Carol Hamilton vil forelese over et emne som reiser viktige spørsmål i arbeidet med mennesker med funksjonsnedsettelser. Nyvinninger i medisinsk forskning gjør det mulig å endre barns utviklingsprosesser, blant annet stanse utvikling og vekst mot voksen kropp. Dette skjer flere steder i verden, og Carol Hamilton har et videoeksempel med, hvor en 4 år gammel funksjonshemmet jente får medisinsk "behandling" slik at hun alltid forblir ei lita jente i kroppslig størrelse og utvikling. Foreldrene argumenterer for sitt valg, medisinerne hevder sine synspunkter, og andre som arbeider for likeverd og rettigheter legger fram sine kritiske betraktninger.
Carol Hamilton ønsker en dialog med forsamlingen om hvordan vi som fagfolk stiller oss til de mulighetene som moderne medisin gir.
- Angår det oss?
- Vil det påvirke vår yrkesutøvelse nå, og i særlig grad framover, slik at vi tvinges til å ta stilling til de etiske dilemmaer dette medfører?
- Er det et tema utdanningsinstitusjonene bør forberede studentene på å kunne møte i praksis?
Carol Hamilton er ansatt som Senior Lecturer in Developing Inclusive Practices, Faculty of Education, ved Waikato University i New Zealand.
I 2004 ble en rekke medisinske inngrep gjennomført på Ashley X , - en alvorlig fysisk og psykisk utviklingshemmet seks år gammel amerikansk jente. Behandlingen omfattet hysterektomi (fjerning av livmor), og fjerning av bryst, samt iverksetting av veksthemmende medisinsk behandling. Synspunkter på denne type medisinsk behandling er det fortsatt dyp uenighet om.
For noen er behandlingsmetoden et beryktet eksempel på en inngripen som medfører betydelig personlig og sosial urettferdighet. For andre er det en uheldig, men nødvendig behandling som bør fortsette å være tilgjengelig, for å møte behovene til alvorlig funksjonshemmede unge mennesker.
I 2009 ble ei lita jente på 4 år nektet den samme behandlingen i New Zealand. Hun var alvorlig skadet på grunn av oksygenmangel ved fødselen. Familien reiste da til Sør-Korea for å starte veksthemmende hormonbehandling. Tre år senere gjennomførte klinikere i New Zealand en hysterektomi , samt at brystene ble fjernet. Charley er nå 9 år gammel. Hun veier 23 kilo og vil aldri bli mer enn 125 centimeter høy.
To ganger i uken deltar hun i undervisning i sin lokale skole. New Zealand har vært forpliktet til inkluderende opplæring for alle barn med funksjonshemninger siden 1989. Vårt land anerkjenner at deltakelse i vanlige skoler kan forbedre og utvikle kognitive evner, uansett hvilket nivå barnet med funksjonshemming er på i forhold til sine jevnaldrende.
Men hva med Charleys tilfelle, hva vil jevnaldrende i denne sammenheng bety? Inkludering av barn med alvorlig funksjonshemming i vanlige skoler oppfyller også New Zealands politisk mål om å verdsette funksjonshemmede mennesker, og fremme kommunikasjon og samhandling med ikke-funksjonshemmede elever. Charleys mor sier at de andre barna: "tenker på henne som en levende dukke. De lærer at ikke alle kan gå og snakke. De lærer toleranse".
Men hva om det gis en utilsiktet melding til de andre barna om at vårt samfunn ikke verdsetter folk med alvorlig funksjonshemming, uten av man bruker medisinske løsninger til å minimere belastning og merarbeid i arbeidet med å gi omsorg og opplæring? Hva tenker lærere om denne sensitive og etisk vanskelige saken? Hvilken innvirkning har bruken av en slik type medisinsk behandling på hva og hvordan lærere kan undervise Charley?
Jeg vil vise et videofilmet intervju med foreldrene, og andre aktører i denne saka. Presentasjonen vil fokusere på spørsmålene denne case studien reiser. Jeg vil avrunde mitt innlegg med å be deltakerne om å diskutere temaet, og ytre sine meninger om hvilken rolle skole og utdanning har i livene til barn med alvorlig funksjonshemming.
Når: 15.09.14 kl 12.15–14.00
Hvor: D.U01, Qvigstad-auditoriet, Mellomveien 110
Sted: Tromsø
Målgruppe: alle
Ansvarlig: Brynjar Labugt Sollid
Vedlegg / Bilder:
