Kultursensitivt barnevern

Det er laget plakat og annet materiell som skal gjøre informasjonen lett tilgjengelig.

Tekst: Silja Sundsfjord, psykolog. Bilde: Augustin Rebetez, kunstner.

Informasjonen er utviklet i form av en plakat og følgende informasjonsskriv som består av refleksjoner rundt spørsmålene som er på plakaten.

Er det trygt å fortelle det til deg?

Med dette spørsmålet ønskes det å settes fokus på relasjonen mellom barnevernsansatte og minoritetsfamilien. Skapes det en trygg nok atmosfære til at det kan bli et godt samarbeid?

«Det viktigste er prosessen, ikke frister, resultat eller mål»

 (Barnevernsansatt, Tromsø kommune)

 En kvalitativ intervjuundersøkelse av foreldres erfaringer fra kontakt med barnevernstjenesten (Strandbu, 2001) viser at viktige trekk ved et godt møte med barnevernet er å få komme til ordet, bli lyttet til og å bli vist tillit. I følge Bredal (2009) er en av de vanligste anklagene mot barnevernet, når det gjelder hensynet til kultur, at foreldrene møtes med mistenksomhet og at det gripes inn for raskt. Godt samarbeid kjennetegnes ved at barnevernsansatte tar foreldrenes behov på alvor, er tilgjengelig og gir informasjon på en forståelig og åpen måte (Fylkesnes og Netland, 2012).

Tillit
Gjensidig tillit er grunnleggende for gode relasjoner og for å skape rom for bevegelse og endring. Å ha tillit til noen er å tro og kjenne at de er til å stole på og at de er åpen for å se deg og seg selv. Tillit bygger på ærlighet, åpenhet og respekt. For barnevernsansatte som jobber med familier fra andre kulturer kan det være ekstra utfordrende å etablere tillit, blant annet på grunn av språkbarriere (som tematiseres lenger ned), at familien ofte ikke er kjent med saksbehandlerens rolle, Barnevernets mandat, norsk samfunnssystem og egne rettigheter, og på grunn av barnevernansattes ofte begrensede innsikt i familiens samfunnssystem og oppdragelsestradisjoner. I etablering av relasjoner blir det derfor viktig at barnevernsansatte opplyser familien grundig om det norske systemet, formidler deres rettigheter og sikrer at deres interesser blir ivaretatt gjennom bruk av tolk, god informasjon og eventuelt rettshjelp. Det blir også viktig at familien forteller om deres oppdragelsestradisjoner og samfunnssystem hva angår barn og omsorg. På denne måten kan man komme nærmere hverandres forståelsesramme og vil kunne utvide disse sammen.

Trygghet
I interkulturelle samhandlinger er livsverden til den man samtaler med særskilt forskjellig fra ens egen. Det vi ikke kjenner til oppleves ofte utrygt, og for å skape trygghet blir det derfor viktig å gjøre hverandre kjent med det ukjente. For eksempel blir det viktig at den barnevernsansatte er åpen om og tematiserer sin dobbeltrolle som forvalter av både sterke kontrollfunksjoner og av omsorgstiltak. Klienten er ikke nødvendigvis fortrolig med denne samfunnsrollen, og i tillegg kan det oppleves spesielt usikkert å forholde seg til utydeligheten i en slik sammensatt rolle. Når klienten blir kjent med i hvilke sammenhenger barnevernet kan komme med støttetiltak og i hvilke sammenhenger de vil måtte overstyre, kan det oppleves mer forutsigbart og trygt.

Respekt
Andre utfordringer i etableringen av gode relasjoner i interkulturelle samhandlinger ligger i eventuelle ensidige oppfatninger og stereotype holdninger (begge veier). Dette kan man forebygge ved å etterstrebe å utøve en nysgjerrig og utforskende holdning, ved å ta i bruk det ukyndige blikk – å anta at det er noe du ikke forstår eller ser av den andres livsverden (Saus, 2006a) og gjennom å reflektere over egne holdninger, forforståelse og begrensninger. Å jobbe kontinuerlig med å se både den man samtaler med og seg selv gjennom en nysgjerrig og åpen holdning, er å utøve respekt. Respekt betyr «å se om igjen» eller «å se en gang til». Under ser du noen spørsmål som kan bidra til kritisk tenkning rundt egne holdninger og forutsetninger for forståelse. Spørsmålene er utarbeidet av McPhatter (1997).

