Svalbard på 1600- og 1700-tallet

Utstillingen tar for seg den tidligste europeiske fangstperioden på Svalbard på 1600- og 1700-tallet. Den kom til etter at oppdagere som Willem Barentz brakte historier hjem om et rikt dyreliv i de arktiske områdene. Store forekomster av hval og hvalross gjorde at engelskmenn og nederlendere igangsatte ekspedisjoner, ikke bare for å utnytte maritime ressurser, men også for å finne en raskest mulig nordlig sjørute til Asia.

I denne perioden oppstod det derfor et kappløp mellom de to store sjøfartsnasjonene England og Holland; og etter hvert involverte også blant annet Russland, Frankrike, Spania og Norge seg sterkt under det som skulle bli en storstilt europeisk hvalfangstperiode.

Med skip og klær som ikke var tilpasset kulden bød det arktiske klimaet på utfordringer, og mange møtte sine skjebner på ishavet hvor skjørbuk og forfrysninger var vanlig. Det høye antallet graver med Vesteuropeiske hvalfangere, rester av hustufter og kokegroper, etterlatte redskaper og personlige gjenstander samt gode bevaringsforhold på Svalbard har dermed bidratt til å gi et unikt innblikk i levevilkårene til disse fangstmennene.