En hyllest til veilederen!
EN HYLLEST TIL VEILEDEREN!
(Etter at Brynhild Granås ble hedret med Finnmarksfakultetets undervisningspris 2015, vil en av hennes tidligere studenter gjøre ære på henne)
For et år siden så var den levert. Altså masteroppgaven som jeg hadde syslet med det siste lange året. Var det ikke egentlig det året som var så bratt? Det var sist vinter at kondisen brått forsvant fordi jeg lenket meg fast til skrivebordet. Sa farvel til alt av sosialt liv, takket nei til invitasjoner om skiturer på eksotiske steder, besøk av venner, jeg ble den kjipe asosiale dama på jobb og alltid den første som forlot både jobben og andre sosiale sammenkomster. Det var sist vår jeg droppet og rake den plena, grønt gress kom til slutt fram uansett. Det var sist sommer jeg takket nei til flere fregner og solbrente skuldre, grilling i fjæra og fjellturer. En ting er å skrive en masteroppgave. En helt annen ting er å skrive en master som omhandler polare strøk, mens det er over 30 grader ute - og 33 grader inne. Jeg trappet kraftig ned på kvalitetstid med familien og ikke minst min bedre halvdel. Noe aner meg at jeg har vært hans verste halvdel i denne perioden. Unnskyld. Og på høstparten skjønte jeg at tiden for bærplukking for lengst var over, siden den første snøen allerede hadde falt og krøyp lenger nedover fjellsidene, ringene under øynene mine smøg seg nedover i takt med snøen og jeg nådde et antiklimaks da jeg endelig kunne sende inn verket til UiT. Utallige timer har gått med, nattetimer også, for man skal jo kombinere det med full jobb, det er liksom null stress. Etter mye innsats så sier jeg meg rimelig fornøyd med sluttresultatet. Men. Hva hadde denne oppgaven egentlig vært uten svært aktiv hjelp? Til tider nødhjelp. Uten veiledning fra veilederen? Og det er det som er denne tekstens utgangspunkt - en hyllest til veilederen. Som bisto med psykisk oppmuntring når det til tider buttet i mot, som hadde forståelse for frustrasjonen. ”Føler du at du er frustrert nå så er det helt riktig!”. Phu...det er godt å få bekreftet følelsene man sitter inne med. En som skjønte hva jeg skrev og forsto tankeprosessene som jeg hadde gjort i siste utkast av tekst. Uten at jeg egentlig helt skjønte bæret sjøl. Hvordan skulle dette ha gått uten en stemme som berolig hjalp meg å dra frem noen teoretiske perspektiver, som så teksten i en større sammenheng når jeg ikke selv helt hadde oversikten over mine skriblerier. Når man av og til kjente man hadde lyst til å ”hive hele mannsjiten”? Hvordan hadde dette gått uten en veileder som utmerket seg ved å være ekstremt godt forberedt, ekstremt kunnskapsrik, ekstremt forståelsesfull? For en lykke det er å ha en veileder som stiller spørsmål og som genuint uttrykker at det jeg skriver om er enormt interessant. For et slit det er å leve opp til dette, men så takknemlig man kan være etter og ha strukket seg langt og enda litt lengre. Kjære Brynhild Granås – tusen takk for turen!
Mens jeg er i gang så vil jeg fortsette med en HYLLEST TIL BIBLIOTEKARENE, hva hadde vel vi vanlig dødelige vært uten noen med kyndige kunnskaper om Dewey sitt intrikate system. Som tross lang avstand har vært behjelpelig med å sende den ene boka etter den andre. Tusen takk til hver og en på Universitetsbiblioteket i Alta, som alltid har møtt meg med et positivt svar og har hjulpet meg på den litterære reisen underveis.
Nå vil jeg ut - ut å base i snøen, sove under åpen himmel og la vinden ruske i tankene!
Cathrine Moen.