Hvor mye personlig tid bruker jeg med folk som er kulturelt sett
lik meg eller forskjellig fra meg?

Når jeg er sammen med folk fra andre kulturer, reflekterer jeg over min
egen kulturelle preferanse eller bruker jeg tid på å åpent lære om de ulike sidene ved den andre personens
kultur?

I ønske om å få til gode klientrelasjoner kan man også dra nytte av å se til psykoterapien. Der viser det seg at ved å innhente tilbakemelding fra klient på opplevd relasjonskvalitet med behandler og ved ta tilbakemeldingen på alvor, kan man få til en bedre relasjon og bedre resultater av behandling (Duncan et al., 2010). Denne virkningen handler nok mye om brukermedvirkning. Følgende spørsmål kan stilles til familiemedlemmene:

Hvordan opplever du møtet med meg og barnevernet?

I hvor stor grad føler du deg respektert, hørt og forstått?

Når man stiller slike spørsmål, vil det ha størst nytte for god utvikling av relasjonen om man er åpen for tilbakemeldingen som kommer, tåler å stå i den og iverksetter potensielle endringstiltak.

Hvem sine stemmer er blitt hørt?

Med dette spørsmålet er ønsket å rette fokus på at personene i situasjonen skal høres og gis plass, og at dette avhenger av refleksjon rundt maktforhold og strukturell diskriminering, og av kulturell sensitivitet og -kompetanse. Målet er dialog og likeverdighet.

Maktforhold
Minoritetsfamilier kan oppleve at deres forståelse av foreldrerollen ikke blir vektlagt eller forstått av barneverntjenesten og at de blir fratatt makt og kontroll i forhold til barna (Aadnesen og Hærem 2007). Maktforholdet mellom barnevernet og klienten er skjevt. Barnevernet som system er gitt makt til å definere (Saus, 2006b) og klienten har ikke anledning til å definere barnevernet. Det skjeve maktforholdet kan i tillegg til å handle om definisjonsmakt, også dreie seg om «verdimakt», der vestlige verdier gjerne er synlige og kommuniserte, mens minoriteters verdier ofte er lite synlige og underkommuniserte (Boine, 2010). For å fremme likeverdighet i disse maktforholdene, er det viktig at ansatte i barnevernet har et kontinuerlig reflektert forhold til maktskjevheten og at man fremmer likeverdighet gjennom å foreta rettferdige vurderinger og handlinger. Det sistnevnte innebærer først og fremst at klienten får anledning til å bli hørt, ta plass og til å definere seg selv og situasjonen. Det er også vesentlig at den barnevernsansatte nøye vurderer sin egen forutsetning for å forstå og definere personen i situasjonen. Her er noen spørsmål og punkter (Saus, 2006b; Fulcher, 2005) som kan fremme en likeverdig definering av personen i situasjonen:

Har du hørt historien fra personene i situasjonen? Og har du latt disse historiene få rom?

Hva er grunnlaget for definering av klienten? Forflates den som beskrives?

Har du husket å rådføre deg med medarbeider om klientens og egen definering av situasjonen og personen i situasjonen?

«Jeg bestreber, i respekt for den andre, stadig å redusere maktulikheten mellom meg selv og andre som er fra en kultur som er forskjellig fra min»

Når man samtaler med barnet og familien er det også viktig å huske at ikke all kunnskap lar seg forklare verbalt. En del kulturelle verdier og koder erverves som taus kunnskap (Boine, 2010) - kunnskap som ikke fullstendig kan formuleres, men som kan bli formidlet gjennom praktiske handlinger, som for eksempel matlaging, sosial omgang og andre hverdagslige aktiviteter.

