Den ultimate lederutfordringen

Hege Walør Fagertun kan ikke tenke seg en mer utfordrende lederjobb enn å være rådmann i en kommune.

– Jeg tror ikke folk tenker over hvor bredt virksomheten vår favner. Men kommunenes ansvar påvirker livsløpet til menneskene – fra før de er født til etter at de er døde, illustrerer hun.

Livslang nærhet

Hun ramser opp: Helsesøstre med sine svangerskapskontroller og oppfølging av barna etter fødsel. Grunnskolen. Byggesaker og reguleringer, omsorgssektoren, kultursektoren med anlegg, parker og kirkegårder – og tilrettelegging for kirkens lokale virksomhet.

– Hvis du er glad i faglige utfordringer og i lederfaget, er det en fantastisk gave å kunne ha en jobb som rådmann. I nær dialog med politikerne driver vi samfunnsutviklingen fremover, sier hun.

Selv har hun alltid vært glad i utfordringer, og hun har vært opptatt av å utvikle seg faglig underveis – for å kunne bli i stand til å håndtere en topplederjobb som hele tiden er i endring, i et samfunn som også opplever kontinuerlig forandring.

– Kompetanse er ferskvare, og noe som hele tiden trenger fornyelse for å ikke bli utdatert. Derfor har jeg sørget for å fylle på med mer kunnskap, forklarer hun.

Drømmen om Svalbard

– Men hvis en jobb som rådmann er drømmejobben, og man endelig har fått denne jobben i egen hjemkommune, så hadde det vært fristende å blitt i denne stillingen livet ut?

– Ja, kanskje. Og tro meg: Å være rådmann i Bardu kommune er en fantastisk jobb. Men samtidig har jeg også hele livet gått med en drøm om å få oppleve Svalbard. Så da muligheten til å bli administrasjonssjef for lokalstyret i Longyearbyen, var dette en sjanse jeg rett og slett ikke kunne la gå fra meg, forklarer hun.

Hun bedyrer at hun aldri har drevet karriereplanlegging. Hun har tvert imot valgt å ta ting som de har kommet, og takket ja til de utfordringene som har dukket opp og som har virket spennende.

– Å realisere Svalbard-drømmen passet veldig godt nå, med barn som har blitt store og som gjør det lettere å flytte på seg, forteller hun.

– Hvor stor er forskjellen på å være rådmann i en kommune i fastlands-Norge og å være administrasjonssjef for lokalstyret i Longyearbyen?

– De rollene er definitivt sammenliknbare, men med noen forskjeller som gjør at det er mye som er nytt og spennende også. Lokalstyret i Longyearbyen har for eksempel ikke ansvar for helse og omsorg på samme måte som kommunene har. Til gjengjeld er det mer fokus på planlegging og utvikling på Svalbard enn i norske kommuner, forklarer hun.

HVORFOR STATSVITENSKAP VED UIT:

Jeg begynte jo først på medisin, fordi jeg var nysgjerrig på helsefaget, men valgte etter hvert å følge min interesse for samfunnsfag, organisasjoner og mennesker. At instituttet også hadde et faglig sterkt tilbud, med dyktige forelesere, var også en viktig årsak til at jeg valgte statsvitenskap ved UiT. At jeg derfor valgte å studere i Tromsø var helt naturlig. Når vi har et godt og fremoverlent universitet, for og i nord Norge, så er jeg såpass patriot og opptatt av å bruke de mulighetene dette gir at jeg ikke kunne velge bort Tromsø. Kunnskapen om nord Norge og muligheten til å utvikle nord Norge er vi best på, vi som bor her.

BESTE MINNER FRA SELVE STUDIET:

Jeg husker hele universitetet og instituttet som ungt, sprekt og uredd for nye tanker og ideer. Samtidig var det faglige fundamentet godt, med et velutviklet samarbeid med andre universiteter. På den måten følte jeg at jeg fikk det beste fra det flere kompetansemiljøer, både innenlands og utenlands. Jeg husker det sosiale miljøet som veldig godt, og i dag har jeg fortsatt god kontakt med mange av mine medstudenter. Et nettverk som også styrker meg som leder og fagperson i det daglige. Jeg har dessuten alltid vært en som liker å ta for meg av naturen – så nærheten til fri natur husker seg som viktig.

Min karrierevei 
Hege Walør Fagertun

Øyeblikket som definerte karriereveien:

Jeg er oppvokst på gård og denne bakgrunnen har gjort meg vant til å ta ansvar, og til å ikke være redd for arbeid og utfordringer. Jeg har hele tiden valgt å si ja til de mulighetene som har meldt seg – også de gangene der jeg har følt at jeg har hatt store sko å fylle.