Asgeir Brekke (f. 1942) kommer fra Lesja i Oppland. Etter at universitetet ble opprettet i 1968 spilte han en nøkkelrolle i oppbyggingen av fysikkmiljøet i Tromsø. Han har dr. philos fra UiT fra 1975, og ble professor i fysikk ved UiT i 1991. I dag er han også professor II ved Universitetssenteret på Svalbard (UNIS).

Så godt som hele Brekkes akademiske karriere har dreid seg om forskning på nordlys og det å forstå dette usedvanlige naturfenomenet.

Brekke har hatt svært sentrale roller i den vitenskapelige organisasjonen EISCAT (European Incoherent SCATter), som i dag driver tre radaranlegg i Nord-Skandinavia og ett på Svalbard. Brekke spilte en viktig rolle for opprettelsen av alle disse radaranleggene på slutten av 70-tallet – særlig det på Svalbard. Sju land er medlemmer i EISCAT i dag, og det er Brekkes fortjeneste at samarbeidet i sin tid ble utvidet til å gjelde også Japan og Kina. Han fikk også på plass viktige samarbeidsavtaler med Ukraina og Russland.

Brekke har gjennom karrieren vært opptatt av å formidle populærvitenskap om nordlys, nordlysets mytologiske arv og kulturhistorien knyttet til nordlyset.

– Fenomenet nordlys har en fysisk forklaring. Men det er såpass interessant for den store hop at det for meg har stått som en utfordring å formidle noe om nordlys til allmennheten utover det rent fysikkfaglige. Snakker man med folk, har de alltid en eller annen oppfatning om nordlys, sa han i et tidligere intervju.

Som forsker har Brekke særlig konsentrert seg om ionosfærefysikk – spesielt koblingen mellom den nøytrale atmosfæren og ionosfæren. Han har skrevet en rekke bøker, avisartikler og vitenskapelige artikler gjennom karrieren, blant annet en lærebok om den øvre polare atmosfære. I 1997 ble han belønnet med Norges Forskningsråds formidlingspris for sin evne til å formidle.

I dag jobber 75-åringen fremdeles ved universitetet, i en professor emeritus-stilling.

(Kilder: UiTs arkiv, Jensen, E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, Wikipedia)

Tor Dahl (f. 1938) var en viktig del av kjemimiljøet ved universitetet helt fra starten av. I 1971–72 var han én av ganske mange sørfra som flyttet til Tromsø fordi de fikk jobb på det nyopprettede universitetet. Dahl kom den gang fra en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo. På den tida hadde undervisninga i kjemi ennå ikke kommet i gang ved Universitetet i Tromsø.

Dahl var med på å starte opp grunnkurs i kjemi ved universitetet våren 1973. Den gang var det ikke helt klart om kjemi skulle tilhøre fagområdet medisin eller være en del av et eget realfagsmiljø. Dahl ønsket at kjemikerne ved universitetet skulle tilhøre sistnevnte, og slik ble det.

Dahl har hatt en rekke verv ved universitetet, blant annet var han den første lederen av Sentralt undervisningsutvalg, som ble etablert i 1974. Det lå direkte under universitetsstyret og skulle behandle alle studiesaker, reglement og studieplaner.

– Dette arbeidet var veldig spennende, og jeg lærte utrolig mye om undervisning, sa Dahl i et tidligere intervju.

Han var instituttleder ved Institutt for matematiske realfag fra 1985 til 1987, og medlem i universitetsstyret og universitetstinget fra 1976 til 1981.

Få år etter at Dahl kom til Universitetet i Tromsø ble det etablert en røntgenkrystallografigruppe her – som også var fagområdet hans. I det tidligere intervjuet ga han uttrykk for at han syntes universitetsledelsen støttet opp om utviklingen av kjemi på slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet:

– Men det var hard kamp om stillingene. I perioden 1979 til 1981 satt jeg i universitetsstyret, og da var det hvert år en kjempetøff kamp i styret om hvordan universitets tildelte stillinger skulle fordeles.

Dahl satt i interimsstyret i to omganger, i en av dem var han med på planleggingen av farmasi som fag ved universitetet. Dahl brant blant annet sterkt for fagdidaktikk. I det tidligere intervjuet ga han uttrykk for at han syntes skillene mellom realfag og didaktikk/pedagogikk ved universitetet burde bygges enda mer ned.

(Kilder: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Kristian B. Dysthe (f. 1937) og utdannet seg innen matematikk og fysikk ved Universitetet i Bergen. Han var med i matematikk-miljøet ved Universitetet i Tromsø helt fra starten av.

Daværende rektor Olav Holt var den som rekrutterte Dysthe til det ferske universitetet, og matematikeren flyttet til Tromsø mye på grunn av eventyrlyst. Han startet opp som dr.philos. i 1972. Senere samme år ble Dysthe den første som ble ansatt som professor i anvendt matematikk ved universitetet. Han satt både i universitetsstyret og universitetstinget de første årene.

Interimsstyret, som sto for den tidlige planleggingen av universitetet, ønsket å satse på en relativt stor gruppe i matematikk – særlig innen anvendt matematikk. Likevel var det ifølge Dysthe en stadig kamp å bygge opp matematikkmiljøet, blant annet fordi de andre fakultetene og instituttene også presset jevnt på for å få tilført ressurser. Det kommer frem i et tidligere intervju. I løpet av de første årene Dysthe jobbet ved universitetet ble det ansatt tre andre innen ren matematikk.

– Den faglige utbyggingen videre ble det egentlig en god del strid om. Striden sto mellom de ansatte innen ren matematikk og de ansatte innen anvendt matematikk. Det var en stor lettelse da vi til slutt kom fram til et kompromiss alle kunne svelge, nemlig en inndeling av matematikkmiljøet i Tromsø i fire grupper; algebra, analyse, statistikk og anvendt matematikk, sa Dysthe.

Som forsker har Dysthe særlig konsentrert seg om geofysisk fluiddynamikk og bølgeteori. Han har blant annet gjennomført simuleringer med ikke-lineære bølgemodeller som kan forklare hvorfor enkelte bølger blir eksepsjonelt store og true sikkerheten til havs. Dette arbeidet har han også utført sammen med Karsten Trulsen.

De første årene i Tromsø var Dysthe instituttets representant i NAFV (Forskningsrådet). I hele 11 år tok han til orde for å etablere en forskergruppe innen fysisk oseanografi ved universitetet, altså hav og atmosfære, men ble ikke hørt.

Dysthe var medlem i Det Norske Videnskaps-akademi. I 1993 flyttet han til Bergen og ble professor ved UiB, mye av familiære årsaker. Han pensjonerte seg i 2007.

(Kilder: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Olavi Junttila (f. 1942) fra Finland ble ansatt ved Universitetet i Tromsø allerede i januar 1973, året etter at universitetet offisielt åpnet. Han var med på å bygge opp biologi som nytt studium ved det ferske universitetet.

Da Junttila kom til Tromsø kom han fra en stilling ved Norges Landbrukshøgskole (NHL) på Ås, som heter Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i dag. Junttila fortalte i et tidligere intervju at NHL var en viktig samarbeidspartner i oppbyggingen av biologifaget ved Universitetet i Tromsø. Faget trakk mange studenter de første årene.

– Det var allerede et biologifaglig miljø i Tromsø før universitetet kom, blant annet på Tromsø museum og marinbiologisk stasjon. Det var en stor fordel, særlig for mitt fagområde. Biologi fikk på en måte en litt flygende start i Tromsø, blant annet fordi studiet ble etablert på et tidlig stadium og faget svært tidlig rekrutterte hovedfagsstudenter, sa Junttila.

Han ble utnevnt til professor i plantefysiologi ved universitetet i 1980, og hadde mange verv de første årene. Blant annet var han leder for Institutt for biologi og geologi og medlem av universitetsstyret.

Som forsker har Junttila jobbet mest med direkte anvendt forskning, knyttet til hagebruks- og jordbruksplanter og skogstrær.

– De områdene jeg har forsket mest på, handler om plantenes reaksjoner på klima og klimafaktorer og om klimafaktorenes påvirkning av plantenes utvikling. Det var med tanke på den type forskning at Universitetet i Tromsø fikk klimalaboratoriet på Holt, fortalte Junttila i intervjuet.

Han har blant annet sittet i Forskningsrådets programstyre for bioteknologi.

(Kilde: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Sylvia Labugt (f. 1943) kom til Universitetet i Tromsø allerede i 1973, fordi hun syntes det nye universitetet fortonet seg som svært spennende. Labugt begynte i en stilling som førstesekretær ved Institutt for biologi og geologi, og var administrativ leder ved samme institutt fra 1978 til 1997. Labugt var også medlem av universitetstinget.

Hun var med på mange omorganiseringer i sin tid på universitetet, blant annet på Institutt for biologi og geologi. Labugt var aktivt med i prosessen rundt etableringen av Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og ble fakultetets første direktør i 1997.

– Det var spennende. Jeg jobbet som fakultetsdirektør til 2005, fortalte Labugt i et tidligere intervju.

Hun var fornøyd med at universitetet etter hvert ble organisert i fakulteter, og tror realfagene vant mye på det.

– Vi kunne ikke fortsette å være så små og fragmenterte som vi var. Vi hadde og har jo samme lover og regelverk, studiene var bygd opp likt, og man gikk over i hverandre i studiesammenheng. Jeg synes realfagene har utviklet seg på en strålende måte. Vi har fulgt med i tiden, og har en del topper innenfor mange av fagene. Det eneste jeg er lei meg for er at biologene forsvant etter fusjonen med Høgskolen i Tromsø og etableringen av Fakultet for naturvitenskap og teknologi.

Labugt gikk av med pensjon 5. desember 2013. Det skjedde noen uker etter at hun hadde fylt 70 og på dagen 40 år etter at hun startet sin lange karriere ved UiT.

– Det morsomste jeg var med på var etableringen av det nye fakultetet på slutten av 90-tallet. Det var en fantastisk spennende tid og et spennende prosjekt å være med på. Også vil jeg trekke frem det gode arbeidsmiljøet både ved det gamle instituttet og fakultetet. En annen bemerkelsesverdig opplevelse var da norsk ungdom oppdaget oljealderen. På 70-tallet og til begynnelsen av 80-tallet var geologistudentene en liten håndfull genuint naturinteressert ungdom ikledd Fjellreven-anorakk, lærstøvler og belte med slirekniv. Ved semesterstart i 1980/1981 skjedde det noe merkverdig; unge menn i skjorte, slips, dressjakke og stresskoffert strømmet på i horder. Vi var en del ansatte som sto og glippet med øynene. Til slutt vil jeg si at jeg har vært veldig heldig som har fått være med å bygge opp et universitet helt i fra grunnen av, sa hun i intervjuet.

(Kilde: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Terje Ferdinand Olsen (f. 1951) fra Lebesby kommune i Finnmark ble ansatt som førstelektor ved Høgskolen i Tromsø i 2005. Han har også vært dekan ved Avdeling for økonomi og ingeniørfag samme sted, og instituttleder ved Institutt for ingeniørvitenskap og sikkerhet ved universitetet.

Olsen var del av det første kullet som ble utdannet i fiskerifag ved Universitetet i Tromsø – i 1976. Han satt i fagutvalget for fiskeriutdanningen fra 1972, og var dermed med på å bygge opp fiskerifagstudiet fra bunnen av.

Olsen var også med på å bygge opp et utdanningstilbud i fiskeoppdrett for videregående skoler i Troms på 80-tallet, og på slutten av dette tiåret deltok han i utviklingen av en treårig ingeniørutdanning innen fiskeoppdrett på Høgskolen i Tromsø (Tromsø Maritime Høgskole). Olsen har engasjert seg sterkt for sikkerhetsopplæring til havs, og var i 2006 med på å utvikle to studietilbud ved Universitetet i Tromsø i samarbeid med Universitetet i Stavanger; et treårig studium i samfunnssikkerhet og et ingeniørstudium i sikkerhet og miljø.

Olsen har blant annet sittet i arbeidsutvalget i Nasjonalt råd for ingeniørutdanning, og deltatt i utvikling av fagdisipliner og studier for videregående skole nasjonalt.

