Modeller av og modeller for menneske-natur relasjoner
Ansvalige:
I dette panelet tar vi pragmatisk utgangspunkt i Geertz distinksjon mellom modeller av og for virkeligheten. Her forstår vi modeller av som modeller som er deskriptive, forklarende og prediktive, tilnærminger som er formale og innbefatter alt fra modeller med analytiske løsninger (f.eks. spillteori) til computer intensive modeller (simuleringer, f.eks. agent baserte modeller). Modeller for forstår vi som modeller som kan være mer normative, dvs. tilnærminger som for eksempel opphevelsen av natur-samfunn dikotomien, slik det er foreslått av blant andre Ingold, Descola, Pálsson og representert gjennom ANT-tilnærminger til natur.
Det er flere såkalte paradigmatiske problemstillinger som vil være interessante i denne sammenheng: For eksempel forholdet mellom holisme, kontekstualisering og avgrensing i ANT; antropologien som et humanistisk prosjekt (forståelse) vs. vitenskapelig prosjekt (forklarende) hvor det har blitt hevdet at formale representasjoner av etnografisk data er avgjørende for både den langsiktige levedyktigheten til antropologi som en samfunnsvitenskap og antropologiens relevans utover disiplinspesifikke tidsskrift og konferanser.
Samtidig kan det reises problemstillinger knyttet til kunnskap, bruken av kunnskap og handling: detaljert kunnskap i forhold til klimasystemet, forventede klimaendringer og årsaken til klimaendringer fører ikke til nødvendige atferdsendringer. Det er også åpenbare paralleller til ressursforvaltning generelt, hvor et eksplisitt fokus på formale modeller har hatt konsekvenser som har gått på tvers av intensjoner (f.eks. innen reindrift og elvefiske).
Spørsmål kan derfor reises om det er nødvendig å inkorporere kunnskap fra begge tilnærmingene for å løse de globale problemene vi står overfor.
Et eksempel som kan nevnes er forsøk på å verdsette økosystemtjenester, hvor bl.a. sveitsiske forskere har vist at verdien av pollinering er mange ganger høyere enn verdien av honning og bivoks. Med andre ord, verdi er ikke bare knyttet til hva vi kan høste fra naturen (såkalte forsynende tjenester) men også til potensielle kostnader ved forstyrrelser og inngrep, og til kulturelle tjenester (f.eks. friluftsliv, estetikk, religion).
Sjørøye er en laksefisk som i all hovedsak finnes i kystnære områder i Nord Norge. Fra 80 tallet har fiskeforskere og vassdragsforvaltere registrert en nærmest unison nedgang i sjørøyebestandene i så godt som alle registrerte sjørøyevassdrag i Nord Norge. I Finnmark har den samlede registrerte fangsten falt fra 8 tonn tidlig på 80 tallet til 1 tonn i 2009. Sjørøya er en anadrom fisk som til forskjell fra vanlig røye (salvenius alpinus), migrerer ut i havet i en periode på 5-6 uker før den igjen går opp i ferskvann for å gyte og overvintre. Sjørøye og vanlig røye kan imidlertid tidvis stamme fra samme kull, og det er uklart om man kan kalle dem genetiske varianter.
Forståelsen av at arten er i krise deles av forvaltningsorganer på mange administrative nivå, fra lokale til nasjonale. Dette har ledet til strenge restriksjoner på fiske i de fleste sjørøyevassdrag. Restriksjonene har ledet til ulike reaksjoner fra fiskeres side, fra å oppsøke de vassdrag som har minst restriksjoner, til illegalt fiske og lokale selvpålagte restriksjoner.
Blant fiskere har sjørøya vært objekt for både fascinasjon og beundring, og for mange er den en lokal raritet og den ypperste mat og sportsfisk.
Prosjektets ambisjoner er dels å undersøke reaksjoner på økologisk endring, og dels å undersøke forholdet mellom jakt og domestisering. Prosjektet adresserer dermed ulike uttrykk for hvordan det menneskelige miljø blir verdsatt og forstått. Mens sjørøya kan sees domestisert hovedsakelig på ubevisste måter, der kontakt med mennesker representerer seleksjonspress som har innflytelse på strategier og populasjoner, er dens verdi for fiskere hovedsakelig knyttet til dens mystiske aura av å være utemmet og urørt. I forhold til domestisering er dette en dobbel og dels selvmotsigende relasjon som kan utfordre både teorier om domestisering og om «optimal foraging» (MacArthur og Pianca 1966).
*****
I dette innlegget skal jeg se nærmere på Big Nambas folkets nære omgang med naturen igjennom hagepraksiser og narrativer om yam, vekst, vær og vind. Jeg skal vise at deres tenkning og erfaringer om natur har sitt utspring i kroppes sanselighet. Med dette som utgangspunkt kan man fortolke Big Nambas meningssystem, ikke ved at virkeligheten bare betraktes som abstrakte anskuelser, men også ved at de forankrer disse anskuelser i konkrete betraktning av kroppen som meningsbærer (Merleau- Ponty 1958). En slik tilnærming vil danne grunnlag for å finne trekk ved hvordan Big Nambas konstruerer en meningsfull organisering av kunnskap om natur og samfunn, som gjengis i repetitive mønstre som «forklarende skjema» (Strathern 1991). Kroppen er dermed det metodologiske utgangspunktet for dette innlegget og vil følgelig utfordre et dualistisk verdenssyn som skaper enkle skiller mellom menneske og natur.
