Tror lav oljepris gir omkamp om Lofoten
 |
| Norsk oljepolitikk er historien om hvordan staten og oljenæringen slo seg sammen og stjal miljøbevegelsens klær, mener UiT-forsker Berit Kristoffersen. Foto: Stig Brøndbo |
– Med lav oljepris og usikre prognoser for oljeutvinning i Barentshavet, vil nok oljeindustrien presse på for å få bore etter olje også i Lofoten. På samme måte som politikerne har brukt miljøargumenter for å bore i Barentshavet, ser jeg ikke bort fra at de vil gjøre det også i Lofoten, mener samfunnsgeograf Berit Kristoffersen ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, UiT Norges arktiske universitet.
Miljøargumenter
I sin nylig avlagte doktoravhandling «Drilling into Arctic minds? State security, industry consensus and local contestation», skriver Kristoffersen om hvordan staten og oljeindustrien i mange år har spilt på lag for å åpne opp for stadig mer oljevirksomhet i nord. I et lengre intervju med Morgenbladet fredag 27. februar, hevder Kristoffersen at norsk oljepolitikk er historien om hvordan staten og oljenæringen slo seg sammen og stjal miljøbevegelsens klær.
– Vi har lenge fått høre at norsk olje vil erstatte mer forurensende kull. De sier også at vi borer for miljø, klima og verdens fattige, men argumenterer egentlig fra et økonomisk perspektiv, for hva som er bra for oljeselskapene og statens inntekter, sier Kristoffersen til Morgenbladet.
Naturen selv
UiT-forskeren ble ikke overrasket da iskanten i Barentshavet med et politisk pennestrøk i januar i år ble flyttet 70 kilometer lengre nord. Plutselig ble det rom for oljeboring i et område som tidligere var definert som for sårbart. Norsk Polarinstitutt var tydelig på at de ikke har endret sine faglige anbefalinger, og leder Jan-Gunnar Winther presiserte i en kronikk i Nordlys og at de fortsatt frarådet oljeboring i deler av området som nå var blitt tilgjengelig. Likevel sa miljøvernminister Tine Sundtoft til Dagens Næringsliv at «det har vært så mye uklarhet og diskusjon om hvor iskanten går. Det er mitt ansvar å rydde opp i dette». Under Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø like etterpå, fulgte statsminister Erna Solberg opp med å si at det er naturen selv som har flyttet iskanten.
Ingen grenser
 |
| Berit Kristoffersen mener at det nå bare er kontroversielle områder igjen som kan åpnes for ny oljeproduksjon. Foto: Stig Brøndbo |
At regjeringen Solberg ikke tar hensyn til de faglige rådene fra polarinstituttet, er ifølge Kristoffersen en naturlig konsekvens av en historisk utvikling i politisk språkbruk knyttet til norsk oljevirksomhet. I forskningsarbeidet sitt lanserer hun begrepet «opportunistisk tilpasning»: De økonomiske mulighetene klimaendringene bringer blir prioritert høyere enn arbeidet med å gjøre noe med årsakene til klimaendringene.
– Mens vi før snakket om å begrense oljeutvinningen på grunn av faren for klimaendringer, bruker politikerne nå konsekvensene av klimaendringene som argument til å øke produksjonen. Det har aldri skjedd før, mener Kristoffersen og legger til:
– Norsk klimapolitikk setter ikke grenser for oljepolitikken. Selv etter at vi ble klar over klimaendringene mot slutten av 1980-tallet, tredoblet vi oljeproduksjonen.
Mindre diskusjon
Kristoffersen trekker fram Yngve Nilsens doktorgrad fra 2001 som diskuterte norsk oljeindustri og klimadebatten frem til årtusenskiftet. Nilsen hevdet at den relativt enkle motsetningen mellom olje og klima aldri hadde fått en sentral plass i politikken. Dette til tross for at motsetningen mellom klimapolitikk og oljeproduksjon i Norge i mange tilfeller har vært ganske åpenbar.
– Det er den fortsatt, men vi diskuterer motsetningen mindre nå enn for 25 år siden, mener Berit Kristoffersen.
Ivrig bransje
Kristoffersen mener det nå bare er kontroversielle områder igjen som kan åpnes for ny oljeproduksjon.
– I fjor ble det skutt seismikk på Svalbard for å kartlegge mulige oljeforekomster der, og staten har solgt ut seismikk fra Lofoten til ivrige oljeselskaper, sier Kristoffersen. Hun mener spørsmålet om Lofoten eller iskanten i Barentshavet ikke bare er en diskusjon om viktig og sårbar økologi.
– Kunnskapsgrunnlaget forskerne har lagt frem er omfattende. Til slutt blir det et spørsmål om hvor stor risiko man er villig til å ta, altså et verdispørsmål. Jeg mener at det er der vi er nå, sier UiT-forskeren.