– På landsbasis finnes det bare to professorer og 12 som har tatt doktorgrad i en av landets største næringer, fiskeri. Årlig skapes det verdier for over 100 milliarder i denne næringa, og nesten 100.000 mennesker jobber i sektoren. Et av mine største ønsker er at det nye universitetet i Tromsø makter å ta vare på og videreutvikle det maritime området. Som landets eneste universitet som gir profesjonsutdanninger for maritime næringer, har vi en unik mulighet til å bli en nasjonal spydspiss på området. Den må universitetet vite å ta vare på, sa Olsen i et tidligere intervju.

Terje Ferdinand Olsen er i dag seksjonssjef for UiTs luftfartslinje. De siste åtte årene har han vært hovedansvarlig for utvikling og drift av utdanningen av trafikkflygere.

(Kilder: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, ferskt intervju, UiTs arkiv)

Knut Skog (f. 1936) fra Sør-Varanger har vært del av informatikkmiljøet i Tromsø helt fra starten av, og var den første som ble ansatt som professor i faget ved Universitetet i Tromsø. Det skjedde i 1972.

Før det var Skog forsker, driftsteknisk leder og seniorforsker ved Regnesenteret ved Norges Tekniske Høgskole (dagens NTNU) og SINTEF fra 1965 til1971. I starten av tida hans på SINTEF var han med på å utvikle det som ble NTHs første elektroniske digitale regnemaskin. Han har også brukt ti år av karrieren på å utvikle et velfungerende programmeringsspråk.

Skog kom til Universitetet i Tromsø i 1972 blant annet fordi han ville bidra til å heve landsdelens IKT-kompetanse og fordi han var fristet av naturen i Troms. Hans første oppgave ble å få aksept for at regnetjenester med tilhørende drift og assistanse var en egen akademisk fagdisiplin ved universitetet, noe han også klarte. Skog fikk dannet en egen akademisk seksjon med vitenskapelig ansatte parallelt med fagene matematikk, fysikk og kjemi. De første årene i Tromsø var han spesielt opptatt av den eksperimentelle delen av informatikkforskning. Ifølge Skog var studentrekrutteringen til informatikkmiljøet ved universitetet god de første årene.

I 1976 fikk han sammen med Kai Olsen initiert et prosjekt med sikte på å bruke en liten, lokal datamaskin – en såkalt mikromaskin kalt Mycron1 – til skriving og lagring av pasientdata ved helsesentret på Storsteinnes i Balsfjord.

Skog var styremedlem i UNIVAC Users Association/Europe fra 1968 til 1970.

(Kilde: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet

Tore Vorren (1944–2013) ble født i Vadsø og vokste opp i Tromsø. I 1973 begynte han i en stilling som universitetslektor ved Institutt for biologi og geologi (IBG) ved Universitetet i Tromsø, blant annet fordi han ville delta i utbyggingen av et universitetsmiljø i byen.

Vorren ble utnevnt til professor i marin geologi i 1979. Han ble senere både leder ved Institutt for biologi og geologi, dekan ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og prorektor ved universitetet.

Tore O. Vorren var gjennom 40 års virke ved Universitetet i Tromsø, en ledende drivkraft innen nasjonal og internasjonal maringeologisk forskning og utdanning. Hans forskning på geologien til Norges kontinentalsokkel og Barentshavet samt klima og istidsutvikling i Norge, har vakt internasjonal oppmerksomhet og blitt lærebokstoff.

I et tidligere intervju fortalte Vorren at det var relativt få studenter på geologi-studiet de første årene. Høsten 1981 økte imidlertid studenttallet kraftig. Årsaken var at oljeboringen i Barentshavet hadde startet.

– Høsten 1981 skulle vi ha orienteringsmøter med nye studenter. Auditoriet var stappfullt, det var stor jubel, og alle skulle studere geologi. Det var et vendepunkt på mange måter. Og det måtte bli et vendepunkt også når det gjaldt utvikling av geologifaget. Vi måtte ta mer hensyn til at våre studenter i første rekke kom til å gå til oljerelatert virksomhet, sa Vorren.

Han hadde mange sentrale lederverv ved universitetet, og har blant annet vært styreleder for Universitetssenteret på Svalbard og Nordnorsk vitensenter.

Vorren hadde også et hjerte for polar forskning, og forsket selv på geologien i Barentshavet og Polhavet. Han utga romanen «To menn i isen» i 1993, samme år som det ble bestemt at Norsk Polarinstitutt skulle lokaliseres i Tromsø – en prosess Vorren bidro til.

Han var styreformann i Roald Amundsen Senter for Arktisk Forskning, og fikk Polarstatuetten av dette senteret i 2001. Vorren mottok flere utmerkelser, blant annet Framkomiteens Nansenbelønning for polarforskning i 2005 og Brøggerprisen i 2011. Tore Vorren døde i juni 2013.

(Kilde: Bråstad Jensen, E. & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet

Arne Nordøy (f. 1933) fra Tromsø er professor i indremedisin, og kom med i planarbeidet for medisinstudiet i Tromsø kort tid etter at Stortinget besluttet å opprette universitetet i 1968. Nordøy var med på å bygge opp både den medisinske utdanningen ved universitetet og det som i dag er Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN).

Nordøy var dekan ved Medisinsk fakultet fra 1971 til 1975 og leder av Studiestyret for medisin fra 1984 til 1986.

– Tidlig på 70-tallet var landsdelens største helseproblem at all statistikk viste at Finnmark, Troms og Nordland lå på topp i forekomst av hjerteinfarkt i Norge. Vi var faktisk på topp i hele den vestlige verden i slutten av 60- og i begynnelsen av 70-årene, sa Nordøy i et tidligere intervju.

Dette var en av årsakene til at Tromsøundersøkelsen startet opp i 1974, noe Nordøy var delaktig i. Han har hatt en sentral rolle i denne langvarige folkehelseundersøkelsen.

– Tromsøundersøkelsen gjorde utvilsomt sitt til at folk begynte å legge vekt på blant annet hva de spiste. Siden den gang er dødeligheten av hjerteinfarkt før 75-årsalderen nærmest halvert, sa Nordøy.

Han var også blant forskerne i Tromsø som undersøkte omega 3-fettsyrer. Nordøy var først og fremst interessert i hvordan disse fiske- og fettsyrene virket inn på blodpropp. På spørsmål om hva han særlig ville fremheve når han så tilbake på faglivet sitt i Tromsø, svarte han følgende:

– Jeg tror det jeg setter aller øverst er de første medisinerkullene som ble utdannet i Tromsø. Jeg tror de fikk en bra start i livet. Som nummer to vil jeg si Tromsøundersøkelsen og alt som fulgte i kjølvannet av den. Den gikk nok mye lenger enn vi noensinne kunne håpet på og drømt om da vi startet.

Fra 1990-tallet og utover var Nordøy sterkt engasjert i arbeidet med å opprette Stiftelsen Elisabeth-senteret i Tromsø.

(Kilder: UiTs arkiv, Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS).

Rolf Seljelid (f. 1934) fra Levanger jobber fortsatt ved UiT. Han tok embetseksamen i Bergen i 1959, doktorgrad ved Karolinska institutt i 1966 og var dosent i patologi samme sted. Etter langvarige opphold som gjesteforsker ved Rockefeller Institute kom Seljelid til Tromsø våren 1972 som professor i patologi ved det nyopprettede universitetet. Fra sommeren 1972 var han også leder for Institutt for medisinsk biologi (juni 1972–vår 1974). Seljelid kom da fra en overlege-stilling på Radiumhospitalet. I et intervju med universitetet i 2008 sa han at det var flere grunner til at han søkte seg til Tromsø i sin tid.

– Jeg hadde slekt i Nord-Norge og følte at jeg kom hjem da jeg flyttet hit. Jeg hadde også en naiv idé om at det måtte være mulig å utvikle et forskningsmiljø i verdenstoppen her i Norge, og da først og fremst i Nord-Norge. Vi hadde det viktigste, nemlig begavede folk, sa han i et tidligere intervju.

De første årene etter universitetets opprettelse mente Seljelid at landets beste fagmedisinske personell befant seg nettopp i Tromsø. Den første perioden ved universitetet var han mest opptatt av å få i gang både sin egen og andres forskning.

– Jeg har alltid ment at forskning er den viktigste oppgaven til et universitet. Universiteter er den eneste institusjonen i samfunnet som virkelig kan drive med fri forskning.

Han er også kunstinteressert. Sammen med noen av de andre universitetsansatte som flyttet til Tromsø startet Seljelid opp en kunstforening og «Galleri 71» i Teorifagbygget tidlig på 70-tallet. I de ti årene galleriet fantes var det «Galleri 71» som hadde nest høyest salg i Norge, ifølge Seljelid.

Han var dekan på Medisinsk fakultet fra 1975 til 1977. Seljelid er også svært samfunnsengasjert, og har vært fast leverandør av kronikker til avisa Nordlys i over 30 år. Seljelid har skrevet disse kronikkene blant annet for å bygge bruer mellom akademia og samfunnet ellers.

Han har gitt ut «Generell patologi for helsefagene», en kortfattet lærebok i patologi og tre skjønnlitterære bøker. Seljelid har vært styremedlem i Kreftforeningen og leder av Kreftforeningens vitenskapelige råd.

(Kilder: Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS, ferskt intervju).

Olav Helge Førde (f. 1946) kommer fra Høyanger i Sogn og Fjordane. Han flyttet til Tromsø i 1971 i forbindelse med turnustjenesten som lege. Førde kom tidlig med i planleggingen av medisinutdanninga i Tromsø. I et tidligere intervju pekte han på at en viktig grunn til at det gikk såpass bra med medisinfaget i Tromsø var at universitetet rekrutterte svært dyktige personer de første årene.

– Jeg tror mange av de ansatte følte at medisinmiljøet i Tromsø åpnet opp for nytekning. Dette appellerte blant annet til personer som Arne Nordøy, Rolf Seljelid, Ole D. Mjøs og ikke minst Knut Rasmussen. Dette var folk vi regnet med etter hvert skulle forsvinne igjen, men de ble. Universitetet i Tromsø er også en nettoeksportør av høy kompetanse til Sør-Norge, sa Førde.

Han spilte en viktig rolle i etableringen av folkehelseutdanning ved universitetet, og ble professor i sosialmedisin i 1983.

– Det kan vel sies at jeg har gjort litt for mye av mangt. Jeg ble mer fenget av oppgaver og utfordringer av fagpolitisk karakter enn forskning.

Blant annet satt han to ganger som universitetsrepresentant i styret for det gamle regionsykehuset, og fra 1993- 1996 var han områdestyreleder for medisin og helse i Norges Forskningsråd. Fra 2001- 2005 var Førde den første styrelederen i Helse Nord, og fra 2007-2008 var han dekan på Det medisinske fakultet.

Førde var en av initiativtakerne til Tromsø-undersøkelsen, og hadde også en karriere som fotballspiller i Tromsø Idrettslag (TIL) fra 1972 til 1974.

(Kilder: Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS., UiTs arkiv).

Erik Haakon Egeberg (f. 1941) fra Oslo har bidratt til å utvikle russisk som fag ved UiT. Han utdannet seg ved Universitetet i Oslo, og reiste opp til Tromsø på jakt etter arbeid ved nyttårstider i 1975.

– Når man valgte et såpass spesielt hovedfag som russisk var den gangen måtte man være forberedt på å ta arbeid der det fantes. Da jeg søkte stilling i Tromsø hadde jeg aldri vært nord for Trondheim. Det var en opplevelse å komme til en beksvart mørketidsby. Jeg har trives godt i Tromsø, sa han i et tidligere intervju.

Egeberg var en av de første som ble ansatt i russisk på universitetet, som lærer. De 10- 15 første årene var det bare han og lingvist Ingvild Broch som jobbet med faget.

– Det har helt opplagt vært et handikap at både russisk- og humanioramiljøet ved universitetet lenge var lite. Nesten ingen andre i Tromsø kunne russisk på den tida. De første årene kunne vi for eksempel ikke tilby hovedfag i russisk fordi bemanningen var så liten, sa Egeberg i intervjuet.

Han har vært dekan i to perioder og sittet i mange råd og styrer ved universitetet. Han har blant annet også sittet i styret til Forskerforbundet. Egeberg har også engasjert seg på andre måter.

