Minoriteters representasjoner i et Norge frikoblet fra en postkolonial verden?
Ansvarlige:
I en artikkel med selvbiografisk preg, beskriver Ole Henrik Magga (2006) hvordan også norsk samfunnsvitenskapelig forskning om kolonialismen (Gjessing 1963, Homme 1969) var viktig for hans forståelse av samenes situasjon. Et slikt kolonialt perspektiv som var utbredt i norsk samfunnsvitenskap for mer enn 40 år siden, ser ut til å ha mistet sin betydning innen mange norske forskningsmiljøer. For eksempel i Oppfølgingsutvalgets innstilling i forhold til NFR’s Evaluering av sosialantropologisk forskning i Norge i 2011, skrives det:
Norsk antropologi står i tillegg i en gunstig stilling i forhold til antropologien slik den utøves i andre land. I motsetning til en rekke andre land har Norge ikke vært kolonimakt, men har spilt en tydelig rolle på den historiske arena. Dette gir norske antropologer et annet og mer uavhengig forhold til de vi studerer enn det våre europeiske og nordamerikanske kolleger har (NFR 2011: 14).
Dette siste utsagnet reflekterer sannsynligvis og muligens ubevisst, en stadig mer dominerende norsk selvforståelse og – representasjon som lenge har vært fremtredende i norsk utenrikspolitikk (se f. eks Nustad 2006).[1] I denne arbeidsgruppen ønsker vi å ta utgangspunkt i hvordan en slik forståelse innen norsk antropologi spesielt, men også i en generell norsk offentlighet, er med på å prege ulike gruppers muligheter for selvrepresentasjon innenfor det som har blitt kalt ’et norsk godhetsregime’. Vi ønsker primært bidrag om hvordan og i hvilken grad, en tilsynelatende dominerende norsk diskurs påvirker urfolks, minoriteters og marginaliserte gruppers muligheter for selvforståelse og –representasjon i en norsk museumskontekst. Siden museene i økende grad har fått konkurranse om å representere befolkninger og steder ønsker vi også bidrag som analyserer slike representasjoner i nye kontekster som festivaler, turisme og steds-branding og relasjonen mellom slike verdiregimer[2] og museene.
Litteratur:
Appadurai, A. (1996) Introduction: Commodities and the politics of value. In Arjun Appadurai (ed.) The Social Life of Things. Commodities in Cultural Perspective. Cambridge: Cambridge University Press, pp. 3-63.
Clifford, James (1997): Routes. Travel and Translation in the Late Twentieth Century. Cambridge.
Gjessing, G. (1973) Norge i Sameland. Oslo: Gyldendal.
Homme, L. R. (1969) Nordisk nykolonialisme. Oslo: Samlaget.
Magga, O. H. (2006) Samisk aktivist i 40 år. Samtiden. http://www.samtiden.no/06_2/art3.php
NFR (2011) Evaluering av sosialantropologisk forskning i Norge. Oppfølgingsutvalgets innstilling. http://www.forskningsradet.no/no/Artikkel/Evaluering_av_sosialantropologisk_forskning_2011/1253964869417
Nustad, K. G. (2006) Den norske staten i verden. Norsk Antropologisk Tidsskrift, 17: 233-242.
Pratt, Mary Louise (1992): Imperial Eyes: Travel and Transculturation. London:Routledge.
[1] ”Sentrale aktører i statsapparatet ønsket å bruke norsk bistand til å skape et bilde av Norge, ikke som en integrert del av vestmaktene, men som en historisk uskyldig tidligere koloni med et genuint solidaritets- og fredsønske overfor det man nå begynte å kalle utviklingsland” (Nustad 2006: 236)
[2] Med dette begrepet tar vi løselig utgangspunkt i Arjun Appadurais (1986) bruk av begrepet for å betegne den prosessen der objekter og representasjoner dekontekstualiseres og rekontekstualisers i nye sammenhenger med andre verdier, hierarkier, praksiser og legitimitetsformer.
Spørsmålet om hvordan og hvor samisk kultur best blir representert er et omdiskutert tema. Politisk ble spørsmålet «løst» gjennom etableringen av samiske museer, styrt av samefolket selv og administrert av sametinget. Det første samiske museet i Norge var RiddoDuottarMuseat-Sámiid Vuorká-Dávvirat (RDM-SVD) i Karasjok. Samiske museer har blitt utsatt for betydelig kritikk. De har blitt beskyldt for å fremme etnisk reifisering og for å presentere et stereotypisk og statisk bilde av samisk kultur og identitet. Utstillingene på samiske museer har en tendens til å representere samisk kultur som rene replika av konvensjonelle etnografiske utstillinger som typisk representerer samisk kultur som tilhørende en tradisjonell, førmoderne fortid, på grunn av fraværet av en kronologisk fortelling og historisk forankring. Basert på feltarbeid ved RDM-SVD, vil dette innlegget presentere en analyse av utstillingspraksis ved dette museet som utfordrer slike tidligere lesninger. Tvert i mot argumenteres det for at snarere enn å replisere et utstillingsspråk som tilhører dominerende vestlig etnografi, kan utstillingene ved RDM-SVD sees på som et forsøk på å underminere majoritetssamfunnets begreper om tid og historie. Basert på en lesning av museumsutstillingen som en total erfaring, hevdes i stedet at museet gjennom å fremkalle et mytisk landskap gjennom estetiske virkemidler skriver museet seg inn I en samisk forståelse av tid og rom. Dermed adresseres også debatten om museer i ikke-vestlige rom – og spørsmålet om å anerkjenne lokale, ikke-vestlige kuratoriske praksiser. Ikke minst kunstseksjonen ved RDM-SVD gir inntrykk av et museumsrom som er mindre lukket enn tidligere lesninger antyder. Her åpner museet opp for samspill med en større verden, siden samisk samtidskunst ikke bare taler til oss fra et lokalt perspektiv, men også kommuniserer med den internasjonale kunstarenaen og inkorporerer visjoner og perspektiver fra en global og mangfoldig verden.
