– Turistfisket må tas på alvor

Hvordan skal Norge sikre en bærekraftig utvikling av havfisketurismen? Spørsmålet stilles i en ny doktorgradsavhandling ved UiT.
Aarskog, Karine Nigar
Publisert: 18.12.14 00:00 Oppdatert: 08.01.15 13:54

– Disse bildene brukes i reklamebrosjyrer for å lokke turister til Norge. Dette er den ultimate drømmen, å klare å fange den virkelig store fisken, sier stipendiat ved Norges Fiskerihøgskole, Maria-Victoria Solstrand og peker på dataskjermen.

Maria-Victoria Solstrand viser fram noen typiske fisketurister som poserer med store kveiter.

Foto: Karine Nigar Aarskog

Der poserer turister med kveiter som er like store som eller større enn dem. De smiler stolt til kamera, og har fått valuta for pengene. Helt lovlig har de fått oppfylt drømmen, fisken er deres. Men når bildet er tatt, blir historien en helt annen.

– Problemet er at de nesten ikke kan gjøre noe lovlig med denne fisken, når de først har fanget den, sier Solstrand.

Ingen oversikt
Siden 2009 har hun jobbet med sin doktorgrad om havfisketurisme, som har fått tittelen Marin Tourism Fisheries – Challenges of Governance and Governability. Solstrand har besøkt 34 steder i Nordland, Troms og Finnmark som driver med fisketurisme og ni tilsvarende steder på Island. Hun har sammenlignet regelverket i de to landene, og sett på hvilken oversikt myndighetene har. De hun har intervjuet er blant andre turoperatører, guider, turister, fiskere og representanter fra myndighetene.

I Norge begrenser dagens forvaltning av fisketurisme seg til regler for bruk av fiskeredskap, antall kilo fisk man kan ta med ut av landet, og minstemål på fisk som tas i land. Loven sier ingenting om hvor mye turistene kan fiske. Det er tillatt å ha med seg 15 kilo fisk over grensa, i tillegg til en troféfisk, som må være hel. Men de færreste putter en hel kveite på 200 kilo i bilen for å ta den med seg hjem.

– Det er helt uaktuelt for dem som jeg har snakket med i min studie, sier Solstrand.

Turistene har heller ikke lov til å selge fisken i Norge. Med andre ord, er det stor sannsynlighet for at mye kastes på havet, eller smugles over landegrensa. Dermed har myndighetene ingen oversikt over hvor mye turistene faktisk fisker. 

Mange medieoppslag
Tar de med seg fisken hjem, er alt over 15 kilo smugling. Slike saker leser man om i media stadig vekk. Det var disse oppslagene som i sin tid fanget interessen til Solstrand og som har resultert i en doktorgrad om fisketurisme, som hun forsvarte onsdag denne uka.

– Man kan si at turistene havner i en felle. De fleste ønsker å være ansvarlige sportsfiskere og ta vare på det de fisker, men da må de spise all fisken før de drar hjem, få noen andre til å overta den, eller bryte loven. I dag matcher ikke loven hvordan turismen fungerer i praksis, sier Solstrand.

Bjørn Aslak Gjøvikli er produktansvarlig for Troms og Finnmark i DinTur, som er en nettportal for aktører som driver med fisketurisme. Han mener de fleste turistene som kommer via denne portalen godtar reglene om hvor mye de kan ta med seg over grensa.

– Enkelte av de som kjører bil selv, prøver å få med seg mer hjem enn de har lov til. Men storparten av våre kunder kommer med fly og godtar kvota på 15 kilo og en troféfisk. Det som imidlertid ofte skjer, er at de slipper fisken ut igjen når bildet er tatt, eller eieren av fiskecampen tar seg av overskuddet og gir det bort, sier Gjøvikli.

Maria-Victoria Solstrand forsvarte doktorgraden sin denne uka. Foto: Karine Nigar Aarskog

Maria-Victoria Solstrand forsvarte doktorgraden sin denne uka.

Foto: Karine Nigar Aarskog

Tas ikke på alvor
Havfisketurisme er en viktig inntektskilde for kystkommuner i Norge, og Solstrand mener myndighetene må finne en måte å ivareta at denne næringen ikke går på fiskebestandene løs. I dag finnes det ikke noe offentlig register over turisters fiskefangster i Norge og ingen obligatorisk fangstrapportering. Næringen er i stor vekst, og man kjenner ikke effekten som dette fisket har på norske fiskebestander. Et av spørsmålene Solstrand stiller i doktorgradsavhandlingen er hvilken strategi myndighetene bør bruke for å få fisketurismen inn på et bærekraftig spor.

– I dag tar ikke myndighetene problemet på alvor, sier hun.