– Da jeg kom til Tromsø var det som de fleste andre steder et veldig behov for å få vite noe om russisk politikk, samfunnsliv og kultur. Jeg har holdt en rekke foredrag om slike emner, både i Tromsø og ellers i landet. De første årene tror jeg veldig mange av oss universitetsansatte tenkte at universitetet skulle være en kunnskapsspreder i Nord-Norge. Derfor var det man gjorde utenfor «murene» like viktig som det man gjorde innenfor «murene».

Egeberg er også forfatter og oversetter innenfor russisk litteratur. Han er kjent for bidraget sitt til Universitetet i Oslo sin samling «Norsk litteratur om de slaviske og baltiske folks kultur» i perioden 1972-1995.

Egeberg er medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi og av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. I dag jobber han fremdeles ved UiT, som professor emeritus.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv)

Nils Magne Knutsen (f. 1943) fra Kvæfjord studerte nordisk i Oslo og kom til Tromsø i 1974 med et sterkt ønske om å være med på oppbyggingen av universitetet.

– En drøm gikk virkelig i oppfyllelse da jeg fikk forskningsstipend og kunne flytte nordover. Det var både et stort ansvar og et stort privilegium å få være delaktig i og få være med på utviklingen av et tilbud, som ville gjøre det mulig for nordnorsk ungdom å ta høyere utdanning, uten å måtte reise sørover, sa Knutsen i et tidligere intervju.

Han ble ansatt på universitetet for å jobbe med nordnorsk litteratur. Ifølge Knutsen, førte arbeidet med å lage en studieplan på midten av 70-tallet til lange og engasjerte kollegiale diskusjoner.

– Vi var alle enige om at pensum skulle ha en nordnorsk komponent. Debattene ble lange og intense, fordi vi følte ansvar for å forvalte landsdelens kulturarv og gi nordnorsk ungdom en utdanning de kunne bruke til å orientere seg i en komplisert litterær verden. Det ansvaret lå tungt på oss, sa han i intervjuet.

Knutsen ønsket at studentene også skulle bli kjent med andre deler av Nord-Norge, og jobbet for å skaffe reisepenger til studieturer.

– For meg var det viktig å unngå at universitetet ble begrenset til Tromsø. Det ble en kjepphest å få gjennomslag for at det skulle være en sentral oppgave for universitetet å formidle bevissthet om det å bo i Nord-Norge. I gode stunder innbiller jeg meg at jeg har vært en bidragsyter til at dagens ungdom nordfra ikke finner grunn til å skjule dialekten eller røttene sine. Men mange andre har også dratt dette lasset.

Knutsen har spesielt markert seg som formidler av skjønnlitteratur av nordnorske forfattere, og har holdt mange hundre foredrag om nordnorsk kulturliv- og litteratur rundt omkring i Nord-Norge. Han markerer seg også som spesialist på Knut Hamsuns forfatterskap. Kvæfjerdingen var med på å etablere Hamsundagene på Hamarøy i 1982, og var styreleder i Hamsun-selskapet fra 1988- 2000.

I 2014 ble Knutsen utnevnt til ridder av 1.klasse av St. Olavs Orden for formidling av nordnorsk litteratur og kulturhistorie. Han har blant annet mottatt Undervisningsprisen ved UiT og Petter Dass-medaljen. I 2012 ble Knutsen professor i nordisk litteratur. I dag holder 74-åringen fortsatt til på universitetet – som professor emeritus.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, Wikipedia, UiTs arkiv)

John Skog (f. 1924) tok lektorutdanning ved Universitetet i Oslo, og kom til daværende Tromsø Lærerskole som lektor i 1951. Her underviste han i matematikk, fysikk og kjemi. Skog ble tidlig opptatt av organisasjon og ledelse, mye på grunn av sitt kristne livssyn. Det kommer fram i et intervju Eivind Bråstad Jensen gjorde med Skog i 2008 (Universitetspionerene, 2015).

I 1951 begynte Skog på daværende Tromsø Lærerskole som nyutdannet lektor. I 1957 ble han inspektør ved institusjonen, og i 1961, 37 år gammel, inntok Skog rektor-kontoret. Denne jobben hadde han i 30 år. Som rektor jobbet Skog blant annet med å gjøre hele lærerutdanninga treårig. I 1957 ble han valgt til formann i lokallaget for lærerskolelaget, og han var med på å arrangere den første lærerutdanningskonferansen i Tromsø.

– Som en følge av det ble jeg i 1957 valgt inn i et utvalg nedsatt av norsk lærerskolelag med August Lange som leder, som foreslo oppbygging av en treårig lærerutdanning. Vi leverte innstillinga vår i 1959, fortalte Skog i intervjuet i 2008.

Tromsø Lærerskole ble inkludert i Høgskolen i Tromsø i 1994, som igjen fusjonerte med universitetet i 2009.

Skog engasjerte seg også sterkt utenom arbeidet på Lærerskolen. For mange er han også kjent som tidligere varaordfører i Tromsø, en rolle han hadde fra 1995 til 1999. Skog var aktiv i Tromsø-politikken i nesten 30 år, som Krf-politiker. I flere år hadde han også sentrale verv i Tromsø boligbyggelag, blant annet som leder i 12 år.

John Skog var også medlem av mange ulike menighetsråd innen Den norske kirke. Han døde i 2013, 89 år gammel.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, www.itromso.no (2013). John Skog er død)

Siri Gerrard fra Kristiansand (f. 1947) er en av dem som har banet vei for kvinneforskning og kjønnsperspektiver ved UiT. Hun har utdanning innen etnografi/sosialantropologi, sosiologi og sosialmedisin fra universitetene i Oslo og Tromsø, og kom til Tromsø som magisterstudent våren 1973.

– Det som avgjorde at jeg flyttet var at universitetet satset på lokalsamfunnsforskning, noe som passet godt siden jeg hadde gjort feltarbeid i et fiskevær i Finnmark. En annen grunn som veide tungt var at veilederen min Cato Wadel også hadde flyttet til Tromsø. Jeg kom til et ungt, tverrfaglig institutt med engasjerte studenter og lærere, sa hun i et tidligere intervju.

Gerrard var én av flere engasjerte kvinner som allerede i 1973 tok initiativ til Kjønnsrolleseminaret på Institutt for samfunnsvitenskap.

– Etter hvert arrangerte vi en haug med aktiviteter med støtte både fra instituttstyret og universitetsstyret. Vi supplerte pensum med interessante, feministiske tekster og inviterte gjesteforelesere fra andre universiteter, også utenlandske. Det at vi var i Nord-Norge førte til at vi tidlig forsto at kjønn og kjønnsrelasjoner også måtte ses i forhold til både etnisitet og klasse.

Gerrard oppsummerer rollen sin som universitetspioner slik:

– Jeg var del av et fellesskap ved universitetet, men fikk også ta del i det nasjonale kvinneforskningsfelleskapet som blant annet resulterte i bokserien «Kvinners levekår og livsløp». Gjennom alle år har kvinnebevegelsens ideer ligget til grunn for engasjementet vårt. Jeg pleier å si at mange i min generasjon kom til et universitet som også ga oss muligheter.

Fra 1982 til 1990 jobbet hun ved Finnmark distriktshøgskole med ansvar for desentralisert lederopplæring i fiskeindustrien. Også her har Gerrard vært en pioner innen kvinne- og kjønnsforskning. Erfaringene herfra kom også godt med i arbeidet hennes på Norges fiskerihøgskole.

Gjennom alle år har Gerrards forskning vært konsentrert rundt fiskerisamfunn nasjonalt og internasjonalt, med særlig vekt på kulturelle og kjønnsrelasjonelle aspekter. Utgangspunktet hennes har hele tiden vært forskning på steder ved Finnmarks-kysten og ved store innsjøer i Tanzania og Nord-Kamerun. De siste årene har kjønn, mobilitet og sted stått i fokus.

I 1986 ble Gerrard belønnet med Finnmark fylkes Likestillingspris for arbeidet med kvinner i fiskeriene, og i 1997 fikk hun UiT likestillingspris. 1. juni ble den engasjerte samfunnsviteren professor emerita ved KVINNFORSK.

– Det er en rekke oppgaver som må fullføres, derfor går jeg på jobb hver dag, sier Gerrard og smiler.

(Kilder: Ferskt intervju, Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv).

Ingvild Broch (f. 1939) regnes sammen med Erik Egeberg som en av pionerene innen russisk ved UiT. Hun blir også sett på som en viktig brobygger mellom norske og russiske fagmiljøer, og i UiTs arbeid med å bygge gode og sterke relasjoner til Nordvest-Russland.

I et intervju med Eivind Bråstad Jensen i 2008 fortalte Broch at det var relativt tilfeldig at hun kom til Tromsø. Mannen hennes, Ben Johnsen, viste interesse for en stilling i matematikk ved universitetet, og plutselig fikk familien flere besøk fra Tromsø hjemme i Oslo. Hun ble tilbudt en midlertidig stilling innen russisk. Stillingen takket hun nei til, men da UiT i 1972 utlyste fast stilling i russisk var Brochs betenkelighet med å flytte borte. De to første årene i Tromsø var Broch den eneste læreren i russisk ved universitetet.

– Faget russisk var litt spesielt på den tiden. Sovjetunionen var ganske isolert. Det var ikke så mange som valgte å studere russisk, men vi hadde studenter hele tiden. De ga ofte klart uttrykk for at russiskstudiet hadde åpnet en ny verden for dem, fortalte Broch.

– Vi var veldig åpne overfor studenter som bodde spredt rundt i landsdelen og ønsket å lære russisk. Jeg veiledet disse via telefon. Vi innså klart vår oppgaver og forpliktelser i landsdelen.

De første årene var hun med på å arrangere kveldsforelesninger og populære, åpne temamøter i sentrum.

Samarbeid mellom Norge og Russland har gått som en rød tråd gjennom Brochs lange karriere. Broch har lagt ned et solid arbeid for å utvikle forbindelsene mellom UiT og Pomor Statsuniversitetet i Arkhangelsk, som UiT undertegnet en omfattende samarbeidsavtale med i 1991. Hun har også hatt diverse oppdrag som tolk i Tromsø, blant annet for politiet.

Broch ble tidlig valgt til leder av Rådet for humanistisk forskning i det som da het Norges Allmennvitenskapelige Forskningsråd. Hun har også representert UiT i ulike utvalg for samarbeid med Øst-Europa. Fra 1972 til 1994 jobbet hun ved Institutt for språk og kultur. Mange kjenner henne også som UiTs første forskningsdirektør, en rolle hun hadde fra 1994 til 2004.

I 1996 ble Broch utnevnt til æresdoktor ved Pomor statsuniversitet, og i 2011 fikk hun samme utmerkelse ved Det Nordlige Føderale Universitet i Arkhangelsk (NArFU). I 1998 ble Broch tildelt Pusjkin-medaljen for sitt arbeid med å øke kunnskap i russisk språk og kultur.

(Kilder: E. B. Jensen. (2014), Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv).

Åge Haugslett (f. 1942) fra Balsfjord har bidratt til at det i dag tilbys ingeniørutdanning ved UiT. Særlig viktig var det at han på 80-tallet var med på å «redde» Tromsø Maritime Høgskole fra nedleggelse, samt ta initiativ til å opprette ingeniørutdanning ved høgskolen.

– Hvis den maritime høgskolen hadde blitt lagt ned ville miljøet for ingeniørutdanning i Tromsø ha dødd ut, og det hadde kanskje ikke vært noe tilbud om ingeniørutdanning ved universitetet, sier Haugslett.

Han dro ut på sjøen som 15-åring og begynte ikke studiene før han var 29 år. Haugslett tok da utdannelse innen skipsteknikk og sosialøkonomi, og ble tidlig knyttet til maritim utdanning i Tromsø.

Balsfjordingen tok doktorgrad ved gamle NTH i 1981, parallelt med at han jobbet ved Fiskeriteknologisk Forskningsinstitutt. Året etter kom Haugslett til daværende Tromsø Maritime Høgskole som lektor.

På 1980-tallet startet diskusjonene om hvordan de maritime utdanningene i Norge skulle organiseres. Den gang fantes det åtte maritime høgskoler, og alle kunne ikke overleve.

– Diskusjonen var voldsom og varte til innpå 90-tallet. Til slutt ble tre skoler stående igjen, etter at departementet hadde sagt sitt. Ålesund snek seg også med. Vi i Tromsø gikk sterkt inn for å lage et studieopplegg med samme struktur som ingeniørmodellen, sa Haugslett i et tidligere intervju.

Han deltok i utformingen av de maritime høgskolestudiene i et utvalg som het Rådet for maritim Høgskoleutdanning. Som medlem av Ingeniørutdanningsrådet var Haugslett også med på å utforme de norske ingeniørutdanningene.

– Jeg tok initiativet til å lage en modell for hvordan vi kunne kvalifisere de av våre lærere som var ingeniører, men ikke lektorer, til å komme på nivå med sivilingeniør og få lektorkompetanse. Vi laget et utdanningsprogram for dette på nasjonalt nivå.

I 1987 ble Haugslett rektor ved Tromsø maritime høgskole, en stilling han hadde helt frem til 1994, da skolen ble inkludert i Høgskolen i Tromsø. I 2009 startet Haugslett som førsteamanuensis ved UiT.

Allerede på 90-tallet ble en eventuell fusjon mellom universitetet og høgskolene i Tromsø diskutert. Haugslett var en tilhenger av denne tanken fra første stund, fordi han mente det ville bidra til å utvikle ingeniør- og økonomifagene i Tromsø. 75-åringen pensjonerte seg først i fjor.

(Kilder: E. B., & Hald, M. (2015). Pionerer i realfag og teknologi. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Asle Høgmo (f. 1941) er utdannet sosiolog og kom tidlig inn i arbeidet med å utvikle pedagogikkfaget ved Universitet i Tromsø. Han flyttet til byen sommeren 1973, og ble etter hvert utnevnt til professor i pedagogikk.

– Da jeg kom til Tromsø i 1973 var jeg nok et relativt uskrevet blad, i faglig sammenheng, men jeg hadde med meg en forståelse av og mening om hvordan pedagogikkfaget burde være. I likhet med mange andre i min generasjon hadde jeg nok et opposisjonelt forhold til den etablerte pedagogikken, slik jeg kjente den fra Universitetet i Oslo. Noe av forklaringa på at jeg dro til Tromsø bunnet i denne opposisjonen, sa Høgmo i et tidligere intervju.

Den faglige plattformen Høgmo var med på å utvikle for pedagogikken i Tromsø, avvek ifølge han selv betraktelig fra den etablerte pedagogikken ved Blindern.

– Der hadde vel faget kommet i et visst vanry. Dette gjorde nok også sitt til at vi erstattet ordet pedagogikk med skoleforskning som et mer dekkende navn på disiplinen.

På 70-tallet var han med «Lofotprosjektet», sammen med blant annet Karl Jan Solstad. Dette forsknings- og utviklingsprosjektet viste en ny vei i pedagogikken.

Høgmo har særlig forsket på etniske minoriteters oppvekst, utdanning og kulturelle levekår i Norge. Han har også drevet populærvitenskapelig formidling om dette. I 2005 kom han med boka «Er en flerkulturell skole mulig?».

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv).

Terje Traavik (f. 1946) fra Sandessjøen er professor i virologi og har bioteknologi som sitt spesialfelt.

Traavik kom til Tromsø i årsskiftet 1976/77, blant annet fordi han syntes tanken om det nye universitetet i nord hørtes svært spennende ut. I begynnelsen var hovedoppgaven hans å bygge opp undervisning og forskning for universitetet og virusdiagnostikk for datidas regionsykehus i Tromsø.

– Allerede våren 1978 hadde vi blant annet rukket å bygge opp et diagnostisk laboratorium som kunne ta seg av virusdiagnoser på høyest mulig nivå, samt undervisningstilbud. Denne oppbyggingen gikk veldig fort, og var fylt av en sånn følelse man bare opplever i en pionertid. Alle var med. Alle følte av vi jaggu skulle vise de sørpå – ja hele verden – at her oppe kunne vi gjøre noe som var storartet, sa han i et tidligere intervju.

Som de fleste andre ved universitetet på 70-tallet ble Traavik tidlig dratt inn i tillitsverv på alle nivåer ved universitetet.

– Vi var så få at vi måtte representere universitetet i mange fora, både nasjonalt og internasjonalt. Da jeg kom hit var jeg 33 år, og det var stort å få en sånn gudegitt mulighet til å bygge et universitet fra scratch. Pionertiden var unik. Det er vanskelig å forklare hvor sterkt det var både følelsesmessig og faglig å få delta i noe sånt. For det er veldig få som får det, sa han.

Traavik tok doktorgraden sin ved Universitetet i Tromsø i 1979, og var en av grunnleggerne av den uavhengige forskningsstiftelsen GenØk – Senter for biosikkerhet. Stiftelsens visjon er trygg bruk av bioteknologi.

De første tre årene stiftelsen eksisterte, fra 1998 til 2001, var han også daglig leder. Siden gikk han over i rollen som forskningssjef. I dag har Traavik, med hjelp av Utenriksdepartementet og NORAD, opprettet søsterinstitutter av GenØk i flere land, blant annet Brasil, Zambia og Kina.

(Kilder: Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS., UiTs arkiv, Wikipedia).

Dag Sørlie (f. 1942) kom til Tromsø allerede i 1970, og startet opp med forskning på det ferske universitetet etter bare noen måneder. Sørlie fikk også tidlig undervisningsoppgaver i forbindelse med medisinutdanninga.

Sørlie er professor i hjertekirurgi, og var med på å starte utdanning innen hjertekirurgi ved universitetet i 1978.

Sørlie syntes at det i de første årene av og til var for lite fokus på medisinfaget, og litt for mye fokus på politikk.

– «Maos lille røde» var viktig for mange. Det kunne bli en del avsporinger. På den annen side har jeg selv vært politisk aktiv i legeforeningssammenheng. Jeg var vært leder av Yngre legers forening lokalt og nasjonalt, og er sosialdemokrat på min hals, sa han i et tidligere intervju.

I 1998 var Sørlie prodekan for undervisning ved universitetet, og fra 1999–2002 prodekan for forskning.

Slik beskrev Sørlie de første årene ved UiT i intervjuet med universitetet i 2010:

– Det har vært fabelaktig å få lov til å være med på dette, få anledning til jevnt og trutt å utvikle kompetanse, både personlig og i hele miljøet. Jeg har hatt det så moro, med engasjement og støtte fra kollegaer.

(Kilder: Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS., UiTs arkiv, Wikipedia).

Karl Jan Solstad (f. 1936) fra Bodin kommune kom til Universitetet i Tromsø i 1972 som universitetslektor. I 1976 ble han utnevnt til professor i skoleforskning. Solstad bidro til at pedagogikk og skoleforskning fikk en faglig profil som harmoniserte med den generelle profilen ved universitetet.

Interessen hans for skole- og samfunnsforskning hadde sammenheng med endringene i skolestruktur på 1960-tallet. Det kommer fram i et tidligere intervju.

– Det utvidede skoletilbudet med 9-årig skole var i liten grad tilpasset utkantstrøk, som for eksempel typiske fiskeridistrikt i Nord-Norge. Dette reiste spørsmålet om hvilke konsekvenser skoletilbudet kunne få, både for ungdoms valg av utdanning og bosted og for det enkelte lokalsamfunn. Det ble lagt opp til en tverrfaglig tilnærming til samfunnsfagene ved det nye universitetet i Tromsø, og det gjorde det naturlig for meg å søke forskerstilling nettopp her, fortalte Solstad.

Han tok tidlig i Tromsø-perioden initiativ til større skoleprosjekter med utgangspunkt i den overordnede problemstillinga om skolens funksjon i typisk rurale eller utkantpregede miljø. «Lofotprosjektet» framstår som det nasjonalt og delvis internasjonalt mest kjente av disse prosjektene.

I læreplanene for grunnskolen av 1987 og 1994 ble det lagt vekt på lokal tilpasning av grunnskolens organisering og innhold. Det er grunn til å hevde at læreplanene på dette punktet var inspirert av skoleforskningsgruppa ved Universitetet i Tromsø.

– Skolen skulle ikke bare være passivt tilstedeværende i lokalsamfunnet, men være «samfunnsaktiv», altså spille en aktiv rolle for lokalsamfunn og oppvekstmiljø, sa Solstad.

I 1982 tok han farvel med Universitetet i Tromsø av private og ikke-faglige grunner, men fortsatte senere forskningen sin på likeverdig skoletilbud med spesielt fokus på distrikts-Norge – i roller ved Lærerhøgskolen i Bodø, Nordlandsforskning og som skoledirektør i Nordland.

Boktitler som «Riksskole i utkantstrok» (1978), «Equity at Risk» (1997), «Skolen og distrikta – samspel eller konflikt?» (2006) og «Bygdeskolen i velstands-Noreg» (2009) understreker dette engasjementet. I dag er 81-åringen knyttet til Nordlandsforskning som seniorforsker.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, Wikipedia).

Georges Midré (f. 1944) vokste opp i Stavanger. Det var delvis Yngvar Løchen, som senere ble rektor, som rekrutterte Midré til det nyåpnede universitetet i januar 1972. Midré kom da flyttende fra Oslo.

– Det var noe eventyrlig over det hele. Vi hadde virkelig følelsen av å være på ekspedisjon til et fremmed land. Men til tross for at vi hadde svært lite kunnskap om Nord-Norge, var vi sterkt motiverte for å «hjelpe», eller skal vi si «frelse» landsdelen, sa Midré i et tidligere intervju.

Da Midré kom til Tromsø ble han raskt involvert i arbeidet med den praktiske oppbyggingen av Institutt for samfunnsvitenskap. Høsten 1972 kom grunnfag i sosiologi i gang som det aller første studietilbudet ved universitetet, noe Midré bidro til.

Etter en periode borte fra universitetet fikk han fast stilling her i 1985. Året etter ble Midré utnevnt til professor i sosialpolitikk.

Som forsker har Midré blant annet jobbet med urfolk og urfolksspørsmål. Han var forskningskoordinator for «Maya Competence Building» i Guatemala fra 1990 til 2008, et forskningsprogram som handlet om guatemalanske eliters syn på fattigdom og sosial nød. Programmet var et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Tromsø og la Universidad de San Carlos i Guatemala.

I 1995 gikk Midré over i lederstillinger. Først som leder for Institutt for samfunnsvitenskap i ett år, deretter som dekan ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet fra 1997 til 1999. Etter dette gikk han tilbake til rollen som instituttleder – ved Institutt for sosiologi fra 2006 til 2009.

Midré har hatt en rekke verv, blant annet som leder for Fagrådet Forum for urfolksspørsmål i bistanden fra 2006 til 2008, som ble initiert av Utenriksdepartementet. 73-åringen er fortsatt aktiv i arbeidslivet, som professor emeritus ved Institutt for samfunnsvitenskap.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, ferskt intervju)

Geir Lundestad (f. 1945) ble født i Sulitjelma i Fauske kommune. Etter å ha bodd mange år i Oslo, savnet han etter hvert Nord-Norge.

– Det stod helt klart for meg at jeg skulle flytte nordover, sa Lundestad i et tidligere intervju.

Tidlig i 1974 ankom han Tromsø, i håp om å kunne bidra til oppbyggingen av universitetet. Han ble ansatt som universitetslektor i historie ved Universitetet i Tromsø da Olav Holt satt som rektor. I 1976 fullførte han sin doktorgrad med avhandlingen «The American non-policy towards Eastern Europe 1943-1947: Universalism in an area not of essential interest to the United States», også ved Universitetet i Tromsø.

Fra 1979 til 1990 var Lundestad tilsatt som professor i amerikansk kulturkunnskap og historie.

– Jeg har alltid ment og mener fortsatt at Universitetet i Tromsø må ha to ben å stå på. Det ene benet er den lokale forankringen i landsdelen. Jeg hadde aldri noen problemer med å støtte at historieseksjonen skulle være opptatt av Nord-Norge. Noen måtte skrive landsdelens historie, og det var naturlig at historieseksjonen ved universitetet bidro til det. Men det skulle være et ben til. Jeg hevdet hele tiden at hvis vi skulle få et fullverdig universitet, måtte fagmiljøene heve blikket over landsdelens og også landets grenser, og rette søkelyset mot resten av verden, forklarte Lundestad i intervjuet.

Han var også ansatt som prorektor ved Universitetet i Tromsø. Lundestad gikk fra å være professor ved UiT til å bli direktør ved Nobelinstituttet i 1990, en stilling han hadde til 2014.

