Tett på naturen

Professor i arktisk og marin biologi ved UiT i Tromsø, Audun Rikardsen har vært opptatt av vill natur, fisk og isblått hav så lenge han kan huske. Han vokste opp i fiskerikommunen Steigen i Salten i Nordland, og minnes tilbake til en barndom nede i fjæra, der han snudde på alle steiner og var nysgjerrig på alt som rørte seg. Den samme lekenheten og nysgjerrigheten håper han studentene han underviser får, når han drar dem med ut på ekskursjon.

- Det jeg har hørt fra mange studenter er det at Tromsø er unik på den måten at vi har mye feltkurs inkludert i undervisningen. Noe av det viktigste vi gjør for studentene er å ta dem med ut der det skjer, slik at de får oppleve, praktisere og observere faget. Det å utøve faget i praksis er ikke bare gøy, det gir også en helt unik forståelse og eierskap til feltet de jobber med. I tillegg er det å dra studentene med ut i felt noe av det artigste med undervisningen, synes jeg. Det er en måte å bli ekstra kjent med studentene på. Det gir en kort distanse mellom elev og professor, forteller Rikardsen.

Rikardsen kaller seg for vandringsbiolog og atferdsbiolog. Han jobber mye med vandringer og atferd til akvatiske dyr, alt fra laks og kveite, til hval.

- Teknologien har åpnet opp for nye måter å forstå dyrene på. Vi kan avsløre hemmeligheter ved disse dyrene som vi ikke har hatt mulighet til før. Dette bidrar til ny kunnskap om økosystemet, og en bedre forståelse og forvaltning av dyrene på sikt, sier Rikardsen.

Et av de mest populære kursene Rikardsen underviser i, er det som heter “Biologiske ressurser i nord”. Et kurs som tar for seg nettopp de unike ressursene som finnes i nord. Det omfatter både biologien og økologien, og hvordan en kan bruke og forvalte disse ressursene, i alt fra turistnæring, fiskeri og forskning.

- Det er klart at biologi som oftest er fokusert på nordlige naturressurser. De arktiske områdene er stadig vekk fremhevet som et av de store satsingsområdene fremover. Og der er Tromsø helt i fronten både når det gjelder forskning, og også når det gjelder lokalisering. Det er vanskelig å gå utenom Tromsø når du skal drive forskning i nord, sier Rikardsen.

Rikardsen drar mye av sin egen forskning inn i undervisningen for å gjøre det mer spennende og givende for studentene.

- Forskning og undervisning går hånd i hånd. Forskning har ingen betydning hvis du ikke klarer å formidle den. Det gjør det også svært givende for meg, det har en stor verdi det å videreføre kunnskapen videre til den kommende generasjonen forskere og forvaltere.

Om du ønsker å studere biologi, er det mange muligheter - og et hav av områder du kan jobbe innenfor. Rikardsen trekker frem engasjementet og drivkraften for faget som det viktigste.

- Da jeg begynte å studere hadde jeg en stor forkjærlighet for biologi. Jeg visste ikke helt hvilket område jeg skulle jobbe i, det viktigste for meg var å få være mye ute. Det er mange studenter som kommer til meg og lurer på hvilke kurs de skal ta for å komme dit de ønsker, og å få den jobben de ønsker. Det viktigste er engasjementet og drivkraften. Du må ha en genuin interesse for det du skal studere. Det er ikke så nøye akkurat hva du driver med. Du har flere muligheter enn den spesifikke delen du har jobbet med. Om du har skrevet master om plankton, kan du fortsatt få jobbe med hval eller laks, avslutter Rikardsen.

Hva har helsefag med dramafaget å gjøre, tenker du? Alt, mener professor i anvendt teater ved institutt for vernepleie ved UiT Harstad, Rikke Gürgens Gjærum. Hun er forskningsleder for Arktisk senter for velferds- og funksjonshemmingsforskning, og jobber med hvordan en bruker anvendt teater i arbeid med marginale og sårbare grupper.

Gjærum er utdannet lærer og har en doktorgrad fra NTNU om teater og funksjonshemming, og har siden 1998 bygget opp et fagområde ved UiT som tar for seg hvordan kunstfag kan bidra til mindre marginaliserte og fordomsfulle samfunn.

- Vi utdanner vernepleiere, folk med master i velferdsendring og Phd i Disability research, altså helse- og sosialarbeidere. De får både sosialpedagogisk kompetanse, og helsekompetanse. Hos oss i Harstad bruker vi kunstfag, både som metode, og som et perspektiv for å se hele mennesket. Det estetiske perspektivet handler om at vi ser mennesker som sansende og skapende vesen. Denne inngangen er viktig for alle, men særlig verdifull i møte med de som ikke har et så sterkt verbalt språk, blant annet, forteller Gjærum.

