Sfinkterskade ved fødsel. En analyse av kliniske data og praksis før og etter en intervensjon

Sfinkterskader er en velkjent alvorlig fødselsskade. Data fra Medisinsk fødselsregister (MFR) viser at forekomsten har økt de siste 20 årene og var høyest i 2004, da 1992 kvinner ble rammet (4,0 % av alle som fødte vaginalt). På grunn av den høye forekomsten utarbeidet Sosial-og helsedirektoret i 2005/2006 en Nasjonal handlingsplan for å redusere antall sfinkterskader. Målet var å redusere til 2,0 % i løpet av noen år.

En intervensjon ble igangsatt ved fem fødeinstitusjoner. Fødselshjelpere ble opplært i en klassisk metode (finsk teknikk) der viktige elementer er støtte av perineum (området mellom skjeden og endetarmen) og hodet i det barnet fødes, samarbeid med kvinnen når det gjelder trykking og endring av episiotomiteknikk (klipp i perineum), klassifisering og primærbehandling av sfinkterskader.

I 2008 var forekomsten av sfinkterskader redusert til 2,6 % på landsbasis. Resultater fra de fem intervensjonsklinikkene er delvis publisert og det publiserte materialet viser en signifikant reduksjon i andel sfinkterskader fra 4,0 til 1,2 %.

Vi gjennomfører tre delprosjekter med følgende formål:

(1) Beskrive andel sfinkterskader og i hvilken grad de er forbundet med risikofaktorer som paritet, barnets fødselsvekt, induksjon av fødsel, epiduralanalgesi, fødestilling og inngrep i fødselen. Det skal undersøkes om det er endringer av risikoprofil og sfinkterskadenes alvorlighetsgrad før og etter intervensjonen.

(2) Undersøke hvilken betydning episiotomiens vinkel og avstand fra analkanal har i en norsk populasjon.

(3) Undersøke om det er har skjedd en endring i praksis ved plassering av episiotomi etter intervensjonen.

Prosjektgruppe:

Mona Stedenfeldt stipendiat

Pål Øian (hovedveileder)

Professor Jouko Pirhonen (biveileder)

Professor Barthold vonen (biveileder)

Forskningssjef Ellen Blix (biveileder)