Panikklidelse

Panikkanfallene, også kalt panikkangst, er selve kjennetegnet på panikklidelse. Et panikkanfall er et plutselig anfall av overveldende frykt som opptrer uten forvarsel og uten noen tilsynelatende årsak. Et slikt anfall er langt mer intenst enn følelsen av stress de fleste mennesker opplever fra tid til annen.

Symptomer på et panikkanfall kan være:
1. kraftig hjertebank
2. pusteproblemer, kvelningsfornemmelse, følelse av å få for lite luft
3. en lammende følelse av skrekk
4. svimmelhet, ørhet eller kvalme
5. skjelving, risting, svetting
6. brystsmerter
7. hetetokter eller frysninger
8. stikking eller nummenhet i fingre og tær
9. frykt for å bli gal eller at en holder på å dø

Disse symptomene kalles en "flight or fight" (flukt eller forsvar) respons, og innebærer fysiologiske og psykologiske reaksjoner alle mennesker opplever i møte med en farefull situasjon. Ved et panikkanfall opptrer derimot disse symptomene helt plutselig, og uten noen tilsynelatende årsak. De kan opptre i helt harmløse situasjoner, eller til og med når en sover. I tillegg til symptomene overfor, kjennetegnes et panikkanfall ved:
1. plutselig opptreden, uten noe forvarsel eller mulighet for unngåelse
2. graden av frykt er fullstendig ute av proporsjoner i forhold til situasjonen en befinner seg i, eller ikke relatert til den overhodet
3. anfallet avtar i styrke etter få minutter; kroppen er nemlig ikke i stand til å vedholde panikkresponsen lenger enn noen minutter av gangen. Anfallene kan derimot komme og gå over flere timer av gangen.

Et panikkanfall er ikke farlig, men oppleves svært opprivende. Anfallene føles vanligvis som veldig sterke eller ute av kontroll.
Panikklidelse er en alvorlig tilstand både fordi den er forbundet med disse plutselige anfallene av panikk, og fordi den kan lede til andre komplikasjoner som fobier, depresjon, rusmisbruk eller til og med selvmordsforsøk.

Frykten for å oppleve nye panikkanfall blir ofte så sterk at den kan utvikle seg til fobi. Ofte vil den som er rammet forsøke å unngå spesielle objekter eller situasjoner fordi han eller hun frykter at et panikkanfall vil opptre på nytt her.

Behandling
Heldigvis er panikklidelse en tilstand som kan behandles, og de fleste som mottar behandling kan gjenoppta normale aktiviteter senere og leve et godt liv, til tross for at flere har behov for oppfølging, og noen opplever tilbakefall.

I dag mener mange fagfolk at en kombinasjon av kognitiv terapi og atferdsterapi er den mest effektive behandlingen mot panikklidelse, ved siden av medikamentell behandling i enkelte tilfeller. Innledningsvis legger slik terapi vekt på informasjon; mange hjelpes godt av simpelthen å forstå hvorfor panikklidelse oppstår, hva det er, og at mange andre sliter med det samme. Det er vanlig å anta at en er i ferd med å bli gal, eller at panikkanfallene er tegn på alvorlige fysisk sykdom. Kognitiv restrukturering (forandring av tankemønstre) hjelper pasientene til å erstatte slike feilaktige antagelser med mer realistiske og positive måter å tolke anfallene på.

Kognitiv terapi skal hjelpe pasienten til å identifisere hva som utløser anfallene. Individuelt sett kan utløsende årsaker for eksempel være en spesiell tanke, en situasjon, eller ganske enkelt en fysiologisk forandring (som endring i hjerterytme). Etter hvert som pasienten forstår at panikkanfallet ikke har noen sammenheng med hva som utløser det, begynner ofte de utløsende årsakene å miste sin utløsende effekt.

Den atferdsterapeutiske komponenten i slik behandling kan inneholde innslag av eksponeringstrening. For panikklidelse ligner denne eksponeringstreningen på den som ofte gis mot fobier, men fokuserer mer på å eksponere pasienten for de fysiologiske forandringer han eller hun opplever under et panikkanfall, og som vekker angst.

Mennesker med panikklidelse er ofte mer engstelige for panikkanfallene i seg selv enn for andre situasjoner eller objekter. For eksempel innebærer ikke angst for å fly en frykt for at flyet i seg selv skal styrte hos disse pasientene, men snarere for at de skal få et panikkanfall i flysetet uten mulighet for å få hjelp. Eksponeringstreningen hjelper dem til å gjennomgå symptomene ved et panikkanfall (hjertebank, hetetokter, svetting osv) i kontrollerte former, og lære at disse symptomene ikke nødvendigvis trenger å innebære et fullstendig panikkanfall.

Atferdsterapi benyttes også for å hanskes unngåelsesatferd, hvor en legger vekt på å stykke opp en fryktet situasjon i håndterlige biter pasienten har mulighet for å mestre gradvis.

Opplæring i avspenningsteknikker hjelper også mange til å mestre panikkanfallene bedre. Disse metodene tar ofte for seg pusteteknikk og avslapningsøvelser. Forskning har nemlig vist at mange med panikklidelse har en høy pustefrekvens (hyperventilering), og kan unngå panikkanfall ved å lære å puste mer avslappet. For noen er medikamenter også nødvendige. Slike medikamenter kan være beroligende medisiner, antidepressiva, eller hjertemedisin (som betablokkere) - som skal kontrollere uregelmessig hjerterytme.

Dersom du sliter med panikklidelse kan disse behandlingsmetodene hjelpe deg - men du kan ikke initiere dem på egen hånd. Lege, psykolog eller psykiater vil kunne gi deg mer informasjon om hvordan du bør gå frem for å få kontroll med panikkanfallene.