Tema

REPRESENTASJON

Temaet for NAF konferansen i 2013 er representasjon. Et sentralt anliggende i antropologen, som innbefatter både hvordan grupper, ideer, natur og samfunn forstås og representeres, og hvordan slike representasjoner og forståelser får betydning for symbolsk, definitorisk og politisk makt. Knyttet til postmoderne strømninger, “representasjonskrisa” og post-kolonial teori ble representasjon mye problematisert et par tiår tilbake. I denne debatten ble sentrale begreper innenfor antropologien gått etter i sømmene, og man ønsket å utvikle begreper som også fanget opp de fundamentalt endrede samfunnsforhold, hvor geografisk forankring mister relevans og hvor sosiale dynamikker av alskens sorter og med alskens ulikheter (også rovdrift på naturen) utspiller seg i et akselererende tempo.  I globaliseringens tidsalder, hevder mange at vi ikke lengre studerer avgrensede enheter men lokale forhold som står i en form for relasjon til det globale. Betyr dette av vi som antropologer i mindre grad enn tidligere studerer noe fremmed, og at det grunnleggende spørsmålet om hvordan det fremmede forstås og representeres antropologisk ikke er like relevant som før? Et fokus på representasjon er en måte å nærme seg denne problematikken på. Om de kulturelle forskjellene i verden har blitt mindre, så har de ikke blitt mindre betydningsfulle politisk og sosialt. Representasjon er et tema som kan favne hele fagmiljøet. Vi tenker oss også at temaet kan knyttes til de to satsingsområdene som er definert for forskningsutvikling i norsk sosialantropologi; «globale ulikheter» og «menneske, natur, omgivelser».

Globale ulikheter

Som Henrietta Moore (2004), Comaroff og Comaroff (1999) m.fl. har påpekt, har våre forståelser av det lokale og det globale blitt problematiske representasjoner av empiriske forhold. De er ifølge Moore begreps-metaforer med pre-teoretiske «forpliktelser» som i større grad fungerer som foreløpige modeller enn som undersøkte kontekster for studerte fenomener. På denne måten blir «det globale» både i folkelige og vitenskapelige sammenhenger forstått som et hele som det lokale ses som del av. Men denne forestillingen om det globale som helhet er en ikke-undersøkt begreps-metafor som er tvetydig og lite presis: det som refereres til er oftere avgrensede felter av økonomi, politikk, teknologi eller ideologi enn det er helheter hvor «det lokale» inngår som del. Slike innsikter er med på å problematisere de metodiske tilnærmingene vi anvender, for eksempel hvordan antropologiske feltarbeid kan avgrenses og kontekstualiseres.

Representasjon og ritualer er ifølge Pierre Bourdieu (1977) de viktigste verktøy for reproduksjonen av symbolsk makt, og dermed blir det av interesse hvordan fenomener som kjønn, ulikhet, orden, m.m. representeres. Bourdieu hevder også at vi må være skeptiske til enhver kulturell selvrepresentasjon; de eksplisitte normer og regler, fordi de også er uttrykk for agenters interesser. Representasjon er her en pågående prosess av reproduksjon av samfunn, maktforhold og ulike habitus. Slik sett knytter representasjon an til ‘Global sosial ulikhet’, ved at det setter fokus på symbolsk makt og på hvordan ulikhet og fattigdom representeres og dermed hvordan spesifikke forståelser av disse fenomenene utvikles. Samtidig er retten til selvrepresentasjon grunnleggende i følge folkeretten, og slik sett har for eksempel urfolk en åpenbar rettighet til å representere seg selv. Dette forholdet setter spørsmålstegn ved om slike posisjoner er gjensidig uforenelige, eller om representasjon på ulike nivåer er av vesensforskjellig karakter.

Tilgang til og kontroll over medier blir stadig viktigere. Her kan Jean Rouch sine forsøk på å skape det han benevnte som en delt antropologi, som blant annet innebar at kameraet ble gitt til de som vanligvis var antropologiens studieobjekter (Stoller 1992), ses som en forløper til senere diskusjoner om muligheter for sjøl representasjon. For eksempel i debatter knyttet til urfolksmedia, hvor det gjennom de siste tiårene har vært arbeidet for muligheten til innflytelse over representasjoner både som et uttrykk for kulturell kreativitet og sosial aktivisme (Ginsburg 2011). I denne sammenhengen blir tilgang til og mulighetene til å nyttiggjøre seg av internett, kanskje den viktigste nye kommunikasjonsteknologien siden boktrykkerkunsten, særlig sentral. Å være utelatt kan i fremtiden trolig innebære kulturell og økonomisk utarming.