*****
I denne presentasjonen tar vi utgangspunkt i fluefiske i Aurlandselven for å vise hvordan elven framstår som mangfoldig, ambivalent og til tider konfliktfylt. Aurlandselven var gjennom nesten et århundre, fram til den ble utbygd på 1970-tallet, kjent som en av verdens beste sjøørret elver. Gjennom mange tiår fram til Andre Verdenskrig kom den samme engelske Lorden med sin familie for å tilbringe sommeren med sportsfiske i elven. Tette bånd mellom grunneiere, lokalbefolkning og engelskmennene oppsto i denne perioden og danner et historisk bakteppe for de som fortsatt fisker i elven. Etter utbyggingen av vassdraget har lokalbefolkningen opplevd gode økonomiske tider, mens fisket kollapset. Flott bibliotek, idrettsplass og god sysselsetning vokste fram samtidig som sportsfiskerne gradvis forsvant. Grunneiere, lokalbefolkning, sportsfiskere og kraftselskapet som regulerer elven har alle sine sterkt varierende historier om elven.
En måte å forklare dette på er å analysere elven som både ‘modell for’ og ‘modell av’ verden og slik få fram hvordan praksis og ideologi er med på å gjøre Aurlandselven til et ambivalent og sted. Vi ønsker å tilnærme oss elven analytisk gjennom et fokus på ‘performativitet’, for å stille spørsmål ved om dette perspektivet kan tilføre andre perspektiver og innsikter i studier av konflikter rundt resursforvaltning enn den mer tradisjonelle ‘modell for’ og ‘modell av’ verden.
*****
Skillet mellom kultur og natur er mye omdiskutert blant mennesker, ikke bare blant antropologer. En av de tingene flest kanskje forbinder med norsk kultur er tilknytningen til naturen. Vår "norskhet" er i stor grad koblet til naturen. Nasjonalromantikken har aldri helt forlatt nordmenns forståelse av selvet. I min mastergrad studerer jeg dyreassisterte intervensjoner (DAI), altså bruken av dyr til aktivisering og som terapi for mennesker med ulike fysiske- og psykiske plager. Dyr er for mange en del av naturen, i større grad enn kulturen. Å interagere med et dyr kan ha lik effekt som å være ute i naturen, i følge flere av mine informanter. I psykiatrien i Norge brukes både dyr og turer i naturen som behandling. Det handler til en viss grad om å være en del av noe primitivt, noe opprinnelig, slik vi var ment å være. Den økende interessen i dyreassisterte intervensjoner har kommet samtidig med en økende tendens av paternalistisk syn på naturen. Vi skal ta vare på naturen, vi skal verne den, vi skal forvalte den. Samtidig blir naturen sett på som kuren for mange av våre fysiske og psykologiske plager. I DAI er interaksjonen og kommunikasjonen med dyrene like viktig som den fysiske aktiviteten. Det handler om å utvikle et nært forhold med dyret. Terapien eller aktiviseringen blir et sosialt fenomen, mellom mennesker og dyr. Man fjerner på mange måter skillet mellom kultur og natur ved å opprette en naturlig, men samtidig kulturell tilknytning til dyrene.
*****
Hver gang vi forsøker å besvare spørsmål i forhold til hvorfor eller hvordan så lager vi modeller. Slike forklaringsmodeller, enten de er korrekte eller mangelfulle, innbefatter alt fra verbale til matematiske representasjoner av virkeligheten.
Dette foredraget tar utgangspunkt i egen forskning for å illustrere hvordan man ved å formulere mer formale modeller kan bidra til å belyse både klassiske og nyere antropologiske problemstillinger. Jeg vil starte med å vise hvorfor samarbeid, gjennom deling og utveksling av arbeidskraft, er et krysskulturelt fenomen hos nomadiske pastoralister. Videre vil jeg belyse hvordan rundt 200 000 000 pastorale hushold kan bli påvirket av forventede klimaendringer gjennom å kombinere statistiske analyser og simuleringsmodeller. Til slutt vil jeg med utgangspunkt i Thomas Schelling’s modell av segregering, som viser at hvordan en svak preferanse for like naboer kan føre til total segregering av et samfunn, vise hvordan man kan simulere komplekse sosiale systemer.
Disse tilnærmingene gir oss muligheten til å undersøke validiteten til argumenter/forklaringer utviklet gjennom empiriske observasjoner og/eller dra kausale slutninger uten å gjennomføre eksperimenter. Samtidig illustrerer de at ikke alle problemstillinger kan løses kvalitativt.
Det overordnete målet med foredraget er derfor å illustrere nytten av å utvide den antropologiske «verktøykassen» gjennom å kombinere den tradisjonelle, kvalitative tilnærmingen med ulike kvantitative metoder. Jeg håper at eksemplene viser hvordan dette kan gjøres samtidig som at de illustrerer fordelene ved å kombinere ulike tilnærminger på en og samme problemstilling.