Julekalender 2020

Middelalderballade fra 12-1300-tallet. Den er kjent både i Norge, Sverige, Danmark og Tyskland, og har kommet til Norge fra utlandet.

Den eldste versjonen fra Nord-Norge ble nedskrevet av Harald Bakke i 1929 etter fisker Karl Marvoll, Tuv. Han hadde lært den hos fostermora si, antakelig fra Beiarn. Opptaket med Karl Marvoll fra 1955 ble gjort under en opptakstur gjennom Nordland ved NRK og Tromsø Museum.

Den andre versjonen ble sunget av Judith Jakobsen, Finnes, Kvaløya. Hun hadde lært den hos “gammelbesta” fra Vengsøya, Kristine Kristoffersen (f. Jensen 1855 i Skulsfjord).

Du kan lese mere om sangen i denne boka:

Andre versjoner:

Melodien er etter spellemannen Sevald Bersvensen, kalt “Sevat”. Han var født i Rendalen 1806, men flyttet til Målselv. Han spilte helst polser, og av det slaget skulle han kunne 130.

Andre versjoner:

Målselvhallingen i dur spilles av Erik Myre Neby (1888-1963). Opptaket er gjort av Johan Nymo:

Nils-Aslak Valkeapää, som på samisk ble kalt Áilluhaš – Lille Ailu, har betydd mye for den samiske joiken, og for å heve statusen til joik. Men han opplevde sjøl å bli dømt til helvete fordi han joiket. En samisk predikant i Karasjok satt på norsk TV i beste sendetid og sa at "joiken er født i fyllerøre". Det var under en diskusjon om åpninga av OL på Lillehammer, direkte rettet mot at Nils-Aslak skulle åpne de Olympiske leker på Lillehammer i 1994 med en nylagd joik.  Etter hvert har slike holdninger blitt borte, og de fleste i dag anser joik som et verdifullt kulturelt uttrykk. OL-åpninga er den gangen flest mennesker på jorda har hørt joik.

Joiken hans var en del av pensum for studenter i samisk joik ved Nordnorsk musikkonservatorium på 1990-tallet. Du kan lese mere om Nils-Aslak Valkeapää her:

Andre versjoner:

Melodien ble sunget av Jakob Rabliåsen, Korgen. Nedskrevet av komponisten og folketonesamleren Catharinus Elling i 1917 da han reiste en samlertur opp gjennom Nordland. Originalnoten er i Catharinus Elling manuskripter, Nasjonalbiblioteket.

Sangen er den del av Petter Dass’ Katekismesanger hvor han diktet én sang til hvert av de 10 bud, én sang til hver linje i Fader Vår, sanger om den apostoliske tros artikler, m.m. Sangene ble aldri gitt ut mens Petter Dass levde (1647-1707).

I Landstad salmebok fra 1869 ("Gamle Landstad salmebok") finnes salmen "Gjør godt mot dem, som deg mon hate" (Nr. 218). Dette er et utdrag fra Petter Dass sin sang om det 5. bud. Salmen ble tatt ut i Landstads reviderte salmebok.

Melodien er benyttet mye opp gjennom historien. Falskmyntneren Jens Fenstad som ble henrettet i Bergen i 1825, dikta en sang som ble mye sunget over hele landet, "Jeg syndefulle vil nedfalle", med den samme tonen.

Du kan lese mere om melodien i denne artikkelen:

Ola Graff: “Petter Dass og norske folkemelodier. Et gløtt inn i en rik tradisjon”. I Praktisk kirkelig årbok 2007.

Paret i kvendrakt er Reidun og Åge Mellem, Tromsø.

Regla går oftest slik:

Hevonen on hest,
pappi on prest
suola on salt
ja kaikki on alt

(on betyr “er”, ja betyr “og”).

Lærer Olav Beddari i Pasvik lagde ei lang regle med utgangspunkt i den tradisjonelle regla, bl.a.

Kana on høne, vale on skrøne. Poro on rein ja hidas on sein.

Andre versjoner:

Plata "Hyvän Illan" fra 1997 var den første plata med finsk/kvenske sanger utgitt i Norge.

Acerbi var 25 år gammel da han reiste til Nordkapp. Alle melodiene han skreiv ned, er trykt i boka Travels through Sweden, Finland and Lapland to the North Cape, London 1802. Musikkakkompagnementet på notene er lagd av Acerbi. I Kautokeino, før han kom til Alta, hadde han skrevet ned to joiker, som er de eldste nedskriftene som finnes av joik fra Norge.

