Aman Singh

Jeg heter Aman Singh og er fra Tromsø – og Drammen, og Oslo. Og India. Alt ettersom. I dag jobber jeg som psykolog ved distriktpsykiatrisk senter (DPS) under Sykehuset Østfold HF, hvor jeg tar spesialisering i psykoanalytisk psykoterapi. Tidligere jobbet jeg ved DPS i Vestre Viken, men der tilbys ikke denne spesialiseringen. Dessverre har det vært tilnærmet umulig å få denne spesialiseringen i Oslo-området, til tross for jobbtilbud der. Derfor søkte jeg meg til et sted hvor spesialiseringen kunne dekkes – en beslutning jeg er svært glad for. Jeg føler meg heldig som har fått muligheten til å følge mine faglige interesser og ambisjoner, og jeg håper flere kollegaer får mulighet til å spesialisere seg i det de brenner for, uten strukturelle hindre.

Hvorfor ville du bli psykolog?
Jeg hadde egentlig planer om å studere matematikk. Men undringen over strukturene – både de indre og ytre – som former psyken vår, ble avgjørende. Jeg ble nysgjerrig på å forstå mennesket fra et teoretisk og humanistisk perspektiv. Kanskje er nettopp disse to ingrediensene også de viktigste for å drive god terapi? Dette engasjementet har ført meg til å utforske hvordan psykologien kan brukes til å avdekke og utfordre samfunnsmessige forhold som bidrar til lidelse. Jeg mener psykologisk kunnskap, brukt tro mot våre faglige prinsipper, kan bidra til en bedre verden – for både oss og menneskene vi møter i terapirommet.

Hvordan var livet på studiet og på UiT?
Studietiden var preget av faglig fordypning og økt refleksjon over hvordan dette henger sammen med menneskets indre liv. Det var en utdanning som stilte høye krav til teoretisk forståelse. Samtidig ga studiet meg en vei til å utforske det menneskelige sinnet, og la grunnlag for en fenomenologisk forståelse i skjæringspunktet mellom teori og praksis.

Ved siden av studiet jobbet jeg på ulike døgnposter, hvor jeg lærte mye fra pasienter og ansatte med ulike faglige og personlige bakgrunner. Dette åpnet for perspektiver langt utover det kliniske – fra filosofiske og eksistensielle spørsmål til økonomiske og samfunnsstrukturelle forhold. Disse erfaringene tok jeg med meg tilbake til studiet, og flere medstudenter var også kollegaer, noe som ga en trygg arena for diskusjoner og undring.

Gjennom disse erfaringene fikk jeg gradvis innsikt i hvordan psykologiske perspektiver faktisk brukes og forstås i praksis – spesielt i affektladde situasjoner og faglige drøftinger, hvor kunnskapen fra studiet ble levendegjort. I ettertid ser jeg at dette bidro til å forankre teorien i møter der både pasient og behandler først og fremst fremstår som mennesker.

Beskriv en typisk arbeidsdag som psykolog på DPS.
En vanlig uke består av pasientrettet arbeid, møter med kollegaer, og faglig fordypning – når tiden tillater det. Jeg har en sterk interesse for å utforske fenomener knyttet til individet, samfunnet og alt imellom. Spesielt er jeg opptatt av hvordan psykologien kan bidra til å avdekke og utfordre underliggende mekanismer som opprettholder urettferdighet og lidelse. Jeg ser ofte hvordan menneskemøtene speiler større samfunnsdynamikker, som hvordan økonomiske forhold påvirker psykisk helse.

Hva liker du best med jobben?
Menneskemøtene – og alt jeg lærer av dem. Muligheten til å bidra til helbredelse og endring. Jeg setter pris på at jeg får tid og rom til å fordype meg i faglige interesser og bruke dem aktivt i terapiforløpene. Det gir frihet til å tilpasse behandlingen til hver enkelt, noe jeg mener er uvurderlig. Og så har vi en god kantine.

Hva er dine viktigste arbeidsoppgaver?
Utredning, behandling, og samarbeid med pårørende og andre aktører for å hjelpe mennesker til å skape et bedre liv for seg selv. En av mine viktigste oppgaver er å forsøke å forstå personen jeg snakker med i lys av deres erfaringer, ønsker, hindringer og behov. Mer polemisk sagt: å forstå den intrapsykiske prosessen og den mellommenneskelige dynamikken opp mot livsbetingelsene, slik at jeg kan hjelpe personen til å leve et liv som er mer i tråd med deres egen indre sannhet og potensial.

Hvordan var overgangen fra studier til jobb?
Jeg hadde jobbet i psykisk helsevern i 6–7 år før jeg ble ferdig utdannet, og erfaringene derfra har vært uvurderlige. Samtidig er det en stor overgang å gå fra miljøterapeutisk arbeid til å ha ansvar for individuelle terapiforløp. Her ble særlig kunnskapen fra studiet viktig, ikke minst det interseksjonelle perspektivet. To ting fra studiet har vært spesielt nyttige for meg: Malin Fors’ forelesning om hvordan privilegier former psykisk helse, og undervisningen om Norges urfolk – den samiske befolkningen – og deres kultur og psykiske helse. Jeg skulle ønske studiet hadde gitt enda mer kunnskap om slike temaer, som jeg har måttet forstå bedre i ettertid. Psykologiutdanningen har fortsatt for lite fokus på hvordan samfunnsmessige strukturer, som økonomi og marginalisering, spiller en avgjørende rolle i psykisk helse.

Hvordan fikk du jobb?
Jeg søkte. Det er få menn med utenlandsk bakgrunn som er psykologer, noe som har gitt både fordeler og ulemper. En fordel var at jeg fikk jobb raskt. Samtidig har seks års erfaring i psykisk helsevern før utdanningen vært en stor styrke på CV-en.

Hva er ditt beste råd til nyutdannede psykologer?
Ikke hør for mye på råd. Verden er kompleks, og ting endrer seg raskt – også i vårt fag og i spesialisthelsetjenesten. Ingen har full oversikt, og mange mener spesialisthelsetjenesten utvikler seg i en kritikkverdig retning. “Spesialistene flykter” og “folk blir sykere” er gjengangere. Kanskje er det dere som burde gi oss råd.

Men her er ett råd likevel: Psykologer må våge å engasjere seg bredere enn behandling – i politikk, etikk og samfunn. Det er ingen grunn til å vente. Faget vårt gir et særlig blikk for menneskelig lidelse, relasjoner, språk og makt – egenskaper som også trengs langt utenfor terapirommet. Men kanskje viktigst: dette arbeidet må være forankret i kjærlighet. Ikke den private, men den ansvarlige – kjærligheten som innebærer å se, lytte og handle med alvor.