Gjenstander fra Willem Barentsz` leir på Novaja Semjla, og russiske pomorstasjoner på Russekeila forteller om tidlig fangstliv.
Utstillingen tar for seg den tidligste europeiske fangstperioden på Svalbard på 1600- og 1700-tallet. Fangsten startet for alvor etter at oppdagere som Willem Barentsz brakte hjem historier om et rikt dyreliv i de arktiske områdene. Store forekomster av hval og hvalross gjorde at engelskmenn og nederlendere satte kurs nordover, ikke bare for å utnytte maritime ressurser, men også for å finne den raskest mulige sjøruten til Asia. I Arktis fantes det gode muligheter for å hente hjem attraktive handelsvarer for det europeiske markedet som hval- og hvalrossolje, tenner, huder og pelsverk.
På 1600- og 1700-tallet oppstod det derfor et nordlig kappløp om ressurser mellom de to store sjøfartsnasjonene England og Holland. Den storstilte europeiske hvalfangstperioden som fulgte involverte etter hvert også nasjoner som Russland, Frankrike, Spania og Norge.
Med skip og klær som ikke var tilpasset kulden bød det arktiske klimaet på utfordringer. Mange vesteuropeiske hvalfangere møtte sine skjebner på ishavet, der skjørbuk var en av de vanligste dødsårsakene. Fordi jordsmonnet på Svalbard byr på gode bevaringsforhold, har graver, rester av hustufter, kokegroper og bruksgjenstander gitt oss et unikt innblikk i fangstfolkenes levekår. I dag blir Arktis stadig varmere, permafrosten tiner, og flere av gravene er i ferd med å gå tapt for ettertiden. Tekstiler råtner bort og skjeletter kommer opp i dagen etter hvert som erosjon og temperaturendringer tar over.