Acerbi skriver at halling var en favoritt-dans i Norge. Vegard Vårdal spiller her to halinger i ett. Om den andre melodien som har en plutselig overgang til et lavt mollparti, skriver Acerbi at "There is a great deal of originality in this Tune, and the sudden transition in the Minor Key is wild and characteristical". I tillegg til de to hallingene skreiv Acerbi i Alta ned to andre slåtter og en sang (bare melodi).

Halling er en gammel norsk dans, helst som solodans for menn. Den har vært kjent over hele landet. Men det finnes bare  få nedtegnelser av hallinger fra Nord-Norge. Det er derfor oppsiktsvekkende at de første folkemusikknedtegnelsene som finnes fra landsdelen, er to hallinger fra Alta. Det har eksistert en dans som ble kalt Høfsar som trolig var en slags hallingdans.

Du kan lese mere om Acerbi og reisa hans i denne boka:

Teksten er lagd av Haldis Balto, Karasjok med hjelp av søstera Asta. De brukte en gammel joik til Masi og lagde ny tekst. Joiken med den nye teksten synes å ha blitt ganske godt kjent. Melodien går i moll. Det er mere sjelden i nordsamisk tradisjon, og gir melodien en egen dåm. Joiken var del av pensum for studenter ved Nordnorsk musikkonservatorium i Tromsø i valgfag joik på 1990-tallet.

Andre versjoner:

Ella Marie Hætta Isaksen joiker Máze i Stjernekamp på NRK.

Ole Tobias Olsen (som blei kalt Nordlandsbanens far) fikk statsstipend for å samlet inn folketoner fra Rana. Han samlet både sanger, salmer og slåtter. Alle disse ble gitt ut i 1982 i boka "Folketonar frå Nordland". Originalmanuskriptene ligger i Nasjonalbiblioteket. Sangen om skjura er en folkemelodi som ikke finnes sør i landet, bare fra Nord-Norge og Trønderlag. Ole Tobias oppgir ikke hvem han har sangen fra. Han skriver bare at den er fra Dunderlandsdalen. Det kan muligens bety at han hørte den hos foreldrene, sida han sjøl var født i Dunderlandsdalen. 

Tilleggsmelodi 1: Edvard Ruud fra Elgsnes synger i et opptak fra 1999 ved Ola Graff. Han hadde lært sangen av mora, Lena Guldbrandsen, Dyrøy.

Tilleggsmelodi 2: Gerd Moe fra Ankenes synger i et opptak fra 2005 ved Ola Graff. Hun hadde lært den av tanta si, Anna Ospenes, Tjelsund. Denne versjonen er spesiell fordi den er i dur.

Du kan lese mer om sangen i denne boka:

Andre versjoner:

Sola var en sentral kraft i den gamle før-kristne religionen, og var avbildet som en firkant på mange av de gamle trommene. Det tyder på at dette må ha vært et magisk tegn, langt fra ei naturalistisk avbildning av sola. Det er muligat det kan ha eksistert magiske soljoiker i gammel tid. Men de er i tilfelle helt forsvunnet for lenge sida. I tradisjonsmusikksamlinga ved Norges arktiske universitetsmuseum (tidligere Tromsø Museum) finnes bare denne ene joiken til sola.

På svensk side gjorde Karl Tirén (1869-1955) opptak på voksrull av en "Jojk till Solen" med Maria Persson fra Arjeplog i 1915. Originalen er nå ved Svenskt Visarkiv. På bildet nedenfor ser vi Maria Persson sammen med Karl Tirén.

Andre versjoner:

Marit Øines fra Saltdal (1923-2020) sang denne bansullen under en opptakstur i 1955 gjennom Nordland. Turen var et samarbeid mellom NRK Oslo ved Rolf Myklebust og Tromsø Museum ved Arnt Bakke. Merk den lille "krussedullen" på slutten av melodien. Den måtte være med.

Ri ri ri ranka, Gull gull gull spranka. Kar skal ho ria? Åt ei lita pia.

Ka skal ho heta? Jomfru Brita Greta.

Vaska seg i salte vin, tørke seg på tarve lin, sette seg på et gullskrin.

Teksten er skrevet av Eino Kettunen, Finland. Melodien er lagd av Evert Suoini, Finland. På norsk side er sangen blitt litt forandret.