Ifølge Solstrand er det gjort noen forsøk på å få en oversikt over hvor mye turistene fisker, men hun stoler ikke på tallene. Med tre ulike metoder har tre forskjellige institusjoner gjort beregninger, i 2001, 2003 og 2011. Disse viser at den totale mengden fisk som fiskes av turister skal ha gått ned fra over 13.000 tonn i 2001 til 6-9.000 tonn i 2003, til drøyt 3.000 tonn i 2011. Samtidig som antallet fisketurister har økt.

– Det gir ingen mening. Tallet fra 2011 innebærer at det fiskes bare ti kilo fisk per båt per dag, og det er ikke tilfellet, sier Solstrand.

Full kontroll
På Island har myndighetene valgt en modell der de har full kontroll på hvor mange båter som brukes til fisketurisme, hvor mange fisketurister som kommer hvert år og hvor mye de fisker. Eierne av fiskecampene må kjøpe kvoter til hver båt, på lik linje med yrkesfiskerne, og fisken leveres til fiskebrukene. Catch and release, der fisken slippes ut igjen etter å ha blitt fanget, er ikke tillatt. Det eksisterer også en tett dialog mellom de som lever av fisketurismen og myndighetene.

Så lenge turistene bruker håndholdt fiskeredskap, kan de fiske så mye de vil. Illustrasjonsfoto: Colourbox
Så lenge turistene bruker håndholdt fiskeredskap, kan de fiske så mye de vil. Illustrasjonsfoto: Colourbox

– De kommuniserer mye, og i løpet av to år har myndighetene endret loven ni ganger på grunn av innspill som kommer fra næringen. Island ønsker å ha denne turismen og legger til rette for den, forteller Solstrand.

Modellen fra Island kan likevel ikke overføres direkte til Norge, mener Solstrand. Begrunnelsen er at Norge har en mye lengre kystlinje og mange flere fisketurister, som kan komme til landet på flere måter, også med bil. Med andre ord, er det vanskelig for norske myndigheter å ha oversikt over hvor mange de er. Derfor tror ikke Solstrand det nytter med strengere regler.

– Hvordan skulle man klare å håndheve dem, når man ikke klarer å håndheve de man allerede har? spør hun retorisk.

– Vi må vite mer, og loven må tilpasses det som skjer i praksis, legger hun til.

Fiskeambassadører
Hun mener en av løsningene på problemet er å få turistene med på laget. De må få informasjon om fiskebestanden og hvilken rolle de selv spiller, og motiveres til å rapportere det de fisker.

– I min studie svarte 72 prosent at de ønsker mer informasjon om hvordan de ulike bestandene er, og de vil vite mer om catch and release. 55 prosent svarte at de er villige til å fylle ut en fangstrapport, forteller Solstrand, som ser for seg at dette enkelt kan løses for eksempel med en mobil-app.

Trude Borch har jobbet med fisketurisme i mange år. Foto: Audun Iversen
Trude Borch har jobbet med fisketurisme i mange år. Foto: Audun Iversen

En slik app ble testet ut allerede i fjor sommer, og fem turistfiskebedrifter i Troms var med på testen, noe Nofima omtalte på sine nettsider i februar. Bedriftene oppfordret sine gjester til å registrere sin daglige fangst via et nettbrett med en fiskeregister-app.

Trude Borch, som tidligere jobbet ved Nofima, har forsket på fisketurisme i mange år, og hun støtter Solstrands oppfatning av at det er nødvendig med kunnskap:

– Skal man få til en bærekraftig og kunnskapsbasert forvaltning av denne næringen, er det avgjørende å ha kunnskap om de faktiske forhold. Fakta er også viktig for å dempe konflikten mellom turistfiskebedrifter og vårt tradisjonelle yrkesfiske. Et verktøy som dette rapporteringssystemet kan være en viktig brikke, sier Borch til Nofimas nettsider.

Trenger bedre dialog
– Det finnes ingen oversikt over hvor mange bedrifter som driver fisketurisme i Norge i dag, og en obligatorisk registrering av slike bedrifter vil også være positivt, både med hensyn på kartlegging av fangster og myndighetskontroll, legger Borch til.

Solstrand mener det er vel så viktig med åpne kanaler mellom næringen og myndighetene.

– Denne turistnæringen uttrykker at de ikke har noen som hører på dem. Det trengs dialog med lovgiverne. I dag eksisterer ikke den kanalen i Norge, slår Solstrand fast.

Nærings- og fiskeridepartementet har ikke ønsket å kommentere innholdet i doktorgradsavhandlingen.

Aarskog, Karine Nigar
Publisert: 18.12.14 00:00 Oppdatert: 08.01.15 13:54
Vi anbefaler