(Kilde: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, Wikipedia)

Nils Aarsæther (f. 1947) kommer fra Ålesund, og er i dag ansatt ved Institutt for samfunnsvitenskap ved UiT Norges arktiske universitet.

Hans første møte med universitetsverden var ved Universitetet i Bergen, der han utdannet seg til cand. polit. i 1973 med sosiologi som hovedfag. Han kom til Universitetet i Tromsø året etter, som 26-åring. Han minnes et miljø som bar preg av faglig og politisk engasjerte studenter.

– Mange var langt eldre enn meg da jeg ankom Tromsø og begynte i mitt stipendiat, og miljøet var enormt konfliktfylt. De fleste studentene var sterkt for allmøter som beslutningsorgan, og folk til høyre for Sosialistisk Venstre parti fantes nesten ikke, fortalte professoren i et tidligere intervju.

På staben ved samfunnsfag, som var daværende ISV (filosofi, historie og arkeologi), var det ifølge Aarsæther gjensidig mistro mellom folk på ulike fag og innen ulike fagretninger. I tillegg var det konfrontasjoner mellom kvinner og menn.

Aarsæther mener selv at hans forskning – angivelig – har påvirket til ei samfunnsforskning som er mindre opptatt av «luftige teorier» og mer opptatt av å påvirke og forstå store omdannelser i nordnorsk samfunnsliv. Sunnmøringen har også vært tydelig i markeringen av faglige og fagpolitiske standpunkt, og har vektlagt viktigheten av tverrfaglige samarbeid.

Aarsæther har mottatt to priser for arbeidet sitt; HSL-fakultetets formidlingspris 2016 og UiT Norges arktiske universitets formidlingspris 2017.

(Kilde: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv)

Per Mathisen vokste opp i Oslo og kom til Universitetet i Tromsø i 1974, etter å ha blitt oppfordret av Harald Eidheim.

Mathisen hadde drevet antropologisk forskning i Troms siden 1960-tallet da han begynte å jobbe på universitetet. Blant annet hadde han lange feltopphold på Ringvassøya, og oppdaget en «forsvunnet» samisk befolkning her.

– Jeg var nok en av få som hadde denne erfaringen av dem som tidlig ble ansatt på universitetet. Så jeg visste hva jeg gjorde da jeg flyttet til Tromsø, men ikke hvordan universitetet ville bli, sa Mathisen i et tidligere intervju.

Mathisen har bidratt til å utvikle samiske studier ved universitetet. I det tidligere intervjuet kom det fram at Mathisen var nøye på skillet mellom politikk og forskning:

– For å kunne si noe om samepolitikk og samiske forhold i samfunnet var det viktig at jeg hadde belegg i forskningen. Det har vært prinsippet mitt som forsker hele tiden. Dette bidro nok til at jeg fikk en litt spesiell posisjon i det samfunnsvitenskapelige miljøet.

Det samiske som studieemne sto sentralt i Mathisens fagtilværelse i mange år ved universitetet. Forskningen hans konsentrerte seg om samiske forhold, men han ble også kritisert av det samiske miljøet. Blant annet ble han fysisk angrepet flere ganger.

– Blant de mest samepolitisk engasjerte studentene var det nok noen som mente at det ikke var vår business å mene noe om samisk politikk, eller om samisk fortid eller framtid. De mente dette var temaer samene selv skulle ta hånd om. På mange måter var dette et riktig syn. Men det var ikke samepolitikk vi prøvde å lære dem – det var antropologi, sa han i intervjuet.

Per Mathisen hadde flere verv ved universitetet. Han satt i universitetsstyret i to omganger, mens Yngvar Løchen og Helge Stalsberg var rektorer, og var blant annet dekan mens Tove Bull var rektor.

(Kilde: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Øystein Aspaas var høgskolelektor i norsk ved Avdeling for lærerutdanning, Høgskolen i Tromsø, og arbeidet med å få på plass en rekke nye utdanningstilbud ved høgskolen. I tillegg har han blant annet undervist i grunnskolen og videregående skole og vært studiesjef både ved universitetet og høgskolen i Tromsø, samt fylkeskultursjef i Troms.

Aspaas er utdannet cand.philol. ved Universitetet i Oslo og kom til Tromsø i 1970 hvor han jobbet ved Tromsø gymnas i fem år. Etter hvert fikk han et engasjement ved Institutt for språk og litteratur ved UiT hvor han underviste i praktisk norsk bokmål, før han fikk fast stilling som konsulent.

– Det var interessant og lærerikt å delta i oppbyggingen av et institutt. Forholdene mellom universitetsmiljøene i landet var så godt at man lot folk fra Universitetet i Oslo få permisjon noen år for å kunne delta i oppbyggingen av Universitetet i Tromsø, fortalte Aspaas i et tidligere intervju.

Mens han jobbet ved universitetet på 1980-tallet ble han styrerepresentant i Det regionale høgskolestyret for Troms. På den tiden manglet det mange utdanninger og kvalifiserte fagfolk i Nord-Norge, og høgskolestyret mente at nordnorsk ungdom måtte få utdanne seg i landsdelen om de skulle bli her. Så rådet jobbet for å få nye utdanninger etablert ved høgskolene. Helsefagtilbudene vokste fram, den siste i rekken var tannpleierutdanninga. Aspaas mener selv de red på en medgangsbølge hvor pendelen svingte i retning av distriktene:

– Vi hadde følelsen av at det vi argumenterte for ble lyttet til på sentralt hold. Det var en rik tid som ga oss alle en følelse av at det vi holdt på med var viktig.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet).

Historikeren Henry Minde ble (f. 1945) fra Skånland kommune vokste opp i det han selv beskriver som et «fullstendig fornorsket sjøsamisk miljø», men oppfatter seg selv likevel som samisk. Det kommer fram i et tidligere intervju.

Han kom til Tromsø som student i 1973, og ble tidlig trukket inn i drøftingen om hvordan universitetet skulle bygge opp og organisere forskning rundt det samiske.

– Det var ikke noe stort sprang for meg å engasjere meg i samiske spørsmål da jeg kom til Tromsø. På 70-tallet var det nesten ingen, verken i media eller akademia, som kunne forklare hva som mentes med samiske rettigheter. Selv om jeg de første årene i Tromsø var tilknyttet Nordisk samisk institutt (NSI), satt jeg stort sett her på universitetet. Til å begynne med var det veldig interessant å arbeide i dette krysningspunktet, sa han i intervjuet.

Minde ble ansatt som førsteamanuensis på Institutt for historie ved Universitetet i Tromsø i 1985. På den tida mente antropologene ved universitetet at det bare var dem som skulle ha ansvaret for forskning knyttet til den samiske befolkningen. De fleste som oppfattet seg som samiske forskere og samiske studenter var imidlertid uenige i dette, noe som førte til den såkalte «antropologistriden». Minde deltok i denne uenigheten. Resultatet av striden var at Samisk senter ble opprettet ved universitetet på slutten av 80-tallet, samt at universitetet definerte samisk som ett av sine satsingsområder. På den tida var Minde leder for Institutt for historie.

Han begynte å interessere seg for urfolksproblematikk tidlig på 80-tallet. Mindes største forskningsinteresser er samisk kultur-, retts- og politisk historie, samt urfolkbevegelsene i de nordiske landene, Nord Amerika, Australia/New Zealand og Mellom-Amerika. Han er blant annet også opptatt av arbeiderbevegelsens historie.

Henry Minde har vært aktiv både på Sametinget og i Norske Samers Riksforbund. 72-åringen er fortsatt aktiv ved UiT, som professor emeritus.

(Kilde: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet)

Filosofen og forfatteren Jon Hellesnes (f. 1939) vokste opp på Vestlandet. Han kom til Tromsø som stipendiat i filosofi i 1972.

– Det er flere grunner til at jeg ville til Tromsø. Det nye universitetet virket spennende, og jeg ønsket å skifte miljø og komme til et nytt sted, forteller Hellesnes.

Han var sentral i utviklingen av filosofi som fagretning på universitetet, og var blant annet med på å utvikle examen philosophicum (exphil).

– Dette var det mye arbeid med, men hjelpelærerne i filosofi sto bak den største innsatsen i denne utarbeidelsen. Etter min mening ble arbeidet med exphil vellykket, sier Hellesnes.

De første årene ved universitetet holdt han forelesninger i praktisk filosofi og var med på å lage studieopplegg i grunnfag og mellomfag i filosofi. I 1974 ble vestlendingen førsteamanuensis ved universitetet, og på midten av 80-tallet ble han professor. I likhet med mange andre ansatte hadde Hellesnes flere ulike verv ved universitetet de første årene etter etableringen.

– På 70- og 80-tallet var jeg blant annet leder på Seksjon for filosofi i et par omganger, sier han.

Hellesnes var også produktiv når det gjaldt forskning, og publiserte i både nasjonale og internasjonale vitenskapelige tidsskrifter. Han har gitt ut en rekke fagbøker i filosofi – helt fram til i dag. I 2010 mottok Hellesnes Språkprisen for bøkene «Illusjon?» (2004), «Om livstolking» (2007) og «Det femte monarki og andre essay» (2010). Han har også utgitt romaner.

Hellesnes er medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskap i Trondheim og Det Norske Videnskaps-Akademi i Oslo. Han er utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Bergen. I dag er 78-åringen fortsatt tilknyttet universitetet, som professor emeritus.

(Kilder: Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, ferskt intervju, Wikipedia).

Gerd Bjørhovde (f. 1943) fra Harstad studerte filologi, norsk, historie og engelsk ved Universitetet i Oslo. Hun kom til Tromsø i 1971 som lektor i engelsk ved daværende Tromsø offentlige lærerskole.

I 1974 ble Bjørhovde ansatt ved Universitetet i Tromsø - som en av de tre første innen engelskfaget. På universitetet fikk hun mulighet til å bygge opp engelsk som nytt studietilbud – noe hun lenge hadde hatt lyst til.

– UiT ble også kalt ”det røde universitetet” tidlig på 70-tallet, her skulle ting gjøres på en annen og mer progressiv måte. Men lenge var det svak kvinneandel blant forskere, og kvinnepolitisk eller feministisk fagkritikk var det atskillig mindre av, forteller Bjørhovde.

Kvinneperspektivet i litteraturen og kvinnelige forfattere har stått sentralt i forskningen hennes, og hun har blant annet vært med på å stifte KVINNFORSK. I 1990 ble Bjørhovde utnevnt til professor. Som prorektor fra 2002 til 2008 hadde hun et spesielt fokus på internasjonalisering av forskning og utdanning, samt på likestillingsarbeid.

Bjørhovde har i aller høyeste grad også være aktiv utenom den akademiske karrieren. Hun har sittet i kommunestyret for SV i flere perioder, også som gruppeleder. Hun er en aktiv samfunnsdebattant og har hatt en rekke verv i styrer, komiteer og utvalg både lokalt og nasjonalt.

– Vervet som leder for Komité for kjønnsbalanse i forskning gjennom to perioder fra 2007 til 2013, oppnevnt av Kunnskapsdepartementet, er en av de viktigste og mest givende jeg har hatt, sier hun.

I 1993 fikk Bjørhovde Troms fylkes likestillingspris blant annet for initiativet og ideen til «kvinneforskermaraton», et arrangement Nettverk for kvinner i forskning ved UiT startet i 1989. Bjørhovde mottok også universitetets likestillingspris i 1998. Året etter hadde hun hovedansvaret for avviklingen av «The 7th International Interdisciplinary Congress on Women» i Tromsø - verdenskonferansen for kvinnestudier.

74-åringen har for øvrig ennå ikke gitt seg ved universitetet. I dag er Gerd Bjørhovde professor emerita - og kommer snart med en ny bok.

– Universitetet i Tromsø har vært en spennende og utviklende arbeidsplass i alle disse årene, og jeg har aldri angret på at jeg satte kursen mot nord etter studietiden. Jeg føler meg svært privilegert som har vært på en arbeidsplass som har gitt så mange muligheter og utfordringer, men som aldri har vært kjedelig, sa hun i et tidligere intervju.

(Kilder: Ferskt intervju, Jensen, E. B. (2014). Universitetspionerene. HSL-trykkeriet, UiT Norges arktiske universitet, UiTs arkiv).