Opptaket ble gjort under en opptakstur i Varanger med det norsk-finske “Kvænprosjektet”, et samarbeid mellom Tromsø Museum og Åbo universitet. Gruppa med deltakere fra begge landene reiste gjennom Finnmark og Nord-Troms og gjorde opptak i mange kvenske bygder.

Andre versjoner:

Opptak fra en konsert i Nordreisa 20.5. 2006, Nordnorsk visegruppe og koret Mollis. Dirigent Øystein Frediksen.

Hvis jeg hadde tatt Johan Mikkel så hadde jeg nå lyst i gull og sølv, og slengt den gamle råtne pesken til to ender av vannet. Tila mej tala mej Tim tam tam. Ei stor bjelle slamra også. Og Tila mej tala mej Tim tam tam.

Karen Nilsen, kalt Garggu-Káre, var født ca 1856, død i 1937. Selve joiken kan være fra litt før 1886. Da blei hun nemlig gift med Abraham Nilsen i stedet. Vi finner ikke Johan Mikkel i folketellinga fra den gang. Kanskje var han bare med som dreng hos samene som flyttet til Snefjordområdet. Gjertrud Matheussen (f. 1920) som joiker melodien, var barnebarn av Karen Nilsen. Karen sjøl kommenterte aldri joiken sin, hun bare smilte og sa ingenting.

Du kan lese mere om joiken i denne boka:

Tilleggsmelodi 1: Denne boka ble utgangspunkt for Ellen-Astrid Lundbys film Joikefeber fra 2014. Sluttscenen i filmen bygger på joiken til Karen Nilsen.

Tilleggsmelodi 2: Kristine Hansen Nordgaren lot seg inspirere av joikene i denne boka til fri musikalsk diktning. Her er musikken insipirert av joiken til Karen Nilsen.  

Andre versjoner:

Dette er ei vandrehistorie som finnes mange steder. I Kvæfjorden heter visa “Buggevisa” fordi man sier at den blei dikta av presten Bugge (se bilde nedenfor). Peder Bugge var sogneprest i Kvæfjord fra 1879 til 1912. Noen sier det skjedde i Malangen, noen sier på Karlsøy, noen sier Volda, noen sier Selje. Barnebarnet til Anna fra Nordmannvik forteller at bestemora aldri sa noe om denne sangen. Den eldste nedskrifta vi har av sangen, er fra Sunnmøre fra 1872. Det viser at sangen må være eldre enn mange har trodd. Men kanskje har det vært en liten romanse mellom Anna og presten Schreiner?

Du kan lese mere om sangen i denne boka:

Tilleggsmelodi 1: Edvard Ruud fra Elgsnes synger "Buggevisa" fra Kvæfjord. Han kjente fortellinga, men var i tvil om den var sann. 

Tilleggsmelodi 2: Nordnorsk visegruppe baserer seg på versjonen til Alfred Olaisen. Alfred sjøl likte godt hvordan Nordnorsk visegruppe spilte visa.  

Andre versjoner:

Gustav Kappfjell var en tradisjonsbærer som tok vare på den sør-samiske joiketradisjonen, selv om den var i ferd med å dø ut på hans tid. Diktsamlinga hans “Gaaltije” var den første skjønnlitterære utgivelsen på sørsamisk. I 1981 var han invitert til Festspillene i Nord-Norge i Harstad hvor han opptrådte med joik. Opptak ble gjort mens han var der.

For å vise den sørsamiske joikestilen, tar vi med en annen melodi fra Tärnaby. Opptak ved Sveriges radio 1953:

Andre versjoner:

Visa er lagd av Trygve Giæver, Hjelmsøy til en revy på Hjelmsøya i 1947. Tre andre vers er gått tapt. De uttrykte misnøye med at sentrum i kommunen blei prioritert framfor distriktene under oppbygginga. Opptaket blei gjort til radioprogrammet "Nordaførr" i 1999 hvor sangen blei presentert.

Originalt opptak av sangen finnes ikke. Men Trygve Giæver sjøl spiller melodien på trekkspill i et opptak  fra 1998 ved Ola Graff:

Andre versjoner:

Guovdageaidnu varra niibi                           Kautokeino blodig kniv

Kárášjohka goargu čoarvi                            Karasjok slekt-horn (dvs. slektsbevisst)

Ohcejohka skoarre muoddá                        Utsjok dårleg pesk (dvs. fattigdom)

Buolbmat láhka čoarvi                                Polmak lov-horn (dvs. en del derifra i konflikt med loven)

Unjárgielda rámbi, rámbi                           Nessby, ein som haltar

Guhkesnjárga geimebaldni                         Langnes  ?

