1300 barnevernssaker er undersøkt: Ikke alle vil ha hjelp

I 2022 mottok barnevernet nesten 50.000 bekymringsmeldinger. 76 prosent ble undersøkt videre, men ikke alle familier vil ha hjelp. Barnevernet må kanskje jobbe mer med relasjonsbygging.

Personer som står rundt en stand.
Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord), ved UiT, har undersøkt forløpet i 1.365 barnevernssaker fra 16 barnevernskontorer i Norge. Måten slike saker håndteres på kan være svært ulik. Foto: Mostphotos.com
Portrettbilde av Karlsen, Mariann Schjølberg
Karlsen, Mariann Schjølberg mariann.s.karlsen@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 07.05.24 11:00 Oppdatert: 07.05.24 14:13
Helse og velferd

– De fleste bekymringsmeldinger går videre til undersøkelse, men sannsynligheten øker enda mer hvis det er alvorlige bekymringer som vold og seksuelle overgrep i meldingen. Alvorlige bekymringer øker også omfanget av undersøkelsen, sier Kirsten Buck Rustad.  

Hun er forsker ved Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord) på UiT Norges arktiske universitet. Buck Rustad har sett nærmere på hva som påvirker forløpet i barnevernssaker med utgangspunkt i 1.365 barnevernssaker fra 16 barnevernskontorer i Norge. 

Utydelige retningslinjer 

– Vi har avdekket at halvparten av meldingene som kommer inn, handler om barn som allerede er kjent for barnevernet. I slike saker minsker sannsynligheten for at det åpnes en undersøkelse. 

Når barnevernet får en bekymringsmelding, skal det ta maks syv dager før det avgjøres om saken skal undersøkes eller henlegges. Barnevernstjenesten har ytterligere tre måneder på å undersøke saken og komme med en konklusjon på de sakene som åpnes.  

Buck Rustad har sett på hva som blir gjort i sakene og hva som påvirker det som skjer i undersøkelsen. 

– Retningslinjene er ikke tydelige. Det er opp til barnevernskontoret å vurdere hva som skal gjøres i hver enkelt undersøkelse. Spekteret av barnevernssaker er veldig bredt. Derfor finnes det ikke en standard, sier forskeren. 

Selv om de fleste bekymringsmeldingene går videre til undersøkelse, er det noen typer bekymringer som øker sannsynligheten ytterligere for at en undersøkelse åpnes.

Hvilke bekymringer blir undersøkt?  

Barnevernssakene som er forsket på, baserte seg på bekymringsmeldinger som kom inn i perioden 2015–2017 fra 16 ulike barnevernskontorer rundt om i landet.  

Resultatene viste at for 82,3 prosent av bekymringsmeldingene ble det åpnet en undersøkelse. Noen saker endte opp med tiltak fra barnevernet. Tiltak kan være alt fra hjelp og støtte til en familie, til mer inngripende tiltak som omsorgsovertakelse. 

– Selv om de fleste bekymringsmeldingene går videre til undersøkelse, er det noen typer bekymringer som øker sannsynligheten ytterligere for at en undersøkelse åpnes, sier Buck Rustad. 

Dette er særlig tilfelle hvis det er bekymring om vold eller seksuelle overgrep. Det gjelder også om meldingen inneholder bekymring for foreldrenes helse, familiens økonomi eller deres boforhold. 

Barnet er kjent fra før 

Buck Rustad forklarer at dette kan være fordi bekymringene er spesifikke og ofte innebærer en alvorlig risiko. Da blir det enda tydeligere for barnevernstjenesten at barnet kan ha behov for bistand fra dem. 

Forskerne fant også at nesten 50 prosent av alle bekymringsmeldingene handlet om barn som allerede var kjent for barnevernstjenesten. Tidligere kjennskap til barnet minsket sannsynligheten for at undersøkelsen ble åpnet.  

– Dette kan kanskje høres rart ut. En skulle kanskje tro at flere meldinger betyr at flere er bekymret. Imidlertid er det jo sånn at de fleste sakene blir undersøkt. Det vil jo dermed være stor sannsynlighet for at dette barnets situasjon allerede er undersøkt eller at det allerede er et tiltak i gang i familien, sier Buck Rustad.

Portrettfoto.
Kirsten Buck Rustad, forsker ved UiTs Regionalt kunnskapssenter for barn og unge (RKBU Nord). Foto: David Jensen / UiT

Ikke alle vil ha hjelp 

Buck Rustad har også sett på saker som avsluttes fordi familier ikke ønsker hjelp fra barnevernet. Dette gjelder en fjerdedel av de henlagte undersøkelsene. 

– Vi ser at barnevernets beslutninger om tiltak påvirkes av familienes ønsker. Noe av forklaringen kan ligge i relasjonen familien får til barnevernet gjennom saksbehandlingen, sier hun. 

