Får være med der det skjer

Anja Kristine Salo flyttet fra Oslo til Kirkenes for å få bedre mulighet til å jobbe med utenrikspolitikk.

Hun liker å være der det skjer. Nettopp derfor er det så mange som stusser og som stiller spørsmålet: «Hvis du har en utdannelse som gjør deg attraktiv på arbeidsmarkedet, og du har mulighet til å jobbe journalistisk med faget ditt i de aller største redaksjonene i hovedstaden, hvorfor flytter du da til et sted som Kirkenes?»

– Svaret er helt enkelt: Jeg liker faktisk å være der det skjer. Hvis du er interessert i utenrikspolitikk og i russiske forhold, så er Nord-Norge og Kirkenes virkelig stedet å være, mener hun.

Dramatiske svingninger

Det kan høres ut som en programforpliktet kjærlighetserklæring til eget arbeidssted, men for henne stikker det dypere – nesten enda dypere enn til faglige ambisjoner alene.

– I Oslo opplevde jeg at selv de store mediehusene fikk trangere økonomiske rammer og at den redaksjonelle aktiviteten begynte å bære preg av dette. Vi jobbet med utenriksstoff, men reisene ble færre og det meste ble produsert hjemmefra. Derfor ble jeg veldig trigget av muligheten til å få jobbe som urfolksrådgiver ved Barentssekretariatet. I den jobben fikk jeg mulighet til å reise mye i Russland og oppleve utviklingstrekk med egne øyne, forteller hun.

I løpet av de årene som har gått siden hun flyttet til Kirkenes i 2012, har hun opplevd hvordan storpolitikken kan preges av store svingninger.

– Da jeg tiltrådte her var samarbeidet i Barentsregionen noe som noe som virkelig gikk på skinner. Vi kunne feire 20 årsjubileum, og samarbeidet hadde pågått lenge nok til at alle parter kunne si seg fornøyd med erfaringene. Jens Stoltenberg og Dmitrij Medvedev hadde møttes i Kirkenes, delelinjespørsmålet hadde endelig funnet en løsning og det meste så lyst ut. Så kom vi til 2014 der hele samarbeidet krasjet, etter russernes annektering av Krimhalvøya i Ukraina – og forholdet mellom Norge og Russland brått ble kaldt, forteller hun.

– Deretter har Barentssekretariatet blitt mindre relevant?

– Nei, tvert imot. Det er her – i Kirkenes – vi fortsatt har et åpent vindu mot Russland. Det gjør at det virkelig er spennende og meningsfullt å jobbe her. Dette er en utenrikspolitisk region, hevder hun.

Gjensidig avhengighet

Hun mener de fleste – både i og utenfor Nord-Norge – undervurderer den internasjonale kompetansen og de internasjonale tradisjonene landsdelen har. Selv har hun hele sitt liv levd med følelsen av at hennes egen region er internasjonal – preget av internasjonal politikk.

– Jeg kommer fra Manndalen i Kåfjord, og vokste praktisk talt opp med urfolksfestivalen Riddu Riddu. Der fikk jeg oppleve at hele verden kom på besøk til hjembygda hver eneste sommer, og jeg ble særlig nysgjerrig på Russland, som har mange ulike urfolk, forteller hun.

Både utdannelse og senere karriere har vært preget av dette utgangspunktet, uten at hun selv la grundige planer på forhånd; selv har hun hele tiden tatt sine valg ut fra det hun har hatt interesse for – og der hun har følt mestring. I Barentssekretariatet har hun kombinert interessen for urfolk med fascinasjonen for Russland, og etter at hun tiltrådte rollen som kommunikasjonssjef har hun også fått praktisere sin journalistiske kompetanse.

– Dermed er du havnet på rett hylle?

– Ja og nei! Jeg vet ikke om jeg har slått rot i Kirkenes, i den forstand at det er her jeg skal jobbe for all fremtid. Men vi har kjøpt hus her, og vi trives veldig godt. Du merker storpolitikken hver eneste dag her. Fra Sør-Varanger kan vi se over til Nikel, og pipene fra Nikkelverket. I hverdagen vår kan vi se hvordan russere og nordmenn er langt mer gjensidig avhengig av hverandre enn hva sentrale myndigheter i begge landene erkjenner. Vi kan se hvordan russere og nordmenn er like av utseende og av interesser, men likevel er forskjellig fordi vi lever i hvert vårt politiske system. Å jobbe med disse forskjellene – og likhetene – er fantastisk spennende, mener hun.

HVORFOR RUSSLANDSSTUDIER VED UIT?

For meg var Tromsø et helt naturlig valg. Tilbudet var godt og kompetansen var sterk. For meg fremstår russlandsstudiene som et naturlig satsningsområde for UiT, med Tromsøs posisjon i Barentsregionen og Arktis, nærheten til Svalbard og Nordvest-Russland og de båndene Tromsø over tid har skapt til Russland.

BESTE MINNE FRA STUDIET?

Studieoppholdet i St. Petersburg fremstår som det mest positive enkeltminnet for meg, med alle de mulighetene jeg fikk til å bli kjent med folk. Jeg hadde opplevd flere sider av Russland tidligere. Først Murmansk som 16-åring, som på mange måter ble en beklagelig bekreftelse på alle fordommene vi har til Russland – og senere utvekslingen i Arkhangelsk etter videregående skole, som ble en veldig positiv opplevelse. Studieoppholdet i St. Petersburg ga meg mulighet til å bli kjent med en av Europas viktigste storbyer – både kulturelt og historisk.

Min karrierevei 
Anja Kristine Salo

Øyeblikket som definerte karriereveien:

Det er to hendelser som fremstår for meg som sentrale. Det første er oppveksten med urfolksfestivalen Riddu Riddu, der jeg fikk oppleve at «hele verden» kom på besøk til Manndalen. Og det andre er det viktige utvekslingsåret i Arkhangelsk, der jeg fikk leve sammen med en familie, prate språket, spise sammen og diskutere politikk sammen med russere. Dette ga en unik samfunnsforståelse. Derfor er rådet mitt til alle andre: Hvis du skal bli god i et språk, så må du reise ut! Studiesituasjonen hjemme er ikke nok; du må prate språket hver dag.