Giehkirnjárga gáđaš váibmo                      Fiskerhalvøya misunneleg hjarta

Joiken ble første gang skrevet ned av presten Jakob Fellman i Utsjok ca 1825 som en gammel sjaman-joik. En stor noaide (sjaman) hadde gått omkring og bestemt hva slags folk som skulle bo de ulike stedene, og dette ordnet han ved hjelp av denne joiken. Det het at alt dette hendte for lenge sida i den første bosettingstida. I 1825 blei bare teksten skrevet ned, ikke melodien. Fellman fikk skrevet ned rundt 40 gamle fortellende joiker, joiker som folk prøve å holde skjult for øvrigheta. Teksten har forandret seg bare litt, mens alle opptak vi har av joiken, bruker den samme tonen. Så trolig kan melodien ha vært slik i 1825.  Joiken har levd til våre dager, men da helst som en vanlig joik. Opptaket med Ole Aslaksen fra Tana ble gjort av Thor Frette i 1952.

Andre versjoner:

Opptak av joiken med Per Hætta fra Karasjok ble gjort i 1960 under en opptakstur gjennom Nord-Troms og Finnmark. Det var et samarbeid mellom NRK Oslo ved Rolf Myklebust og Tromsø Museum ved Arnt Bakke.

Slåtten Havella spilt av Susanne Lundeng er etter Olaf Myrvoll, Gildeskål.

Valsen Havella skal, i følge lærer Daniel Hægstad fra Lødingen, være komponert av Simon Kildal som var lærer ved Trondenes seminar omkring 1830-40, eller av organist Per Kildal ved Trondenes seminar, muligens i 1829. Tanken har vært at melodien etterligner havella-ropet.

I Tysfjord finnes en gammel lulesamisk sang (joik?) om havella (Tilleggsmelodi 1). Det heter at ei kone var blitt gjort om til havella, og mannen hennes står ned ved sjøen og prøver å lokke fuglen/kona inn til land ved å synge denne sangen: "Havella, kom inn til stranda, barnet gråter, kua rauter. Havella, kom inn til stranda"

Andre versjoner:

Melodien fra Vefsn (vers 1-2) er nedskrevet av Catharinus Elling på en samlertur opp gjennom Nordland i 1917. Melodien ble sunget av Ole Larsen Kjørstad, Vefsn.

Melodien fra Ofoten (vers 3-4) er nedskrevet av Einar Løvholt etter faren Johan Løvholt, som hadde lært sangen av mora, Bergithe Kornelie, fra Ofoten. Hun var særlig glad i denne sangen. Den ble sunget i hennes begravelse.

Det er bare disse to melodiene til denne salmen som er kjent.

Teksten er skrevet av den danske presten Laurits Beich (1678-1729), og bl.a. utgitt i boka «Himmerige paa Jorden», Bergen 1882.

Korarrangementet er utgitt på Cantando musikkforlag C 3186.

Rett gjerne vil jeg flytte, fra dette livs uro. Et meget herlig bytte i døden gjør jeg jo. Jeg reiser bort fra jammer, til fred jeg kommer hen. Min kropp i gravens kammer, min sjel i himmelen.

Andre versjoner:

Folketradisjonen har villet ha det til at teksten er skrevet av Birthe Olsdatter (f. ca 1710 – henrettet ca 1740). Det er mulig hun har gjort det, men sannsynligvis har hun hatt hjelp av en velutdannet person til å formulere teksten med god rytme og gode rim.  Kanskje har det vært presten når han besøkte henne i fengselet?

Sangen har levd i muntlig tradisjon i Malangen i 250 år. Teksten ble skrevet ned av Brynjulf Ladnes og trykt i Bygdebok for Malangen (1943).

Det er usikkert om hun virkelig ble henrettet på Ryøya. Men folketradisjonen har ment det. Det blei også fortalt at da Birthe blei rodd til Ryøya, fulgte hele sognealmuen etter i båter mens de sang salmer.

Melodien ble sunget i 1990 av Olav Lorentzen, Målsnes. Han var da over 90 år. Opptaket er ved Hans Haug, som jobbet med innsamling for Tromsø Museum. Dette er det eneste opptaket av sangen som finnes. Olav Lorentzen kan ha vært en av de siste som har kunnet sangen.