Strukturell diskriminering
Strukturell diskriminering brukes som begrep om praksiser utført som en del av en institusjons virksomhet, og som er diskriminerende i sin konsekvens. Ett eksempel på dette kan være når saksbehandlere ikke tilrettelegger for gode samtaler om verdier i synet på minoritetsbarns behov (Kriz og Skivenes, 2010). Andre eksempler er når klienter ikke får god nok informasjon som følge av utilstrekkelig imøtekommelse av språklige utfordringer eller når det mangler tilretteleggelse for andre behov familien har. Konsekvenser er at noen barn og familier får sine muligheter og rettigheter innskrenket i forhold til andre. I en analyse av 17 barnevernssaker (Hofman, 2010) fremkommer det at hensynet til barnets kulturelle bakgrunn ivaretas i svært varierende grad. Barnas egen stemme blir i liten grad hørt, og barnets rett til å ivareta egen kultur, religion og språk blir i praksis underlagt fosterforeldrene.

Hva har barnet å fortelle?

Hva trenger barnet og familien etter deres behov?

Se flere relevante spørsmål i påfølgende avsnitt.

Kultursensitivitet og -kompetanse
Kultursensitivitet dreier seg om en åpen og undersøkende innstilling og kulturell kompetanse handler om barnevernsarbeiderens evne til å identifisere forhold som har med kultur å gjøre (Saus, 2006c). Det handler om å forsøke å forstå kulturen til familien og sette seg inn i verdiene de lever med.

«Det handler om å stille de rette spørsmålene – og det krever evnen til å se»

 (Barnevernsansatt, Tromsø kommune)

Sensitivitet i interkulturelle sammenhenger stiller store krav til evnen til å reflektere over egen kultur (Holm-Hansen et al., 2007; McPhatter, 1997). Man må kunne se på sitt eget system av regler og normer som ett av flere mulige og legitime. Å tenke at ens egen kultur har forrang fører ingen konstruktiv vei. For eksempel baserer lovverk og praksis innen barnevernet i Norge seg på det individualistiske synet (barn skal kunne ha innflytelse over egne liv). I kollektivistiske livsformer får ofte fellesskapets/familiens interesser større plass enn individets.

I forlengelsen av det å kunne se sin egen kultur som en av flere mulige og legitime, er det også viktig å søke brei kunnskap om den aktuelle familiens kultur og verdier. Vanlige anklager mot barnevernet i flerkulturelle saker gjelder ifølge Bredal (2009) en begrenset forståelse for familiens kulturelle bakgrunn. Kulturen må forstås kontekstuelt og dynamisk. Den vil variere med person og situasjon, nåtid og fortid (Saus, 2006b; Paulsen et al., 2014). Derfor skal man i samarbeid med familien søke å forstå deres kultur som et produkt av både familiens aktuelle utfordringer (situasjonsforståelse) og deres bakgrunn. Vurderinger og eventuelle tiltak baseres på en felles forståelse av dette. Barnevernsarbeideren må vite noe om hvordan oppdragelse, sosialisering og kommunikasjon skjer i barnets og familiens livsverden når utforming av hjelpetiltak skal skje (Boine, 2010). Her er noen spørsmål som kan være nyttig å reflektere over, hva angår forståelse av kultur og situasjon (Boine, 2010; Jávo, 2010; Fulcher (2005):):

Hvilke omgivelser er barnet/familien del av og hva slags kulturelle elementer er barnet knyttet til?

Hvordan forvalter barnet verdiene fra disse ulike omgivelsene/kulturelle elementene?

Hva er foreldrenes kulturelle verdier og mål i oppdragelsen? Hva gjør foreldrene for å nå disse målene og
videreføre verdiene?

Hvem tilbyr det sikreste og mest kulturelt trygge alternativ for dette barnet? Hvordan kan man raskt få dem
til å delta i beslutningstaking rundt dette barnet?

Er dette barnet trygt nå?