Fra bacheloren og oppover blir studentene presentert for workshops knyttet til musikk, drama, visuell kunst, og hvordan man kan anvende kunstens språk for å skape kontakt. Det å bevege seg og bruke sansene åpner for en ny måte å være sammen, kommunisere og lære på. Ved å for eksempel spille ut utfordrende situasjoner, kan studentene øve og prøve seg frem, og kjenne på mestringsfølelse. En læringsform som er tett knyttet til feltet, og som går helt ut i samfunnet.

- Jeg synes det er viktig å få studentene til å skjønne at både de og menneskene de vil møte i en fremtidig jobb, er skapende individer. Livet starter ved at en titter opp på moren sin når en blir født. Og tilknytningen skjer via lek. Vi leker og prøver oss frem i alt mulig. Likevel er “lek” kun nevnt to ganger i den overordnede del av Fagfornyelsen for den norske skolen. Det er helt absurd, sier Gjærum.

For tiden underviser ikke Gjærum i bacheloren for vernepleie, men i det nye masterstudiet “Master i velferdsendring” - et innovativt og fremtidsrettet studieløp som kvalifiserer kandidater til å utøve sin kompetanse for mennesker i utsatte posisjoner.

- Jeg opplever at masterstudentene er veldig åpne for å forstå mennesket i et helhetlig perspektiv, der det estetiske perspektivet også er viktig. Alt vi oppfatter, oppfatter vi gjennom sansene. Det er en tendens i skolesystemet at en kun fokuserer på at vi lærer med toppen, og ikke med hele kroppen. Det er en veldig begrensende måte å tenke på, mener jeg. Vi trenger å være aktive når vi lærer. Studenter som i utgangspunktet synes at kunst er et fremmedgjørende begrep, blir veldig nysgjerrig når vi snakker om hvordan man kan jobbe metodisk, og hvordan kunsten åpner for en annen måte å kommunisere, lære og forske på, sier Gjærum.

Da Gjærum ble ansatt ved det som den gang het Høgskolen i Harstad, var hun bare 25 år gammel. Fusjonen førte til at profesjonsmiljøene ble knyttet sammen med det gamle universitetsmiljøet. Gjærum tror sammenslåingen av de ulike tradisjonene har ført til et rikt og mangfoldig universitet.

-Jeg opplever at vernepleierutdanningen i Harstad er ganske nytenkende, mer relasjonell og knyttet til nyere måter å tenke kommunikasjon på. En del vernepleierutdanninger andre steder i landet er kanskje litt mer gammeldagse? De bruker mer adferdsanalyse fremfor å tenke at man må ta et personorientert og estetisk perspektiv og deretter prøve å tilrettelegge ut fra hvem de er, og ikke hvilken atferd de synes er såkalt «normal» eller «unormal». Jeg mener man må endre rammene for samfunnet, og rammene for hvordan vi inkluderer og kommuniserer, sier Gjærum.

Gjærum kan fortelle om mange studenter som søker seg til BA og MA ved institutt for vernepleie i Harstad nettopp fordi universitetet presenterer nye måter å tenke kunnskap på. Flere helse- og sosialarbeidere tar masteren sin akkurat her, kanskje fordi de ønsker å gå mer inn i hvordan demensomsorgen kan revitaliseres gjennom andre måter å tenke på enn kun det medisinske. Her foregår banebrytende demensforskning ved bruk av kunstfag gjennom den tverrfakultære gruppen Artful Dementia Research Lab.

- Vi er i forskningsfronten her i Harstad. Sammen med min stipendiat Nanna K. Edvardsen, har vi akkurat utviklet en ny teoretisk modell: “The Aesthetic model of disability”. Her på universitetet har vi en tanke om at vi ønsker å utdanne reflekterte praktikere. Du skal gå på universitetet fordi du skal bli reflektert og forstå og skjønne hva kunnskap er, og

hvordan du bygger kunnskap. Men først og fremst skal jo våre studenter ut og utøve en profesjon, eller utøve en jobb. Og da må en ha gode verdier. Menneskerettigheter står veldig sterkt i fokus her hos oss, forteller Gjærum.

Rikke Gürgens Gjærum sitter også i bærekraftkomiteen på UiT, en satsning som fokuserer på at både forskning, utdanning og det samfunnsrelaterte arbeidet skal være bærekraftig.

- Bærekraft handler om å ta alle ressurser i bruk, og det inkluderer menneskene også - hvordan vi anvendes. Hvis du ser for deg et klasserom, så er det mange ressurser som sløses, fordi læreren står og snakker alene. Alle ressursene elevene representerer, blir ofte borte - og det er veldig synd. Det ønsker jeg å gjøre noe med.

- Jeg håper folk skjønner hva drama har å by på som et fremtidsrettet innovativt fag som er i kjernen av det en kan kalle “21 century skills” - på universitetet, i skolen, i grunnskolen i helsevesenet og i næringslivet, avslutter Gjærum.