Menneske, natur, omgivelser

Vi konfronteres med konkurrerende representasjoner av forholdet mellom menneske og natur. Samfunn-natur dikotomien er blitt utfordret på en grunnleggende måte i antropologisk forskning på menneske-dyr relasjoner (Ingold 2001 m.fl.). Her blir det klassiske skillet mellom hva som er gitt og hva som er kulturelt utfordret av tegn på ‘følelser’, ‘intensjonalitet’, ‘etterligning’, og ‘gjensidig domestisering’. Mange studier indikerer bruken av visuelle eller empatiske holdepunkter for hvordan dyr og mennesker lærer å forstå hverandre.

Vi oppfatter og forstår våre omgivelser gjennom våre konseptualiseringer av disse. Hvis man ikke bare er opptatt av natur som objektivt faktum, blir det interessant hvordan «natur» blir produsert som en del av sosiale prosesser. Dette kan knyttes til begrepsmetaforer i utvikling av satsingsområder innen politikk og forskning: Også innenfor stadig mere sammenflettede felter av politikk og forskning kan vi se at eksempler på at nye konseptmetaforer som «Nordområder» ser ut til å sette dagsordener som både lever sitt eget liv og skygger for mulige konkurrerende perspektiver på de fenomener de skal peke på. I hvilken grad påvirkes og styres vi som forskere av at vi stadig må forholde oss pragmatisk til slike begreper som representasjoner av til dels uklare dimensjoner ved natur og samfunnsliv? 

Hvis vi går 40 til 50 år tilbake i tid var Nord-Norge gjenstand for et annet sterkt utviklingsparadigme. Ottar Brox (1966, 1984) formulerte viktige kritiske analyser av sammenhengen mellom nasjonale strategier og livsvilkårene i nordnorske lokalsamfunn.  Kategoriseringer av til- og fraflyttingssteder ble da benyttet som redskaper i en omstrukturering. Dominerende metaforer var industrialisering, spesialisering og urbanisering. Begrepene skapte handlinger, men da spesielle handlinger. Igjen står kampen om naturressursene i nord, men denne gangen er det olje og gass. Når forestillinger om uberørt natur avløses av forestillinger om Arktis som uutnyttet reservoar av fossile brennstoff og mineraler, får kanskje Gregory Batesons spørsmål om hva det er med menneskets måte å persipere på som gjør at vi ikke gir de gjensidige avhengighetene innad i økologiske systemer fornyet relevans (1972). Vår pågående klimakrise gjør slike spørsmål mer relevante enn noensinne. Vi legger merke til at såkalte klimaskeptikere sjelden er like skeptiske til økonomisk utvikling og fortsatt høyt ressursbruk. Kanskje er slike spørsmål like mye konflikter over interesser som de er spørsmål om forståelse og representasjon. Men en politisk vilje til å balansere økonomi innenfor økologiske rammer må uansett funderes på en evne til å representere naturlige prosesser og til å forstå konsekvensene av slik kunnskap.

Antropologien i samtiden

Et velkjent utsagn om antropologiens rolle i samfunnet er at antropologer skal være kulturrelativister ute og kultur-kritikere hjemme. Spørsmålet om hvordan antropologi og antropologer representeres i Norge er viktig både for antropologer i og utenfor akademia, så vel som for debattene der antropologer eventuelt deltar. Tabloidisering og medias krav til enkelhet og kortfattethet har vært noen av forklaringene på problemer med å få antropologiske perspektiver representert i offentligheten. Men samtidig ser vi eksempler på hvordan enkelte antropologer presterer å være ofte og langt fremme i medias søkelys. Uansett om dette er et resultat av enkeltantropologers evne til å fungere innenfor tabloide rammer, eller en forsiktig verdsetting av antropologiske perspektiver fra deler av offentligheten, så ønsker vi oss en tyngre og mer omfattende representasjon av antropologien i det norske offentlige rom. Vi ønsker også tydeligere resultater av en slik representasjon i arbeidsmarkedet, der vi fortsatt tror på en tydeligere relevans for antropologisk forskningsmetode og antropologiske perspektiver. Vi inviterer med dette til en konstruktiv debatt om hvordan norsk antropologi kan representeres mer og bedre i det offentlige rom. I denne sammenhengen blir også et bevisst forhold til ulike mediers egenskaper av betydning. Det ligger omfattende muligheter i innovative tilnærming hvor ulike representasjonsformer ses som utfyllende. I så måte ønsker vi også å åpne opp formatet for NAF konferansen ved å oppfordre til eksperimenter i form, både når det gjelder presentasjonene som gis og arbeidsgruppene som nedsettes.

Skip to main content