Rettigheter og behov
Ifølge Bredal (2009) er en av de vanligste anklagene mot barnevernet når det gjelder hensynet til kultur også at det vises for mye respekt for minoritetens kultur og at man derfor svikter barna, spesielt jenter. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å vurdere hva som er til barnets beste (som fremmer vekst og utvikling) når det oppstår verdimessig diversitet som følge av kulturelle forskjeller. Rettigheter og rettmessige menneskelige behov og følelsesliv bør uansett være i sentrum i alle vurderinger og handlinger man foretar.

Når du tror du forstår; kan du spørre en gang til?

Refleksjoner bak dette spørsmålet omhandler etterstrebelse av forståelse i to forstander – det å jobbe for gjensidig forståelse i det som eksplisitt blir formidlet og det å hele tiden utfordre og utvide sin kulturelle forståelse. Målet er å kunne ta den andres perspektiv.

Gjensidig forståelse
I arbeidet med familier med språklig minoritetsbakgrunn er første trinn i kommunikasjonsprosessen å sørge for at den språklige forståelsen hos begge parter er tilstrekkelig. Dersom den språklige forståelsen ikke er tilstrekkelig, blir bruk av tolk spesielt viktig for å ivareta klientens rettssikkerhet og likebehandling. Ved bruk av tolk er det viktig å huske på at barn i familien, av flere vesentlige årsaker(Holm-Hansen et al., 2007), ikke skal fungere som tolk. I tillegg er det viktig for kvalitetssikringen av tolkerarbeidet (og dermed også ivaretakelse av de involvertes rettigheter) at man gir tolkebedriften tilbakemelding på klientens og egen opplevelse av det utførte tolkningsarbeidet.

Med eller uten bruk av tolk, er det uansett viktig at man også aktivt forsikrer seg om at det foreligger gjensidig forståelse. Et eksempel på hvordan man kan jobbe for dette, er om man gjenforteller det den andre har sagt, for så å få bekreftelse på at det var riktig.

Kognitiv kulturell forståelse
Kognitiv kulturell forståelse i barnevernsarbeid handler om å se og undersøke hvilke kulturelle faktorer barnet og familien har tilknytning til og hvordan de opplever sin kulturelle tilknytning (Saus & Boine 2008). Det handler om å se mangfoldigheten og kontekst innenfor kulturen. Den kulturelle forståelsen erverves og utvikles for eksempel gjennom samtaler med barn og familier og gjennom å lese og reflektere rundt caser. Barnevernsarbeiderens ukyndige (spørrende og undrende) blikk (Saus, 2006a) gir åpning for å fange kontekstuelle og kulturelle uttrykk og for refleksjon rundt disse. Å aktivt følge barnets og familiens utsagn opp med nye relevante spørsmål er en måte å utvide og utfordre sin kulturelle forståelse på. I tillegg er det viktig å være åpen for at den forståelsen man har kan være mangelfull og at den innehar potensial for å utvides.

Sluttord
Denne teksten er avgrenset til å omhandle viktige momenter i kultursensitiv praksis. Målgruppen er primært nyansatte i barnevernet. Av forskning gjort på utfordringer i flerkulturelt barnevernsarbeid (Paulsen et al., 2014; Holm-Hansen et al., 2007; Proba, 2013; Jávo, 2010), foreligger det også flere forslag til strukturelle endringer i systemet rundt møtet mellom barnevernet og minoritetsfamilier,  blant annet:

• Etablering av standardiserte intervju-/spørsmålsmaler til samtaler med minoritetsfamilier
• Bruk av kulturtolk/ linkarbeider
  
• Fleretnisk rekruttering av ansatte i barnevernet
• Mer utfyllende oversatt og tilgjengelig informasjon om barnevernet, norsk samfunnssystem og aktuelle rettigheter
  
• Høyere kvalitetssikring av tolkningsarbeid og forbedret arbeidsvilkår for tolkeryrket
• Mer forskning på hvordan tiltak og metoder virker overfor etniske minoriteter og på hva som er god kultursensitiv praksis

I dette skrivet har vi fremhevet handlingsmomenter som å respektere, lytte og forstå samt det å ivareta barnets og familiens rettigheter og behov som særlig viktige i kultursensitiv praksis.

