Minneord om Jakob Meløe: – UiT har mistet en av sine sentrale tenkere

Jakob Meløe kom hit som professor i filosofi i 1972 fra stillingen som bestyrer for Filosofisk Institut ved Århus universitet. Han var født i Hadsel kommune i Vesterålen i 1927. Der var faren lærer, og husholdet drev gården som hørte til stillingen som klokker i Hadsel kirke. Senere flytta familien til Bodø der Jakob tok examen artium i 1946. Han mente selv at oppveksten i det lille kystsamfunnet i Hadsel var avgjørende for hans voksne liv. I farens familie var det fiskere med egne båter. Det var et miljø han hadde stor respekt for og kjente stolthet over.

Den faglige reisen
Etter gymnastida i Bodø avslutta han sin lærerutdanning i Oslo i 1950 og begynte filosofistudiene hos Arne Næss året etter. Der møtte han medstudenter som etter hvert fikk ledende posisjoner i norsk og internasjonal filosofi. Jakob tok magistergraden i 1957 på avhandlingen Notes on Empirical Semantics and Logical Analyses. Allerede i studietiden ble han opptatt av Ludwig Wittgenstein som dannet skole i internasjonal filosofi etter sin død i 1951. Fra studiene hos Arne Næss dro Jakob til Oxford der han ble «advanced student» ved Balliol College i Oxford i periodene 1958-60 og 1962-63. Royalisten og sosialisten fra Hadsel likte at Balliol også var Kong Olavs, og senere Kong Haralds college.

Filosofimiljøet i Oxford var sterkt påvirket av Wittgensteins filosofi, blant annet gjennom Gilbert Ryle som ble Jakobs veileder og mentor. Det ble likevel ikke filosofien, men antropologien i Oxford som fanget hans hovedinteresse i en periode. Evans- Pritchard var allerede internasjonalt kjent for sine banebrytende studier og tekster fra Afrika. Jakob kom til et forskningsmiljø med toneangivende nestorer og ble særlig inspirert av antropologenes arbeid med livsformer som var ulik filosofiens. Mary Douglas som hadde vært Evans- Pritchards student, undret seg over at Wittgenstein og Pritchard aldri oppdaget hverandre (Douglas, 1980). Jakob fulgte i årene etter Oxford i sporene til begge.

Da han kom til UiT var filosofi en del av samfunnsfagene, og Jakobs livsformanalyser ble viktig i arbeidet med landsdelens lokalsamfunn. En liten gruppe samfunnsforskere bidro til samfunnsfagenes gullalder ved UiT etter etableringen i 1972. Jakob Meløe og Ottar Brox fulgte hverandre tett. Ottar kjente Nord-Norge bedre enn de fleste. Jakob hadde skarpere blikk på samfunnsfagenes analytiske utfordring i Nord-Norge. Han bemerket at samfunnsforskeren Ottar Brox, hadde lært mye av Medfjordværingen med samme navn. Jakob hadde ry som skarp kommentator. Filosofihistoriker Ånund Haga fortalte under Jakobs 70-markering at han ofte avsluttet en vanskelig tekst med undringen over hva Jakob ville sagt om den. Jakob hadde arvet sitt forbilde som veileder fra mora som alltid fulgte to skritt bak guttungen når han utforsket gården og fjæra på Hadsel. Denne erfaringen ble med årene en norm for Jakobs egne samtaler med kolleger og studenter. Men han var slett ikke uten talent for den skarpe replikken. Da han møysommelig hadde tatt seg gjennom en kollegas innfløkte verk, var han kortfattet: «Kanskje Gud forstår det».

Livsformer og filosofisk analyse
I forordet til Tractatus gjengir Wittgenstein Goethes ord for sitt program: «Im Anfang war die Tat» («I begynnelsen var gjerningen»). Denne omskriving av Johannesevangeliets formulering: «I begynnelsen var ordet», låner også Jakob til sitt filosofiske prosjekt.