Knut Rasmussen (f. 1938) fra Oslo har blant annet spilt en viktig rolle for å få ned forekomsten av hjerte- og karsykdom i Nord-Norge.

Han utdannet seg ved Universitetet i Bergen og jobbet ved Rikshospitalet fra 1965 – 1973. Ett år senere flyttet han til Tromsø. På Rikshospitalet så Rasmussen at det stadig kom inn pasienter fra Nord-Norge som var dårligere undersøkt og behandlet enn de burde.

– Jeg så at det var en skjevhet i Norge og store udekkede behov i Nord-Norge. Dette var utvilsomt hovedmotivet mitt for å reise nordover. I tillegg var det selvfølgelig interessant å være med på noe nytt, sa Rasmussen i et tidligere intervju.

I 1974, i en alder av 35 år, ble han overlege i kardiologi ved det daværende regionsykehuset i Tromsø samtidig som han var knyttet til Universitetet i Tromsø. Rasmussen skulle lede både oppbyggingen av klinisk kardiologi ved sykehuset og dekke universitetsfunksjonene. For Rasmussen var det imidlertid viktigst å bygge opp regionsykehuset.

– Det var dette jeg anså som min hovedoppgave i Tromsø. Jeg opplevde behovene på sykehuset som enorme. Sykehuset var faktisk ganske dårlig, og vi skulle brått heve oss opp til universitetsklinikknivå. Det var ingen selvfølge at det kom til å gå bra.

Rasmussen var en av dem som jobbet med det han beskriver som en «epidemi av hjerte- og karsykdom i Nord-Norge» på 70-tallet:

– På den tida var denne epidemien nesten helt ukjent i Sør-Norge. Den største utviklingen som har skjedd på feltet er først og fremst at vi har begynt å undersøke årene innvendig, blokke dem opp og operere dem. I dag er hjerte- og karsykdommer langt sjeldnere i nord, og vi redder langt flere, sa Rasmussen i intervjuet.

I 1982 begynte han å ta del i planleggingen av det nye sykehuset i Tromsø, en prosess som tok ti år.

Fra 1987–1989 ledet Rasmussen Det medisinske fakultet. Han har også ledet nasjonale utredninger om kardiologi, og vært opptatt av medisinsk etikk. I 2005 utnevnte kongen ham til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats i samfunnet. Knut Rasmussen er fortsatt knyttet til universitetet som professor.

(Kilder: UiTs arkiv, Gamnes, J. & Rasmussen, K. (2013). Fra Fagområdet medisin til Det helsevitenskapelige universitet. Orkana Forlag AS).

Åse Hiort Lervik (f. 1933) fra Oslo ble i statsråd den 7. august 1972 utnevnt til professor i Nordisk litteratur med tjenestested Universitetet i Tromsø. Hun kom til det nyopprettede universitetet allerede i 1972, 39 år gammel. Lervik har betydd mye for humanistene ved universitetet – og var en pioner innen kvinneforskning som forskningsfelt i Norge.

Lerviks fagfelt var litteraturvitenskap, og hun ble dr. philos i 1971 på en avhandling om Ibsens versekunst i Brand. Lervik var også en aktiv forfatter, og utga bøker om kvinnelige forfattere og bøker som skildret kvinner i norsk litteratur. Noen av boktitlene hennes er «Ideal og virkelighet. Ekteskapet som motiv hos Jonas Lie (1965), «Elementær verslære (1972, ny utgave i 1978) og «Menneske og miljø i Cora Sandels diktning (1977).

Lervik var i mange år redaktør for det vitenskapelige tidsskriftet «Edda. Nordisk tidsskrift for litteraturforskning». Hun startet i rollen i 1972 og hadde den til 1985.

Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved UiT (Kvinnforsk) har siden 1996 årlig delt ute en pris i Lerviks navn, for å hedre den kvinnelige pioneren. Gjennom årenes løp har prisen endret seg noe. Opprinnelig gikk den til beste hovedfagsoppgave innen kvinne- og kjønnsperspektiv skrevet av en kvinne ved UiT. Fra 2015 har UiT delt ut to Åse Hiort Lervik-priser, én til beste masteroppgave med kvinnerelatert tema, og én til beste masteroppgave med kjønnsteoretisk perspektiv.

Åse Hiort Lervik døde i 1997, 64 år gammel.

(Kilder: Wikipedia, Store Norske Leksikon, UiTs arkiv).

Lisbet Holtedahl (f. 1946) fra København kom til Tromsø sammen med sin norske ektemann i 1971, og begynte å jobbe ved Samisk etnografisk avdeling ved Tromsø museum. Der ble hun til 1975.

– Jeg kom til Nord-Norge blant annet fordi jeg hadde forelsket meg fullstendig i landsdelen, forteller Holtedahl.

Hun var den første som tok eksamen ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø, kort tid etter at instituttet ble opprettet i 1973. Holtedahl tok da magistergrad i etnografi/sosialantropologi med avhandlinga «Køn og rang i et polyetnisk lansbysamfund, social organisation i Maine-Soria, Niger», basert på et ett års opphold i Maine-Soria. Hun har blant annet forsket på hvordan det var å være kvinne og mann i en typisk nordnorsk fiskeribygd på 70-tallet, i Ersfjordbotn i Tromsø. Avhandlinga førte til at Holtedahl ble doctor philos i 1987. I 1993 ble hun utnevnt til professor.

– De første årene ved universitetet arbeidet jeg mye med formidling av samisk kultur og identitet, og med forskning på kystbefolkningen generelt. Siden har jeg forsket på og undervist om kjønnsroller både i Norge og Afrika. De siste 30 årene har jeg arbeidet mest med visuell samfunnsforskning, oppsummerer Holtedahl.

Hun har blant annet bidratt til oppbyggingen av et universitet i Kamerun. 71-åringen hadde lenge ansvaret for kjønnsforskning ved UiT og har gjort mange studier basert på kvinneliv i Norge og Afrika. I 1990 begynte hun å rette blikket mot mannsroller i samfunnet. Holtedahl har også utmerket seg som filmskaper, og begynte å interessere seg for video som metode i undervisning og forskning allerede på 70-tallet. Dette engasjementet førte til at hun fikk opprettet faget visuell antropologi i 1997.

«Lisbet er en engasjert forsker og en særdeles dyktig og inspirerende pedagog. Alle vi som har vært hennes studenter vet hvor opptatt hun er av folk sine egne perspektiver, om det er i Mali, Kamerun, Russland eller på Kvaløya», skrev førsteamanuensis Trond Waage i en artikkel i Nordlys i 2016.

Lisbet Holtedahl har blant annet fått Norges forskningsråds formidlingspris (1996) og Likestillingsprisen ved UiT (2010). Da hun gikk av som professor i fjor hadde hun jobbet ved UiT i 45 år. I dag er hun fortsatt aktiv – i emerita-stilling.

(Kilder: Ferskt intervju, Wikipedia, UiTs arkiv, «Visjonær professor fyller 70 år», nordlys.no (2016)).

Cato Wadel (f. 1936) fra Oslo var en norsk sosialantropolog som var med på å bygge opp tverrfaglig samfunnsforskning, lokalsamfunnsforskning og samfunnsfaglig fiskeriforsking ved UiT. Wadel utdannet seg ved Universitetet i Bergen og ble førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø allerede i 1972. To år senere ble han professor i samfunnsvitenskap.

Wadels største forskningsinteresser var fiskerimiljøer og utkantmiljøer i Norge og på Newfoundland, og studiet av arbeid generelt. I 2011 ble Wadels artikkel «Hva er arbeid?» fra 1997 kåret til et av tidenes 25 viktigste bidrag til norsk sosiologi. Han hadde sterke faglige interesser knyttet til studier av forholdet mellom fiskeflåte/fiskeribedrift – og lokalsamfunn.

– Cato var utdannet antropolog, men fikk raskt et svært anstrengt forhold til "disiplin"-antropologien som var i emning ved Institutt for samfunnsvitenskap (ISV). Han hadde en sterk tverrfaglig orientering, forteller samfunnsviter Nils Aarsæther, som ble ansatt ved UiT i 1974 og kjente Wadel godt.

Ifølge Aarsæther prøvde Wadel hardt å holde ISV-miljøet faglig samlet, men måtte gi tapt for sterke disiplinære og personlige spenninger. Han sto også på for å bygge Fiskerihøgskolen som en tverrfaglig institusjon.

– Cato var dessuten en gudbenådet underviser og god veileder. En gang trollbandt han grunnfagsstudenter ved å avslutte forelesninga med Janis Joplin-sitatet "freedom is another word for nothing left to lose", i et mørkt auditorium med levende lys på kateteret. Som person var Wadel raus, åpen og brente sitt lys i begge ender – han røyket hele tida. Han var litt fantast, enten helt på topp eller helt nede, minnes Aarsæther.

Pioner og kvinne- og kjønnsforsker Siri Gerrard forteller at Wadel var en inspirator for de fleste studentene i hennes generasjon.

– Han formidlet perspektiver fra sosiologien og antropologien på en levende måte. Men fremfor alt viste han oss hvordan vi som studenter kunne bidra til å utvikle teori og begreper ut ifra dataen vi samlet inn, selvsagt godt forankret i klassiske og anerkjente vitenskapelige tekster. For mange er det ikke minst hans metodiske perspektiver, formidlet i form av forelesninger som senere ble til bøker, som blir stående som viktige bidrag i norsk samfunnsvitenskap, sier Gerrard.

I 1986 forlot Wadel UiT, men fra 1990 var han igjen tilknyttet universitetet som professor II ved Norges Fiskerihøgskole (NFH). Cato Wadel stod bak en lang rekke bøker og vitenskapelige artikler. Han døde i 2011, 75 år gammel.

(Kilder: Wikipedia)

Sidsel Saugestad (f. 1946) fra Ringerike utdannet seg i Oslo og kom til Universitetet i Tromsø allerede i 1972. Som så mange andre i pioner-tiden hadde hun en rekke roller ved universitetet de første årene.

– Jeg kom til Tromsø i sin tid fordi det ble opprettet nye, interessante jobber i samfunnsfag der, forteller Saugestad, som opplevde den første tiden på universitetet som spennende – og hektisk.

– Det var en utrolig morsom periode. Jeg hadde følelsen av å være med på noe nytt og ha innvirkning på det som ble bygget opp. Det er en opplevelse jeg unner alle. Fagmiljøet i samfunnsfagene de første årene var mye mer oversiktlig enn i dag, fordi alle kjente alle. Vi bygget opp et universitet og deltok i alt det førte med seg. Blant annet forberedte og ga vi undervisning, gjennomførte eksamen og drev en løpende evaluering av hvordan pensum og undervisning fungerte. I dag tas stadig flere evalueringer og beslutninger på nivåer hvor undervisningen og forskningen ikke foregår, fortsetter hun.

Saugestad var aktiv i etableringen av Institutt for sosialantroplogi ved universitetet, og instituttleder i flere perioder. Hun støttet opprettelsen av Senter for samiske studier, og bidro til opprettelsen av det hittil eneste senteret for urfolksforskning i Afrika, ved universitetet i Botswana. Saugestad var også sentral i Senter for miljø og utvikling (SEMUT), som ble opprettet på 80-tallet.

– Jeg har alltid vært interessert i utviklingsproblematikk og har jobbet i Zimbabwe og det sørlige Afrika. Denne interessen mobiliserte jeg i sin tid inn i Senter for miljø og utvikling. Senteret koordinerte flere ulike aktiviteter, blant annet universitetssamarbeid med Kamerun og Botswana, forteller hun.

71-åringen har gjort analyser av fremveksten av urfolksorganisasjoner i Sør-Afrika, og sammenlignet dette med fremveksten av samiske organisasjoner. Blant annet tilbrakte hun to år i Botswana som ekspert for NORAD på 90-tallet.

– Det er nok det viktigste jeg har gjort som forsker. Det er mange likhetstrekk mellom det som skjedde med samene i Norge, blant annet under fornorskningen, og det som i dag skjer med urfolk i andre deler av verden, forteller Sidsel Saugestad.

Hun er fremdeles aktiv ved UiT, som professor emerita.

