Jordomseiling på hjemmebane

Etter at Siri Asphaug Holmøy hadde reist verden rundt fant hun ut at studiene i sosiologi ga henne muligheten til å ha verden som yrke – hjemmefra.

– I dag er jeg informasjonsrådgiver ved FN-sambandet i Tromsø. Blant oppgavene er arbeid i ungdoms- og videregående skoler – om aktuelle internasjonale spørsmål, forteller hun.  
Utfordringen: Å kunne undervise om kompliserte politiske spørsmål som IS og Syria – på en måte som er forståelig, spennende og samtidig nøytralt.  
 
Tøffe rollespill
– Jeg synes selv det har vært veldig spennende å arrangere rollespill, der elevene får roller som diplomater for ulike nasjoner, og skal fremme synspunkter på vegne av disse nasjonene – synspunkter de selv ikke nødvendigvis deler. Og så møter de motdebattanter fra andre nasjoner som har fått tilsvarende roller, forteller hun.  
– Hva er responsen fra elevene?
– Etter en slik dag, der de har fremmet synspunkter på vegne av land som Kina, Russland eller Kongo, pleier de å være ganske slitne. Men tilbakemeldingene er at dette har vært lærerikt. I tillegg til å lære om de aktuelle konfliktene, har de lært ganske mye om makt, avmakt og allianser. Og de har fått økt forståelse av betydningen av å kunne inngå kompromisser, forteller hun.  
 
Internasjonalt engasjement
Hennes egen karriere så langt har vært preget av ønsket om å oppleve verden og kunne bidra til å gjøre en forskjell – og av verdien av å engasjere seg i frivillig arbeid ved siden av skolegangen.  
– Allerede i videregående skole tilbrakte jeg ett skoleår som utvekslingselev – i USA. Jeg ønsket å se enda mer av verden etter dette oppholdet, så da videregående var unnagjort, jobbet jeg ei stund i ei møbelforretning der jeg i noen år hadde hatt deltidsjobb. Etter at jeg hadde spart penger, kjøpte jeg enveisbillett til Buenes Aires og en plan om å tilbringe et halvår i Sør-Amerika, forteller hun.  
I Argentina jobbet hun en del frivillig for en organisasjon som het Life, og hun er klar på at erfaringen med organisasjonsarbeid har vært viktig for de mulighetene hun senere har fått.  
– Det dukket opp en mulighet for et deltidsengasjement på FN-sambandet, med ansvar for å koordinere Internasjonalt seminar. De søkte etter en studentpraktikant, og jeg er overbevist om at erfaringen fra frivillig arbeid, ikke minst for YFU (Youth for Understanding) veide tungt da jeg fikk den jobben, sier hun.  
Hun fortsatte i deltidsstilling ved FN-sambandet i kombinasjon med studiene i sosiologi, men er ikke helt sikker på hvor hun vil befinne seg om fem eller ti år.  
– Jeg stortrives i denne jobben, og har ingen konkrete planer om å gjøre noe annet. Jeg lærer mye av å være her, men jeg er fortsatt ung, og jeg tilhører en organisasjon som flytter en del på seg i løpet av yrkeslivet. Derfor blir det forferdelig vanskelig å skulle si noe om hva jeg tror jeg vil jobbe med veldig langt frem i tid, sier hun. 
 
Hvorfor sosiologi ved UIT?
Jeg startet universitetsutdannelsen min i Oslo, ved et studium som var sammensatt av sosiologi, sosialantropologi, psykologi og medievitenskap. Sammensetningen virket veldig spennende, men jeg fant fort ut at det var sosiologi som var «mitt» fag og som jeg ønsket å fordype meg i. Så fikk jeg meg kjæreste som bodde i Tromsø, og opplevde at UiT var veldig behjelpelig med å ordne overflytting, slik at jeg fikk alle ønsker oppfylt: Å kunne studere i Tromsø, og å fordype meg i sosiologi.  
 
Beste minner fra studiet:
Det klareste minnet handler om hvor viktig balanse er for et godt læringsutbytte. Da jeg studerte ved Universitetet i Oslo hadde jeg et nesten ekstremt forhold til studiene. Jeg tok skolearbeidet veldig seriøst, og jobbet lange dager. Da jeg begynte å studere i Tromsø, endret jeg innstillingen. Jeg ble mer avslappet og bestemte meg for å leve et liv ved siden av studiene. Dette gjorde en enorm forskjell. Ikke bare økte trivselen, men også karakterene ble bedre av at jeg fikk et litt sunnere forhold til studiearbeidet.  
 
Min karrierevei
Siri Asphaug Holmøy

Øyeblikket som definerte karriereveien:  

Da jeg var 11 år deltok jeg på en sommerleir i regi av organisasjonen CSIV. Vi var 60 mennesker fra hele verden. Ikke alle kunne engelsk, men vi klarte å kommunisere med hverandre likevel, og i løpet av en måned hadde jeg fått nye bestevenner fra Thailand, Guatemala og Canada. Sommerleiren la grunnlaget for valget om å dra på utveksling og senere å reise. Alt starter i det små – med barn og med enkeltpersoner. Man trenger ikke sitte i viktige møter i New York for å kunne påvirke.