*****
Med ratifisering av UNESCO konvensjonen om immateriell kulturarv av 2003 ønsket Norge å supplere konvensjonen fra 1972 som omhandler materiell kulturarv. På denne måten ønsket man å åpne for en bredere kulturarvsdefinisjon og en bedre balanse innenfor internasjonalt arbeid med vern av kulturarv. Arbeidet med å implementere og forvalte konvensjonen ble lagt til allerede eksisterende kanaler som museer.
Det kan synes noe paradoksalt at arbeid med immateriell kulturarv blir lagt til en institusjon som primært har arbeidet med (og eksistert for) materiell kulturarv. For å kunne undersøke om ratifisering av konvensjonen har endret diskursen om kulturarv i museene på noen måte, er det viktig å først stille spørsmål ved hva det er som ender opp som utvalgt kulturarv på museum og hva det er som blir utelatt . Er det mulig å gjøre utvalg med representasjon i tankene eller er det andre prosesser som ligger til grunn? Og hvilken grad av konsens har begrepet immateriell kultur i institusjonen og i norsk kulturpolitikk generelt?
Basert på feltarbeid ved et bygdemuseum forsøker jeg å utforske disse spørsmålene fra et mikroperspektiv og å forstå kulturarv i en større global kontekst. Hvilke mekanismer er det som er aktive i denne prosessen? Blir mulighetsfeltet til kulturarv endret slik at det påvirker mangfold i museene på noen måte? Med dette som utgangspunkt kan en også diskutere minoriteters plass i norske museer og hvordan deres stemmer blir, eventuelt ikke blir, hørt.
Hvordan representerer lokale museers gjenstandssamlinger et tradisjonelt flerkulturelt fylke som Finnmark? Hvordan kan museene formidle historier om kulturelle forskjeller uten å reprodusere gjeldende maktforhold / hierarkier? I dette innlegget ønsker jeg å diskutere hvordan kunnskap konstitueres i museer i Finnmark, ikke bare ut fra museets praksis, men innenfor en kolonial tradisjon som også er med på å bestemme andres forventninger til museene. Jeg tar utgangspunkt i materiale fra et utviklingsprosjekt ved eget museum, der vi har undersøkt hva folk samler på og hvorfor. Fokus har vært bevisstgjøring knyttet til historie og kulturarv, og å slippe til unge mennesker som aktive og reflekterende subjekter med fortellinger eget sted og egen kulturarv i den offentlige diskursen om hva kulturarv er.
Sápmi Park i Karasjok og Nourgam, EUs nordligste punkt, er to ulike destinasjoner i sameland med to svært ulike former for markedsføringsstrategier. Paperet diskuterer samisk stedsforståelse, identitet, grenser og kultur som utgangspunkt for destinasjonsutvikling.
Hva er det samiske? Dette er et spørsmål som ofte stilles i Finnmark av motstandere av samiske rettigheter. Dette paperet tar utgangspunkt i at det samiske er noe som kontinuerlig avgrenses og at en stadig viktigere del av disse avgrensningene foretas av offentlige institusjoner gjennom sine daglige praksiser. Med utgangspunkt i enkelte deler av norsk samiske kulturpolitikk diskuteres det hvordan noen av disse praksisene er basert på samme tenkning som EUs minoritetspolitikk som ser kulturell forskjell som språklig forskjell.
14:15 Kort innledning
14:20 Hilde Nielssen: Konvensjonell etnografisk utstilling eller subversive estetikk? Historiefortelling ved RiddoDuottarMuseat-Sámiid Vuorká-Dávvirat (RDM-SVD) i Karasjok
14:50 Sissel Småland Aasheim: Mellom sosialitet og representasjon – immateriell kultur i et musealt perspektiv
15:20 Pause
15:30 Eva D. Johansen: Mattem Gai'bme riidenspagát - en gjenstandsfortelling
16:00 Runar Døving: Markedsføring i sameland – grenseløse problemer
16:30 Pause
16:40 Kjell Olsen: Hva er det samiske?
17:10 Oppsummering