Mange barn blir ikke hørt


I halvparten av barnevernssakene som avgjøres i fylkesnemnda, blir utfallet slik barnet har ønsket det. Men i mange saker kommer barnet fremdeles ikke til orde.

(Artikkelen er hentet fra Labyrint nr. 1 2015)

Forsker Svein Arild Vis ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU-Nord) ved UiT har nylig gjort ferdig en doktorgradsavhandling om barns medvirkning i barnevernssaker som avgjøres i fylkesnemnda. Hans funn er at barnet i mange saker ikke kommer til orde, eller at man i ettertid ikke kan dokumentere hva de har sagt.    

– Det varierer i hvilken grad saksbehandlerne prioriterer å snakke med barna. Noen synes ikke alltid det er nødvendig, mens andre synes det er for vanskelig. Det er grunnen til at barnas rett til å bli hørt ikke alltid blir innfridd, selv om det er lovfestet, sier Vis.    

Vil skåne barna
Vis har snakket med saksbehandlere og gått gjennom fylkesnemndsbeslutninger og arkiver, for å finne ut hva som avgjør om en saksbehandler snakker med barn og om det barnet sier får noen betydning. Ifølge ham oppgir saksbehandlerne i studien selv at de snakker med barna, men det finnes lite dokumentasjon på hva barna har sagt. På bakgrunn av tilsyn, har fylkeslegen derfor konkludert med at barna høres i for liten grad. Vis tror det i noen tilfeller kan være et ønske om å skåne barna som er årsaken.      

Svein Arild Vis har forsket på i hvilken grad barn blir hørt i barnevernssaker. Foto: Karine Nigar Aarskog
Svein Arild Vis har forsket på i hvilken grad barn blir hørt i barnevernssaker. Foto: Karine Nigar Aarskog

– Noen tror det kan være en belastning for barna, og ønsker å skjerme dem fra den type diskusjoner og samtaler. Jeg tror det er en overdreven frykt. Jeg har aldri lest en rapport om at barn er misfornøyd med å ha blitt invitert til å uttale seg. Selv om ikke alle barn ønsker å uttale seg om alt, er det viktig at de gis anledning til det, sier Vis.       

Ifølge ham bidrar det tvert imot til å redusere stress og bekymringer hos barn, samtidig som det gir større forutsigbarhet, når de blir informert og får uttale seg. Barnets synspunkt kan også være med på å belyse faktorer man ellers ikke ville hatt fokus på, og gjennom det kan man finne løsninger som er mer tilpasset barnet.   

– Det er også et sikkerhetsaspekt at barnet involveres i en beslutning, og særlig i undersøkelser av bekymringer. I en del saker er barnet den eneste informanten som kan bekrefte at det foregår omsorgssvikt. Det er vanskelig å se for seg å gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon uten å snakke med barnet om bekymringen, sier Vis.     

Han mener derfor det er behov for mer detaljerte retningslinjer for hvordan saksbehandlerne skal inkludere barna. Hans forslag er at de pålegges å skrive en rapport i ettertid om hva barnet har sagt og hvordan synspunktene er tatt hensyn til.    

Viktig med informasjon   
Barnets alder spiller ofte inn på hvorvidt barnet blir hørt, selv om loven slår fast at også barn under sju år, som har mulighet til å gjøre seg opp en mening, skal få uttale seg. Vis forteller at den norske barnevernsloven her skiller seg fra tilsvarende lover utenfor Norge, fordi sjuårsgrensen er konkretisert. Den tolkes ofte bokstavelig av saksbehandlerne.    

– Barn under ti år blir sjeldnere involvert enn de eldre. Det kommer også an på hva slags sak det er, og hvilke tiltak som iverksettes. I noen tiltak mot de minste barna under seks år, der hjelpen består av økonomisk støtte og veiledning til foreldrene, er det ikke alltid like nødvendig å involvere barna, sier Vis.        

Det er viktig for barn å bli hørt, mener Svein Arild Vis. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Det er viktig for barn å bli hørt, mener Svein Arild Vis. Illustrasjonsfoto: Colourbox

I sakene der man vet at barna har fått kommet til orde, får barnet det som det ønsker i halvparten av tilfellene Vis har studert. Et slikt resultat trenger imidlertid ikke være avgjørende for at barnet føler seg ivaretatt. Det finnes studier som viser at det for de fleste barn er viktigere å få informasjon og bli lyttet til, enn å få bestemme utfallet. Men det er avgjørende at barnet også får en forklaring på hvorfor utfallet blir som det blir.     

– Når beslutningen tas, må den forklares for barnet, og det må være tydelig at det er den voksne som har ansvaret. Hvis det ikke blir slik barnet ønsker, må også det forklares hvorfor, sier Vis.    

Langvarig prosess
Han mener man må se på mer enn bare retten til å bli hørt og få delta, når man skal ivareta barna i barnevernssaker.    

– En av de store svakhetene i det vanlige barnevernsarbeidet er den manglende oppfølgingen barna får underveis. Slike prosesser kan ta mange år, og forskjellige aktører er innom. Da er det lett for barnet å miste oversikten over hva som skjer og forstå hvorfor ting blir som de blir. Kanskje kan det være en grunn til at barn kan føle at de blir en kastebrikke i systemet og ikke blir tatt på alvor, selv om ulike aktører har snakket med dem flere ganger, sier han.    

På Twitter   #norgesarktiske