Du kan lese mere om Birthe og historia hennes i denne boka:  

Den danske biskopen Thomas Kingo (1634-1703) skreiv denne salmen på 1600-tallet til en melodi som visstnok var en gammel dansemelodi, en menuett. Salmen blei populær og utbredt over hele landet, og har vært sunget både med Kingo sin melodi og med flere forskjellige folketoner. Melodien fra Kingo ble ikke brukt mere i kirka etter at Ludvig M. Lindeman hadde komponert sin melodi som blei tatt inn i Koralboka fra 1877. I Norsk salmebok fra 2013 er den gamle Kingo-melodien tatt inn igjen.

Nordsamisk:

Moraš ja illu dat johtiba ovttas, lihkku ja vahát maid vuoruska mield' Buorit ja bahát leat golahan muttos, beaivváš ja balvvat fas áigiset mield'. Don dušsiid rat, dávj' rákistat, muht' almmi siste buot bissovaš lea.

Lulesamisk:

Aktan dal mannaba surggo ja ávvo, miedoj ja vuostoj gåjt tjuovudibá. Balvagis bäjvádak, sjuohkkanis, ávvo, iellemin agev gåjt målssusibá. Gålle gal le, mulldo dal le, Almen gis dåssjå val sáluga li.

Norsk:

Sorgen og gleden de vandrer tilhope, Lykke og ulykke ganger på rad. Medgang og motgang hverandre tilrope, Solskinn og skyer de følges og ad. Jorderiks gull, Er prektig muld, Himlen er ene av salighet full.

Du kan lese mere om salmen "Sorgen og Gleden" i boka "Av det raudaste gull. Tradisjonsmusikk i nord"

Andre versjoner:

Berit Norbakken synger L.M. Lindemans melodi. Orgel: Ola Graff med Lindemans egen harmonisering, fra Ludv. M. Lindeman. Koralbog til Landstads Salmebog, Kristiania 1877. Spilt på det gamle kirkeorgelet i Norges arktiske universitetsmuseums (Tromsø Museums) utstilling.

Alfred Buvik fra Sørfold (1895-1967) som nedtegnet slåtten, var sjøl spellmann og har spilt denne bruremarsjen. Han var del av et aktivt spellmannsmiljø, og skreiv ned på noter en rekke forskjellige slåtter som var brukt i Sørfold. Det finnes mange vakre bruremarsjer over hele landet, de fleste med et høgtidelig, verdig preg.

Andre versjoner:

Randi Evanger, Nordreisa synger i et opptak fra 2003 ved Ola Graff.

Teksten skal være diktet av finnlenderen Juho Raukinen, rundt 1870-80. Den har vært trykt i salmeboka Siionin Laulut ja Virret, og bl.a. slik gjort kjent i finsk-språklige miljø i Norge. Den norske oversettelse er ved predikant Andreas Esbensen, Vadsø, og blei trykt i den læstadianske sangboka Vekterropet (1977) med melodiangivelse: “Egen melodi”.

Armon lapset kaikki täällä, Pankaa pois jo murheenne! Ei oo syytä suruun meillä, Kallis onpi onnemme.                  

Alle nådens børn tilhope: Giv ei mismod overtak! Gud lar oss et ord tilrope, At til sorg er ei årsak.

Andre versjoner:

Orbin-melodien går i moll. Det er uvanlig i nordamisk tradisjon, men understreker det sørgmodige ved personen. Denne joiken er ganske godt kjent, men mange har kjent melodien uten å vite hvem sin joik det var. Navnet kommer fra det samiske ordet for foreldreløs, “oarbbis”. Mens mange joikemelodier kan være ganske korte, har denne et større format.

Andre versjoner:

Det er ikke bevart noen originalnote til denne melodien, bare Arnt Bakke sitt korarrangement hvor han skriver at melodien er fra Ofoten. Kilden er derfor ukjent. Så vi vet ikke hvem som sang den, hvor vedkommende bodde, eller når Bakke skreiv den ned. Dette er en av få julesalmer hvor det i Nord-Norge har eksistert folkemelodier som har vært brukt i stedet for den melodien som er vanlig i dag. Den melodien ble komponert av L.M. Lindeman, og har vært brukt som kirkemelodi sida 1877.

Teksten er en oversettelse av en gammel latinsk julesalme fra 1300-tallet.

GOD JUL TIL ALLE SOM HAR FULGT JULEKALENDEREN!

Andre versjoner:

Randi og Knut Evanger, Nordreisa synger slik det var brukt i den læstadianske forsamlinga i området. Opptak Ola Graff 2007