Buck Rustad forteller at de ble nysgjerrige på dette. Kunne man forstå avslag fra familien ved å identifisere noen kjennetegn ved disse sakene?  

– Vi fant ut at familier med én forelder oftere takket ja sammenlignet med familier hvor det var to foreldre. Om det var avdekket at foreldrene hadde problemer med grensesetting, veiledning og/eller stimulering av barnet, takket familien oftere ja til tiltaket, sier Buck Rustad.   

Forskerne så også at hvis meldingen kom fra politiet eller var en bekymring om manglende oppmøte hos offentlige tjenester som helsestasjon eller tannhelsetjeneste, takket familiene oftere nei til hjelp.   

Det at det er større sjanse for at én forelder takker ja, kan handle om at én forelder har mindre kapasitet enn to. Dermed er de mer mottakelig for støtte.

Familiene har en stemme i saken

Det er altså ikke bare vurderingen i barnevernstjenesten som bestemmer saksgangen. Familiene har også en stemme i disse sakene. 

– Det at det er større sjanse for at én forelder takker ja, kan handle om at én forelder har mindre kapasitet enn to. Dermed er de mer mottakelig for støtte. Samtidig vet vi også at selv når det er to foreldre i en familie, er ofte kun en av dem involvert i undersøkelsesarbeidet.  

Buck Rustad sier at det kan bety at barnevernstjenesten ikke klarer å bygge relasjon og tillit til begge foreldrene. Dermed blir det mer sannsynlig at de avviser barnevernstjenestens tilbud om hjelp. 

– Når meldingen kommer fra politiet eller handler om manglende oppmøte, vil nok familien også være mindre forberedt på at det har blitt sendt en melding til barnevernet. Dermed kan muligheten for å få til et godt samarbeid være mindre, sier hun. 

Utdanning innen barnevern: Åpen kveld på UiTs campus Harstad i 2022, hvor studieretningen barnevern hadde en egen stand. Foto: Thomas Rolland / UiT

Den viktige relasjonen 

Tiltak fra barnevernstjenestene er som oftest basert på frivillig mottak og samarbeid. Den store jobben er å skape en relasjon med familien. 

– Målet må jo være å involvere begge foreldrene så mye som mulig. Vi ser at relasjonsbygging antageligvis påvirker barnevernstjenestens avgjørelser mer enn hva vi har trodd tidligere, sier Buck Rustad. 

Hun legger til at man jo kan tenke seg at en del saker blir henlagt på et tidligere stadium fordi foreldrene nekter. Det kan også være at en har tidligere kjennskap til at samarbeid har vært veldig vanskelig å oppnå. 

Buck Rustad mener dette er ett av flere områder innenfor barnevernsfeltet vi trenger mer kunnskap om. 

– Jeg tenker at når noen familier ikke ønsker hjelp, må vi spørre oss om det er nødvendig med et sterkere fokus på relasjonene som skapes gjennom saksbehandlingen. Hvem når vi, hvem når vi ikke og hvorfor gjør vi ikke det?  

Hun sier de også i større grad trenger å avdekke barnevernstjenestens vurdering av risiko i familier som takker nei.  

Det å jobbe med relasjonsbygging bør inngå i den interne veiledningen av barnevernsansatte. Det må trenes på hvordan man møter familiene, men saksbehandler må også få tid og ressurser til å kunne jobbe med relasjonene.

Det må trenes på hvordan man møter familiene 

– Det er mulig at barneverntjenesten er veldig bekymret, men har ikke nok informasjon eller bevis til å foreslå omsorgsovertakelse. Men det kan også være at det er saker som ikke vurderes som så veldig risikofulle, eller at familien får tiltak gjennom andre instanser.  

Buck Rustad sier vi trenger mer forskning på det området. Et annet område hvor vi trenger mer kunnskap, er alle sakene som meldes flere ganger. Blir de meldt på nytt fordi barnevernstjenesten ikke har klart å bistå? Eller fordi nye problemer har oppstått i familien? 

Hun mener at relasjonsbyggingen bør inngå i planleggingen av undersøkelsene. 

– Det å jobbe med relasjonsbygging bør inngå i den interne veiledningen av barnevernsansatte. Det må trenes på hvordan man møter familiene, men saksbehandler må også få tid og ressurser til å kunne jobbe med relasjonene, sier Buck Rustad. 

Dataene i dette prosjektet er en del av det nasjonale forskningsprosjektet Barnevernets undersøkelsesarbeid.

Karlsen, Mariann Schjølberg mariann.s.karlsen@uit.no Senior kommunikasjonsrådgiver
Publisert: 07.05.24 11:00 Oppdatert: 07.05.24 14:13
Helse og velferd
Vi anbefaler