(Kilder: ferskt intervju, UiTs arkiv)

Synnøve des Bouvrie (f. 1944) fra Nederland utdannet seg innen klassisk filologi ved Universitetet i Leiden i hjemlandet. Hun kom til Tromsø av familiære grunner i 1971, ett år før universitetet offisielt åpnet. Da en sjelden stilling som universitetslektor i gresk og latin ble utlyst i 1972, søkte des Bouvrie – og fikk jobben. Hun ble ansatt for å undervise i latin og gresk, som støttefag for flere fag som enten var etablert eller skulle etableres ved det nye universitetet. I 22 år var des Bouvrie eneste ansatte i gresk og latin ved Universitetet i Tromsø. Allerede i 1978 innførte hun muntlig latin som pedagogisk metode i undervisningen, en metode som ifølge des Bouvrie først nylig ble stueren. På 1980-tallet startet hun opp faget antikkens kultur.

– De første årene på universitetet var krevende fordi alt skulle etableres. Få personer skulle utføre veldig mange oppgaver. De radikale studentene så på oss lærere som etablissementet som måtte bekjempes. På grunn av bakgrunnen min fra Nederland var dette en uvant rolle for meg å ha. De første årene var de kvinnelige ansatte på universitetet totalt marginale, forteller des Bouvrie.

Hun sier at litteraturviter Åse Hiort Lervik, en av universitetets første ansatte, gjorde universitetstilværelsen langt lettere.

– Åse mobiliserte oss kvinnelige ansatte, i alle fall på fakultetet. Sammen startet vi en kvinnebevegelse som skulle løfte fram kvinner i litteraturhistorien, forteller des Bouvrie engasjert.

Hun legger ikke skjul på at det sto dårlig til med likestillingen i Nederland under hennes oppvekst og ungdomstid. 73-åringen beskriver det som en åpenbaring å komme til Universitetet i Tromsø.

– Her syntes alle det var normalt at kvinner hadde lønnet arbeid. Selv om en del nederlandske kvinner tok høyere utdanning på den tida, skulle de ikke ut i arbeidslivet. De skulle bli hjemme og stelle hus og barn.

Des Bouvrie har blant annet vært med på å stifte Senter for kvinne- og kjønnsforskning (Kvinnforsk) ved universitetet, og var i flere perioder leder for Likestillingsutvalget.

– At Likestillingsutvalget ble opprettet i 1975 var en milepæl, sier hun, som var en av de viktigste pådriverne for at utvalget ble etablert permanent ved universitetet.

På 70- og 80-tallet var des Bouvrie med på å arrangere populære kveldsforelesninger og nasjonale konferanser som blant annet skulle løfte fram viktige kvinner i litteraturen og kulturhistorien. I 1990 fikk hun professorkompetanse – etter et initiativ fra Åse H. Lervik og Ingvild Broch som mente at det var kvinnenes tur til å bli professorer. Siden har stadig flere kvinner blitt utnevnt til professor ved UiT.

Des Bouvrie var med på å opprette Det norske institutt i Athen i 1989, og tilbrakte fem år der som forsker og bestyrer (1999–2003). 73-åringens forskningsspesialitet er gresk drama og greske myteberetninger, samt kvinneforskning og oppklaring av kvinners rolle i den antikke kulturen. Hun er fortsatt aktiv som forsker, og skal snart utgi en 500 siders lang avhandling om gresk tragedie.

– Den har jeg jobbet med i over ti år. Jeg var faktisk ikke sikker på om jeg kom til å oppleve publiseringen av avhandlingen, blant annet fordi jeg har måttet kjempe mye for å få faget mitt til å overleve. Jeg er veldig glad for at jeg får oppleve at avhandlingen blir publisert, sier des Bouvrie.

(Kilder: ferskt intervju og UiTs arkiver)

Arne R. Strøm (f. 1943) fra Oslo tok doktorgrad i mikrobiologi ved daværende Norges Tekniske Høgskole (NTH), og flyttet til Tromsø tidlig i 1975. Han var en pioner innen bioteknologi ved UiT og fagområdet kjemi- og fiskeri ved Norges Fiskerihøgskole (NFH).

– Det som hovedsakelig trakk meg til Tromsø var opprettelsen av fiskerihøgskolen og en stilling som passet min bakgrunn. I tillegg var det spennende med et nytt universitet, men i begynnelsen var det veldig lite. Jeg jobbet i Gjennomgangsbygget i mange år, forteller Strøm.

Han minnes at de ansatte stort sett fikk lov til å gjøre det de ville på den tida, så lenge de gjorde jobben sin.

– Vi var veldig selvstendige. De første årene hadde Fiskerihøgskolen mange studenter – de hadde nærmest gått og ventet på at fiskerifaget skulle bli opprettet. Følgelig var de veldig motiverte. De første studentene var gjerne eldre enn lærerne.

De første årene underviste Strøm i næringsmiddelfag ved NFH, senere underviste han i mikrobiologi. Han satt en periode i universitetsstyret og var prorektor ved Fiskerihøgskolen på 90-tallet. Et forskningsår ved et amerikansk universitet i 1982 markerte et skille for Strøm. Her lærte han mye om genteknologi, og da han kom tilbake til UiT begynte han å bygge opp en forskningsgruppe innen genteknologi. Flere i gruppa tok doktorgrad på feltet, og i dag jobber tre professorer og amanuensiser som var studenter av Strøm fortsatt ved UiT. Strøm var en av de første i Tromsø som tok i bruk genteknologi i forskningen sin. Fra 1983 var forskning på E.coli-bakterier hans største forskningsinteresse.

– Jeg forsket på mikrobene for å forstå hvordan ulike levende organismer takler fysiske påkjenninger, for eksempel høy saltkonsentrasjon, forteller han.

I 1995 fikk han tilbud om et professorat ved NTNU, og flyttet til Trondheim.

– Etter å ha jobbet 20 år i Tromsø var det fristende å komme tilbake til Trondheim. På NTNU fortsatte jeg forskningen på stressreaksjoner hos mikrober, og etter hvert jobbet jeg blant annet med hvordan antibiotika blir produsert. Interessen for dette forskningsfeltet har sønnen min Morten Strøm «arvet», han er i dag professor ved UiT. Det er også et resultat av pionervirksomheten min, sier Strøm og smiler.

– Hva vil du si er den viktigste jobben du gjorde i Tromsø?

– Forskningen på mikroorganismer. Dette var veldig god forskning, om jeg får si det selv, og forskning som fortsatt siteres. Forskergruppa mi var tidlig ute på et viktig felt.

I 2009 gikk Arne Strøm av med pensjon. Han er i dag professor emeritus ved NTNU.

(Kilder: ferskt intervju, Sylvia Labugt og Olavi Junttila)

Bjørn Solheim (f. 1943) fra Bergen utdannet seg ved universitetet i hjembyen, og kom til Tromsø som amanuensis januar 1973. Han var en av de første som ble ansatt ved daværende Institutt for biologi og geologi.

– Jeg flyttet til Tromsø hovedsakelig for å fortsette samarbeidet med Jan Raa. Jeg var hans første hovedfagsstudent. Dessuten var tanken på det nye universitetet veldig spennende. Den nordnorske naturen trakk meg også opp til Tromsø. Det var utrolig spennende å være med på oppbyggingen av et helt nytt universitet, forteller Solheim.

Han har hatt en rekke administrative verv ved UiT, blant annet som instituttleder i to perioder på 80-tallet og prodekan i fem år på Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet fra 1997 til 2002. I samme periode ledet Solheim Forskningsutdanningsutvalget nasjonalt, et utvalg som var ansvarlig for doktorgradsutdanningene i realfag.

– I arbeidet med å slå sammen Institutt for biologi og geologi og Institutt for matematiske realfag i 1997, var Bjørn en positiv og sentral pådriver for realisering av det nye fakultetet. Samtidig evnet han å dempe eventuelle motsetninger mellom to enheter som hadde ulike kulturer, forteller tidligere fakultetsdirektør og universitetspioner Sylvia Labugt.

Bjørn Solheim var en av hovedarkitektene bak etableringen av Nordnorsk vitensenter.

– Han må krediteres mye av ansvaret for at senteret i det hele tatt ble realisert, sier Labugt.

For Solheim var rekruttering innen realfag og teknologi det viktigste argumentet for å få Nordnorsk vitensenter til Tromsø.

– Et senter som dette betyr veldig mye i den sammenhengen. I dag synes jeg vitensenteret har blitt enda finere enn jeg hadde håpet på, sier Solheim.

Han var ellers sentral i det betydelige rekrutteringsarbeidet som Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet startet på begynnelsen av 2000-tallet, de nasjonale realfagskonferansene og den internasjonale realfagskonferansen CST 060606.

Solheims største forskningsinteresse var arktisk biologi. Han forsket på Svalbard i hele 18 år, fra 1989 til 2007, og var den som introduserte arktisk mikrobiologi som fag ved Universitetssenteret på Svalbard.

I 2007 gikk han inn i pensjonistenes rekker etter 34 år ved UiT, og flyttet samtidig tilbake til Bergen med familien. Solheim er klar på hva han hadde mest engasjement for i løpet av Tromsø-tida:

– Internasjonalt samarbeid om forskning og undervisning. Spesielt givende var kontakten med utvekslingsstudentene og studentene fra Afrika.

(Kilder: ferskt intervju,pioner Olavi Junttila)

Odd Gropen (f. 1941) kom fra Elverum og tok utdanningen sin ved universitetet i Oslo. I 1972 fant han veien til det ferske universitetet i Tromsø sammen med sin opprinnelige veileder, professor Per Njål Skancke.

Som de fleste tidlige ansatte ved universitetet måtte Odd Gropen dekke en rekke funksjoner de første årene. Blant annet underviste han i et bredt spekter av fag på ulike nivåer og etablerte et doktorgradsprogram. Gropen hadde mange universitetspolitiske oppgaver både i Tromsø og nasjonalt. Han ble utnevnt til professor ved UiT i 1990. På slutten av karrieren ble kjemikeren den første dekanen ved det Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet, en stilling han hadde i seks år.

– Odd Gropen hadde unike lederegenskaper, strategiske evner og evne til strukturert planlegging. Under hele prosessen med å etablere fakulteter ved UiT var Gropen en sterk talsperson for sammenslåing av Institutt for biologi og geologi og Institutt for matematiske realfag, forteller biolog Sylvia Labugt, en annen universitetspioner.

Gropen har i dag en stor del av æren for å ha bygget opp fagfeltene teoretisk kjemi og beregningskjemi ved UiT. Forskningsrådet har rangert dette fagmiljøet som et Senter for fremragende forskning (SFF) i over ti år – miljøet er altså verdensledende på sitt felt. Fagmiljøet, som i dag har navnet «Hylleraas Centre for Quantum Molecular Science», er inne i sin andre tiårsperiode med statusen Senter for fremragende forskning. UiT samarbeider med UiO om forskningssenteret.

Nasjonalt er Gropen spesielt kjent for å ha bygget opp feltet tungregning, og han var sentral i arbeidet med å etablere tungregneaktiviteten ved UiT. UiT er i dag er vertskap for «Fram», Norges kraftigste datamaskin. Gropen jobbet ved universitetet resten av sin vitenskapelige karriere, men tok flere forskeropphold i utlandet. Han jobbet med et bredt område innen teoretisk kjemi. I sin tidlige karriere var han opptatt av strukturen til små molekyler. Senere dreide hans interesse seg til heterogen katalyse, det vil si hvordan man kan få kjemiske reaksjoner til å gå hurtigere ved bruk av metalloverflater.

– Dette brakte Gropen, og Norge, inn på studiet av relativistiske effekter i kjemi. Gropen gjorde et av sine mest betydelige arbeider på dette feltet, nemlig hvordan koblingen mellom elektronets spinn og banebevegelse kan beregnes nøyaktig på en numerisk effektiv måte, forteller prorektor for forskning og utvikling og kjemiprofessor ved UiT, Kenneth Ruud.

Gropen døde i 2005. I 2008 opprettet SFF-en ved UiT og UiO en minne-forelesningsserie av internasjonalt kaliber, Almlöf-Gropen forelesningen, for å hedre Gropen og hans kollega ved UiO, Jan Almlöf, en annen markant, norsk kjemiker.

(Kilder: UiTs arkiv, uio.no, professor Arne Smalås).

