende, sier hun.  

Hvorfor kunsthistorie ved UIT?
At jeg havnet i Tromsø var egentlig ganske tilfeldig. Det var her jeg kom inn på hovedfaget i historie. At jeg etter hvert satset på kunsthistorie handler mye om oppveksten, og interessene hjemmefra. Jeg er vokst opp i en familie der interessen for arkitektur var stor – ja, egentlig for kultur generelt.  

Beste minner fra selve studiet: 
I ettertid er det særlig tre ting jeg husker fra studietiden som jeg har sett stor nytte av senere, men som jeg kanskje undervurderte mens jeg studerte. Det første er analysene, fordi analytisk evne vil være viktig nesten uansett hvilket yrke du senere velger i karrieren. Det neste er skriftlig formidlingsevne, som jeg selv ofte har erfart betydningen av – som en suksessfaktor. Og det tredje, og nesten viktigste av alt: Nettverksbygging. Allerede i studietiden knytter du kontakter og vennskap, og dette kontaktnettet blir til slutt veldig avgjørende for dine egne valgmuligheter senere i karrieren.   

Min karrierevei
Bodil Ruud

Øyeblikket som definerte karriereveien:
Én opplevelse husker jeg særlig godt, og det er fra da jeg var på en omvisning på et kunstmuseum i Oslo. Spørsmålene besto i å tolke et bilde, og svarene husker jeg som så vage og rundt formulert. Det var nesten som om man kunne lese hva som helst ut fra kunstverket. Da bestemte jeg meg for at malerkunst ikke var noe jeg selv ville satse på; jeg ville holde på med arkitektur!