Jonas Stein

Det er med stor ydmykhet vi på UiT har mottatt dette oppdraget fra Regjeringen og Stortinget. Vi vet at vi har et bredt fagmiljø på samiske og kvenske forhold, med leder Ketil Zachariassen i spissen, som har en bredde som trengs for å belyse potensialet.

MEN dette er ikke noe vi kan gjøre alene. I oppdragsbrevet står det at UiT skal gjennomføre utredningen i tett dialog med samiske, kvenske/norskfinske og skogfinske kompetansemiljøer. Dette er grunnen til at vi har gått så bredt ut som vi har gjort med invitasjoner til dette seminaret. Vi vil ha innspill og dialog med alle og vi trenger alle for å lykkes.

Vår rolle på UiT kan sammenlignes med den UiO hadde med Holocaust-senteret. En nasjonal kunnskapsinstitusjon som tar ansvar for hvordan et samfunn kan ta et nasjonalt traume og en grusom urett gjort av den norske staten, og transformere dette til noe som kan bidra positivt for samfunnet. Etter at det ble etablert i 2001 er HL-senteret i dag en institusjon med driftsinntekter på nesten 80 millioner og et kunnskapsnav om Holocaust og andre befolkemord, antisemittisme, rasisme, ekstremisme, konspirasjonsteorier og minoriteters vilkår.

Vår ambisjon er at vi på UiT kan bidra inn slik at vi i fellesskap kan gjøre noe lignende for å skape et nasjonalt kompetansesenter om fornorskningspolitikken. Så er det viktig å understreke at det ikke er mulig å ta en blåkopi av Holocaust-senteret.
- Vi er nødt til å utrede gode løsninger som tar hensyn til at det er flere grupper, flere språk og forskjellig geografi.
- Vi er nødt til å utrede hvilke arbeidsoppgaver som trengs innenfor forskning, dokumentasjon, formidling og forsoning.
- Vi er nødt til å utrede hva som kreves for at vi skal lykkes med å skape et nasjonalt kompetansesenter om forskningspolitikk og urett

Hvorfor er dette viktig? Jeg er ikke bare viserektor. I mange år har jeg forsket på samisk samfunn og samisk politikk. Sammen med min dyktige UiT-kollegaer professor Eva Josefsen og professor Else Grete Broderstad har jeg også publisert fagartikler om sannhet og forsoningsarbeid. I desember piloterte jeg og Eva et spørsmål til rundt 2000 respondenter. Vi spurte «Hvor godt tror du at folk flest kjenner til statens aktive fornorskingspolitikk som ble ført fram til 1960 tallet overfor samer?» Respondentene fikk fire alternativer; Svært godt, godt, mindre godt og ikke i det hele tatt. Kun 15 prosent sier svært godt eller godt, over 60 prosent sier mindre godt og 25 prosent sier «ikke i det hele tatt».

For meg gir disse tallene en krystallklar beskjed. Dette nasjonale kompetansesenteret er umåtelig viktig for å bidra til kompetanse og kunnskap om fornorskningspolitikken og om hva som kreves for å lykkes med forsoning. Jeg kan love dere at vi på UiT skal gjøre vårt bidrag for at dette senteret skal bli en stor suksess!