Etter Wittgensteins idé om «språkspill», ser Jakob flere språk i det samme språket. Hvert av dem er bundet til en bestemt praksis og får sin betydning fastlagt gjennom bruken der. Betydningen av ord og utsagn er ikke egenskaper som henger fast i dem, men oppstår mellom brukerne i en praksis. «That is not agreement in opinion but in a form of life”, sier Wittgenstein i PI, §241. Vi forstår det andre sier, når vi forstår det de gjør. Derfor oppstår utfordringer når språket krysser grensene mellom språkspill. Kulturforskningen kjenner dette problemet fra møtet med fremmede samfunn. Clifford Geertz belyser det i sin kjente forelesning fra 1974: «From the Natives´ Point of View». Der motsier han forestillingen om å forstå fremmede samfunn slik «the natives» gjør. Han hevder ikke at det er umulig, men er realist og foreslår i et senere arbeid, «Works and Lives» fra 1988, at antropologiens tekster må betraktes som en bestemt type forfatterskap.

Jakob tar opp dette temaet i «Notater i vitenskapsteori» fra 1974 der han reiser spørsmålet om hva som skal til for å forstå det fremmede. Han gjør vurderingen gjennom tre metaforer eller typologier: «Det kyndige blikk», «Det ukyndige blikk» og «Det døde blikk». Hvert av dem har sin egen orden. «Det kyndige blikk» hører til et felleskap som deler verden slik den fremstår innenfra. Jakob bruker fiskerens verden, reindriftens verden og finansverdenen som eksempler. Han er ikke opptatt av at innenfra-forståelsen også har sine lyter, men hva som kreves for å begripe den. «Det ukyndige blikk» står utenfor den fremmedes verden, men er selv oppmerksom på det. Det er ofte forskerens situasjon og krever anerkjennelsen utenforskapet som vilkår for å krysse linja. «Det døde blikk» tilhører den som ikke anerkjenner andre verdener enn sin egen. Alle har erfaring med de tre blikkene og kjenner situasjoner der de er virksomme.

Nærhet til folk
På 1970-tallet var det uvanlig at filosofer dro på feltarbeid. Jakob gjorde det og skaffet seg verdifullt etnografisk materiale hos fjordfiskere og småbrukere på Nervei i Tana, under skreifisket i Lofoten og vinterfisket i værene på Kvaløya. Han forstod stadig klarere at den innsikt en fisker har om hav og båter, reingjeteren om dyr og terreng og bonden om gårdsstell og beiter, ikke kan fremskaffes på annen måte enn gjennom erfaring fra disse virksomhetene. Med all sin respekt for teoretiske analyser som han selv var en uomtvistelig mester i, så han begrensninger i analyser som ikke var nær det folkelivet de var analyser av. Det inspirerte til initiativet for å få tilsatt en båtbygger som arbeidet med nordnorske båtbyggertradisjoner ved Tromsø museum. Han sluttet aldri å la seg imponere av erfarne båtbyggere som kunne endre bevegelsen til en båt i sjøen ved hjelp av noen strøk med høvelen langs bunnbordene.

Natur og kultur
«Det er én verden det bare er én av, og det er den fysiske verden», skriver Jakob Meløe i «Steder» som han publiserte i det beskjedne tidsskriftet «Hammaren» i 1995. Det er hans utgangspunkt for tekstene om livsformer og språk. Om det var Gud eller naturen som skapte landskapene, har menneskelivet omskapt dem som livsvilkår gjennom språket, praksiser og kulturelle ordninger. Livsformene er resultat av denne anstrengelsen.

Sluttord
Ved Jakob Meløes død har UiT mistet en av sine sentrale tenkere og loser. Familien har mistet en klok og omtenksom ektemann, far, svigerfar og bestefar. Jeg har mistet en viktig samtalepartner, læremester og nær venn.

Kortnytt fra Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning

Nergård, Jens Ivar jens.i.nergard@uit.no