Når barnevernsarbeideren gjennom handling og atferd sørger for hjelp som sammenfaller med barnets kultur og ivaretar barnets rett til å bevare tilhørighet til kulturell gruppe, kan han eller hun sies å inneha kulturell handlingskompetanse (Saus & Boine, 2008).

Referanser
Bredal, A. (2009). ”Barnevernet og minoritetsjenters opprør: Mellom det generelle og det spesielle”. I: K. Eide, N. A. Qureshi, M. Rugkåsa og H. Vike (red.). Over profesjonelle barrierer: Et minoritetsperspektiv på psykososialt arbeid med barn og unge. Oslo: Gyldendal.

Boine, E.M.(2010): Kulturorientert praksis- en veileder. Barnevernets utviklingssenter i Nord-Norge. Universitetet i Tromsø

Duncan, B. L., Miller, S. D., Wampold, B. E., & Hubble, M. A. (2010). The heart and soul of change: Delivering what works in therapy . American Psychological Association.  http://dx.doi.org/10.1037/12075-000

Fife, A. (2002). Tverrkulturell kommunikasjon. Oslo. Yrkeslitteratur AS.

Fulcher, L. C. (2005). Cultural safety and the duty of care. Child Welfare: Issues in child welfare, 4(5), 285.

Fylkesnes, M. K. og Netland, M. (2012). «God praksis i møte med etniske minoritetsfamilier i barnevernet: saksbehandleres og foreldres erfaringer». Norges barnevern, 89 (4): 220‐235.

Hofman, S. (2010). Hensyn til kultur‐ til barnets beste? – en analyse av 17 barnevernssaker om omsorgsovertakelse og plassering av minoritetsbarn. Kvinnerettslig skriftserie nr. 84, 2010. Oslo: Universitetet i Oslo.

Holm-Hansen J., Haaland, T., & Myrvold, T. (2007). Flerkulturelt barnevern. En kunnskapsoversikt (NIBR-rapport 2007:10). Oslo: Norsk institutt for by- og regionsforskning.

Jávo, C. (2010). Kulturens betydning for oppdragelse og atferdsproblemer: Transkulturell forståelse, veiledning og behandling. Universitetsforlaget.

Kriz, K. og Skivenes, M. (2010). «We have very different positions on some issues: how child welfare workers in Norway and England bridge the cultural differences when communicating with ethnic minority families”. European Journal of Social Work. 13 (1): 3‐18.

McPhatter, A. (1997). Cultural Competence in Child Welfare: What Is It? How Do We Achieve It? What Happens Without It? Child Welfare, 76, 255-278.

NOU 2014: 8 Tolking i offentlig sektor. Rettssikkerhet og likeverd.s.176.

Paulsen, V., Thorshaug, K., Berg, B. (2014). Møter mellom innvandrere og barnevernet: kunnskapsstatus. Trondheim: NTNU trykk.

Proba samfunnsanalyse (2013). Evaluering av forsøk med linkarbeidere. Integrering gjennom bruk av ressurser fra eget miljø. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Saus, M. (2006a). Det kyndige blikk, det ukyndige blikk og det døde blikk. Kultur og barnevernsarbeid hefte 3.

Saus, M. (2006b). Kontekstuelt barnevern. Kultur og barnevernsarbeid hefte 2.

Saus, M. (2006c). Fargerikt barnevern. Kultur og barnevernsarbeid hefte 6.

Saus, M, Boine, E. M. (2008). Kulturell kompetanse. Prosjektrapport, Barnevernets utviklingssenter Nord-Norge.

Strandbu, A. (2001). Jeg forventet ikke at de skulle svinge med tryllestav. Rapport BUS Nord-Norge, Tromsø.

Aadnesen, B. N. og Hærem, E. (2007). Interkulturelt barnevernsarbeid. Oslo:

Universitetsforlaget.