Dag Rune Olsen

Norsk universitetshistorie må kunne sies av være relativt ung, selv med UiOs drøye 200 år tatt i betraktning. De såkalte «gamle» universitetene i Norge, foruten UiO, er alle godt under 100 år og gjerne med kun noe få titalls år på baken. I europeisk sammenheng må dette være for pur ungt å regne! Det betyr imidlertid ikke at Norge nødvendigvis har en særs kort akademisk tradisjon; det er her museene kommer inn i bildet.

For kun få dager siden feiret Universitetsmuseet i Bergen sine 200 år. Det så dagens lys lenge før UiB ble etablert. Men da myndighetene bestemte seg for å etablere nasjonens andre universitet, i Bergen og etter universitetet i Oslo, så var deler av begrunnelse den vitenskapelige aktiviteten som hadde foregått ved museet. Bergen museum, som navnet var den gangen, hadde fostret forskere som Fridtjof Nansen. Her utførte han banebrytende arbeider, etter datidens målestokk, innen nevro-fysiologi. Men i mangel av universitetsstatus måtte avhandlingen leveres og forsvares ved universitetet i Oslo.

Trondheim fikk først sitt universitet i 1996, men «den tekniske høiskolen» hadde residert på Gløshaugen mange år før det. Men også her var museet først ute og dannet sammen med Det Kongelige Videskapers selskap, grunnlaget allerede i 1767 av biskop Gunnerus, et solid fundament for det som etter hvert ble universitetsbyen Trondheim. Også vårt eget universitet, UiT Norges arktiske universitet, hviler på akademiske tradisjoner fra museet som ble etablert i den arktiske hovedstaden. Våre akademiske røtter går tilbake til 1872 og feiret dermed stolt sine første 150 år i 2022. Og det med rekordmange besøkende sammenlignet med tidligere år. Selv om UiT er et breddeuniversitet med alle de utdanninger og fag vi forbinder med det, så er vår profil og vårt navn uomtvistelig forbundet med museet vårt og de akademiske aner det representerer.

Men hva med Oslo? Universitetet ble etablert som et nasjonsbyggingsprosjekt og så ikke dagens lys på samme måte som følge av akademisk aktivitet ved andre institusjoner forut for universitetsetableringen. På mange måter kan si at det akademiske livet utenfor Oslo «tvang seg fram» gjennom lokal og regional «ealju» snarere enn som resultat av en nasjonal strategisk tanke.

Hva så er spesielt med universitetsmuseer? Norge har – i bygd og by – et utall av museer som både er viktig som lokale og regionale formidlingsarenaer og som kompetanseorganisasjoner. Men universitetsmuseene skiller seg vesentlig fra de øvrige ved at de har en omfattende forskningsaktivitet, og da knyttet til samlingene de ulike museene forvalter. Denne aktiviteten og ansvaret er det viktig at vi ikke undervurderer, da denne er helt avgjørende for å forvalte og forstå vår felles kulturarv og den natur vi er en del av.

Naturligvis er museer formidlingsarenaer, og engasjerende og inspirerende sådanne. Ikke minst for de yngre.  Og for oss ved UiT vil et nytt museum i sentrum bidra til målene for sannhets- og forsoningsarbeidet etter fornorskningspolitikken nettopp gjennom formidling. Men skal vi forstå, skal vår formidling være tuftet på innsikt og kunnskap, ja så må forskning ligge til grunn. Derfor har universitetsmuseene i Norge en særstilling nedfelt i universitets- og høgskoleloven. Joda, først var museene, og de har fortsatt sin unike rolle i det akademiske landskapet.