Eivind Bråstad Jensen (f. 1946) fra Tromsø er en pioner innen pedagogikkfaget ved UiT Norges arktiske universitet, og har vært med på å endre lærerutdanninga i Nord-Norge. Han utdannet seg ved Universitetet i Oslo, og har grunnfag i nordisk, mellomfag i historie og hovedfag i pedagogikk. I 1971 returnerte Jensen til Nord-Norge. Før studiene i hovedstaden hadde han benyttet seg av første mulige sjanse til å ta fag på universitetsnivå i hjembyen.

– Jeg var del av den første gruppa som tok forberedende filosofi i Tromsø i 1965. Det skjedde i et samarbeid mellom Universitetet i Oslo og Kongsbakken videregående skole. Som ung og nyutdannet var det veldig gunstig og spennende å oppleve fremveksten av et helt nytt universitet i Tromsø. Det var stor jubel da Stortinget fattet vedtaket om å opprette universitetet, minnes Jensen.

Han arbeidet som lærer i grunnskolen før han ble ansatt som høgskolelektor ved Tromsø lærerhøgskole i 1974. Med permisjon fra lærerhøgskolen jobbet Jensen som amanuensis i pedagogikk ved Universitetet i Tromsø fra 1976- 1977. På den tida var det ikke bare prekær legemangel i Nord-Norge, men også stor lærermangel, og i 1977 engasjerte Kirke- og Undervisningsdepartementet/Universitetet i Tromsø Jensen og Harald Jørgensen til å kartlegge denne mangelen. De skulle også foreslå tiltak som kunne bøte på lærermangelen. Lærerundersøkelsen varte i to år.

– Vi besøkte skoler i hele landsdelen, og ett av tiltakene vi foreslo var å utvikle et tilbud om desentralisert allmennlærerutdanning, forteller Jensen.

Dette tiltaket startet opp i 1979, og har vært svært vellykket. Modellen for desentralisert utdanning har senere blitt overført til andre fag, og er fremdeles i bruk i Norge. Jensen har blant annet forsket på skoletilbudet og oppvekstmiljøet til barn fra samiske området i Nordland og Sør-Troms. Han var sekretariatsleder for Råd for høyere utdanning i Nord-Norge på 80-tallet, og informasjonsdirektør ved UiT fra 1996- 1999.

Jensen har gjennom hele karrieren også vært opptatt av å formidle til allmennheten – gjennom blant annet aviser, tidsskrifter og egne bøker. 71-åringen har nemlig en omfattende forfattervirksomhet bak seg.

– Jeg har blant annet skrevet mye om UiTs historie, forskning, og lærerutdanningens spede start i Nord-Norge, forteller Jensen.

Fra 2008 til 2010 gjennomførte han en stor intervjurunde med pionerer ved universitetet, som ble utgitt i bokform. Ravnetrykk har nylig gitt ut «Universitetspionerene – en intervjusamling ved Eivind Bråstad Jensen» med ny layout. I dag er 71-åringen fortsatt aktiv som forfatter og dosent emeritus ved UiT.

– Jeg er veldig heldig som fortsatt kan jobbe med hobbyen min. Skrivinga klarer jeg aldri å legge fra meg, sier Eivind Bråstad Jensen og smiler.

Anders Klemetsen (f. 1938) fra Skien er en av pionerene bak Norges Fiskerihøgskole (NFH) ved UiT, og grunnla ferskvannsbiologi som fag ved universitetet. Han er utdannet fra Universitetet i Oslo og flyttet til Tromsø i 1968 for en stipendiatstilling ved Tromsø museum.

– Det var de spennende planene om det nye universitetet som hovedsakelig trakk meg til Tromsø, forteller Klemetsen.

I 1971 ble han ansatt som amanuensis ved daværende Institutt for biologi og geologi (IBG) på universitetet – som en av de første. For Klemetsen bestod de første årene i Tromsø i størst grad av jobbing for å opprette det nye universitetet. Forskningen måtte ofte settes på vent.

– Det var unntakstilstand de første årene i Tromsø. Vi var veldig få som skulle planlegge det nye universitetet, så vi ble trukket inn i svært mange komiteer og utvalg. De første årene var vanvittig morsomme, sier han.

Klemetsen satt i interimsstyret for UiT som studentrepresentant i to perioder, fra 1969- 1971. Han ledet Fagutvalg for fiskerifag fra 1970- 1972 - utvalget som avga innstilling om fiskerifagstudiet og fiskerihøgskolen. Klemetsen deltok i planleggingen av Polarmiljøsenteret (1994-1997), og ledet etableringen av Norsk Institutt for naturforskning (NINA) ved senteret.

Som forsker har han særlig jobbet med økologi og evolusjon tilknyttet ville bestander av laksefisk og andre ferskvannsfisk. I 1980 startet Klemetsen og Per Grotnes UiT sin forskning på Takvatnet i indre Troms, og har bidratt sterkt til at dette i dag er Norges mest undersøkte innsjø. UiT-biologer forsker fremdeles på den 15 kvadratkilometer store innsjøen – flere av dem tidligere studenter av Klemetsen.

– Takvatnet var først en ørretinnsjø, så ble det satt ut røye her – som tok fullstendig overhånd. I en storstilt utfisking på 80-tallet ble det hentet ut nesten 700.000 fisk, og røyebestanden ble en femtedel av det den var. Dette førte til en helt ny dynamisk tilstand i Takvatnet, og både den storvokste ørreten og røya kom tilbake, forteller Klemetsen.

Det er tatt 24 mastergrader, åtte doktorgrader og publisert rundt 90 internasjonale artikler på studier fra innsjøen.

– Jeg har forsket mye på røye som modellfisk. Røya er verdens nordligste ferskvannsfisk, og har en veldig spesiell evne til å gjennomgå økologisk drevet evolusjon. Ferskvannsøkologien i Tromsø har i mange år vært et internasjonalt ledende fagmiljø på dette feltet, sier Klemetsen, som er stolt over det han har fått til i Tromsø.

I juni skal den aktive 79-åringen holde et foredrag om langtidsforskningen i Takvatnet på et amerikansk universitet. Anders Klemetsen har blitt belønnet med NFHs gullnål for hederlig og god innsats i fiskeriforskningen, og er fremdeles professor emeritus ved UiT.

(Kilder: ferskt intervju, pioner Sylvia Labugt, UiTs arkiver).

Abraham Hallenstvedt (f. 1935) fra Sandefjord er trolig den største pioneren bak Norges Fiskerihøgskole (NFH) ved UiT. Han ble tidlig opptatt av organisasjonsliv - særlig interessert var han i organiseringen av fiskerinæringen. Hallenstvedt var stipendiat ved Universitetet i Oslo da han i 1974 ble fristet inn i en stilling ved Institutt for samfunnsvitenskap ved Universitetet i Tromsø.

- For en ung, entusiastisk stipendiat fortonet dette seg som en fantastisk mulighet. Jeg bestemte meg for å flytte også fordi jeg i 1973 hadde takket ja til å skrive historien til Norges Fiskarlag. Tromsø måtte være riktig sted for en slik jobb, sa Hallenstvedt i et tidligere intervju.

Allerede høsten 1974 ble han leder i fiskerifagsstyret ved UiT. I 1980 ble han utnevnt til professor.

- Arbeidet i fiskerifagstyret gjorde at jeg ganske raskt innså at det måtte skapes et eget institutt for fiskerifag, sa Hallenstvedt, som gikk i bresjen for å få etablert dette ved UiT.

På den tida var Norges Fiskerihøgskole en paraplyorganisasjon som tilhørte flere utdanningsinstitusjoner. Fra januar 1977 ble Institutt for fiskerifag ved UiT en realitet. Hallenstvedt satt da i universitetsstyret, og fikk delta på møtet som besluttet å opprette instituttet. Dette beskriver han som "et stort øyeblikk".

Vestfoldingen var også svært sentral i prosessen med å få etablert NFH i Tromsø. Han var formann i styret i NFH fra 1978–1984, da styret ble enige om at NFH skulle legges til Tromsø. Dettes ble en realitet i 1988.

- Å få NFH til Tromsø var det viktigste arbeidet jeg gjorde i løpet tida her, sier Hallenstvedt og smiler.

I 1982 ga han ut boka "Med lov og organisasjon".

- Bokas hovedkonklusjonen var at på den tida var eksportnæringa organisert slik at den sto med ryggen mot markedene og var for opptatt av interne fordelingsprosesser i norsk fiskerinæring. Boka ble blant annet lest av flere fiskeriministere, som hadde behov for å sette seg inn i en veldig uoversiktlig organisasjonsform og som på et vis holdt et grep om eksporten i norsk fiskerinæring. Det paradoksale var at fiskeprodusentene i realiteten var fratatt eksportretten, forteller Hallenstvedt.

"Med lov og organisasjon" var en vært viktig bidragsyter til at eksportloven ble endret i 1990.

- Abraham påpekte hvilke begrensninger som lå i loven før den ble endret. Endringen gjorde at alle som produserte fisk i Norge kunne begynne å eksportere, sier Terje Martinussen, instituttleder ved Fiskerihøgskolen og en av Hallenstvedts tidligere studenter.

Han beskriver Hallenstvedt som en svært god og effektiv veileder.

- Abraham understreket at omtrent det viktigste vi studenter gjorde i hovedoppgavene våre, var å sette sluttdato. Han sa at "ting tar den tid det får til rådighet". Det er veldig fornuftige ord jeg har levd etter siden, sier Martinussen og humrer.

Da Hallenstvedt begynte å forske på fiskerinæringa var det ikke mulig å skaffe data over fisken som ble eksportert ut av Norge før i verste fall høsten året etter. Han fikk gjennomslag for å opprette en stilling i fiskeristatistikk ved UiT i 1978, deretter begynte oppbyggingen av en database over fiskeeksport og kompetanse for behandlingen av eksportdata. Dette la et viktig grunnlag for den senere etableringen av Eksportutvalget for fisk i Tromsø.

- Abrahams arbeid var viktig både for fiskerihøgskolen og for Norge som fiskerinasjon, sier Martinussen.

Hallenstvedt har blitt brukt som rådgiver for flere departementer. Etter avgått pensjon i 2002 var han professor emeritus ved UiT i åtte år. Deretter flyttet Abraham Hallenstvedt hjem til Sandefjord.

(Kilder: ferskt intervju, Jensen, E. B. (2018) Universitetspionerene - en intervjusamling ved Eivind Bråstad Jensen. Ravnetrykk HSL-trykkeriet, UiT. Terje Martinussen, UiTs arkiver).

Bjørn ble født i Oslo i 1949. I 1967 tok han realfagsartium på Eikeli gymnas og ble deretter utvekslingsstudent (AFS) i Baltimore. Deretter gikk han opp til studentfageksamen på Oslo Handelsgym, for så å gjennomføre ett år i Ingeniørvåpenet i Indre Troms. I 1970 avla han forberedende prøve ved Universitetet i Tromsø.

Han fikk kjærlighet for Nord-Norge, men studerte sosiologi, filosofi og sosialøkonomi (cand. mag.) ved Universitetet i Oslo (1970-72). Våren 1973 flyttet han til Tromsø og gjennomførte magistergradseksamen ved UiT våren 1976. Avhandlingen "Bygger de landet?" handlet om planlegging og distriktspolitikk.

Som ansatt ved Norges fiskerihøgskole (NFH) ved UiT, siden 1980, har han bidratt i oppbygging av fiskeriforvaltning ved NFH. Senere, i 1998, deltok han også i oppbygging av studiet International Fisheries Management ved NFH. Som organisator kan han se tilbake på to perioder som rektor ved NFH.

– Jeg har også undervist fiskerikandidater i organisasjon, planlegging og fiskeriforvaltning, forteller Hersoug.

Som fiskeriforsker har han hatt et tett forhold til brukerne gjennom reiser, feltarbeid og populærvitenskapelige foredrag i mer enn 30 år. Hans bøker Fishing in a sea of sharks, Unfinished business, Closing the commons og The institutional challenge, har også hatt innflytelse på fiskeriutvikling og fiskeriforvaltning.

– Som forsker, underviser og administrator har jeg deltatt i det offentlige ordskiftet om fiskeri og oppdrettspolitikk. Jeg tror vi har bidratt til å sette NFH og UiT på kartet, ikke bare i Norge, men i Afrika, Asia og i Latin-Amerika. The Norwegian College of Fishery Science er et større merkenavn ute enn hjemme, sier Bjørn Hersoug som i dag er professor ved Norges fiskerihøgskole.