Kjell Bondevik ble utnevnt til UiTs første æresdoktor for sin sentrale rolle og sitt engasjement i opprettelsen av Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet. Bondevik (KrF) var kirke- og undervisningsminister i den borgerlige firepartiregjeringa i årene 1965–71, og markerte seg tidlig som en sterk tilhenger av desentralisering av universitetsundervisning. Det vakte oppsikt da han i desember 1966 prioriterte Tromsø foran Trondheim i utbygginga av en medisinsk utdanning, og han måtte argumentere godt for dette synet også innad i regjeringa.

I Bondeviks tid som kirke- og undervisningsminister ble det i tillegg til opprettelsen av universiteter i Tromsø og Trondheim, gjennomført en rekke reformer på skole- og undervisningsvesenets område. Blant annet lov om støtte til private skoler, lov om grunnskolen med niårig skoleplikt, innføring av borteboerstipend til ungdom under utdannelse og opprettelse av distriktshøyskoler.

Kjell Bondevik hadde magistergrad i folkeminnevitenskap og embetseksamen i filologi (med fagene tysk, norsk og historie), samt eksamen innen pedagogikk. I yngre dager livnærte han seg som lærer, og under andre verdenskrig var han en av de mange norske lærerne som den tyske okkupasjonsmakta sendte til Finnmark.

(Kilder: Store norske leksikon, Fulsås, N. (1993) Universitetet i Tromsø 25 år, Universitetet i Tromsø)

Peter F. Hjort var lege, professor og folkehelseopplyser – men viktigst for UiT – vår aller første rektor (1972–73). Hjort var sentral i arbeidet med å etablere UiTs medisinstudium i årene 1968–71, og han var også formann for interimsstyret til UiT. Navnet hans vil derfor alltid være knyttet til oppbygginga av universitetet. Dette lå til grunn da han ble en av våre første æresdoktorer.

Å bygge opp en egen medisinerutdanning i Nord-Norge var for øvrig ingen enkel oppgave, for mange mente det var et håpløst prosjekt. Noen av reaksjonene sørpå var krasse: ”Universitetsundervisning kan tross alt ikke etableres med samme målsetting som…en sildoljefabrikk”. Men motstanden fantes også lokalt: verken ved sykehuset i Harstad eller sykehuset i Bodø var entusiasmen særlig stor.

Selv om tiden som rektor ved UiT ble kort som følge av en disputt med studentene, fortsatte Peter F. Hjort i et professorat ved UiT fram til 2001. For å hedre UiTs første rektor er et eget årlig seminar, Peter F. Hjort-seminaret, oppkalt etter ham. Seminaret er en møteplass for å styrke og videreutvikle samarbeidet mellom arbeids- og næringsliv og fagmiljøene våre.

(Kilder: Store norske leksikon, Fulsås, N. (1993) Universitetet i Tromsø 25 år, Universitetet i Tromsø)

Amelia (Amy) van Marken var en nederlandsk litteraturkjenner og litterær oversetter, og en stor kjenner av skandinavisk litteratur. Hun organiserte planmessige studier av samisk og nordnorsk litteratur allerede før UiT ble grunnlagt. Hennes langvarige og sterke orientering mot Nord-Norge, mot Nordkalotten og mot Arktis, var viktige bidrag til å øke den internasjonale oppmerksomheten om de forskningsmessige utfordringene disse områdene rommet. Som forsker, som lærer og som populærvitenskapelig formidler var hun en pioner på mange av de områdene UiT føler særlig ansvar for. Det var bakgrunnen for at universitetet utnevnte henne til æresdoktor 1. september 1987.

– Det var glansfulle dager og opplevelser som jeg tenker tilbake på med stor glede. Jeg ble meget imponert av universitetets nåværende posisjon i landsdelen og av dets konkrete framtidsplaner, skrev Amy van Marken i et takkebrev til rektor Narve Bjørgo datert 20. september 1987.

I 1930 begynte Amy van Marken å studere skandinavisk språk og litteratur ved Universitetet i Amsterdam, og seks år senere avla hun kandidateksamen. Utbruddet av andre verdenskrig tvang henne til å avbryte sine videre studier, men hun fortsatte å undervise ved Folkeuniversitetet til kurset hennes ble forbudt. Amy van Marken arrangerte da hemmelige litteraturkurs hjemme hos seg selv, blant annet med dansk og norsk motstandslitteratur som pensum. I 1956 fikk hun fast stilling som foreleser i skandinaviske språk ved Universitetet i Groningen. I 1970 avla hun sin doktorgrad med en avhandling om kvinneskikkelser i bøkene til Knut Hamsun, og hennes interesse for de nordlige strøk fikk næring gjennom disse romanene. Det viktigste uttrykket for hennes arktiske engasjement var imidlertid hennes store innsats knyttet til Arctisch Centrum i Groningen. Hun var en av initiativtakerne til at senteret ble etablert i 1970, og hun satt i styret fra 1970–82. De siste to årene som leder. En av de første arrangementene ved Arctisch Centrum var en norsk uke, hvor en sentral del var et internasjonalt symposium om aspekter ved de samiske samfunn på Nordkalotten. I 1975 ble Amy van Marken utnevnt til professor i skandinaviske språk og litteratur.

(Kilde: UiTs arkiv, Rijksuniversiteit Groningen, Wikipedia)

Jørn Dyerberg fikk sitt æresdoktorat ved UiT for sin banebrytende forskning på omega-3-fettsyrenes betydning for vår helse. Med denne forskninga la han grunnlaget for forståelsen av hvor fundamentalt viktig fisk og fiskeprodukter er i kostholdet og i behandlingen av sykdommer. Hans arbeid banet vei for et helt nytt forskningsfelt, et felt som også forskere ved medisin og fiskerifag ved UiT har hatt stor nytte av. Dyerberg hører til det internasjonale toppsjiktet innen forskning på fettstoffskiftet og hjerte-karsykdommer, og har også hatt et nært samarbeid med flere forskergrupper ved UiT. Han har dessuten fungert som opponent ved disputaser, og deltok også sammen med professor Arne Nordøy som hovedansvarlig for et større internasjonalt symposium omkring ”n-3 fatty acids in health and diseases” i Tromsø i 1988.

– Jeg glæder mig til ved denne ærefulde titel yderligere at befæste de mangeårige bånd, jeg har haft til Universitetet i Tromsø, skrev Jørn Dyerberg som respons på nyheten om utnevnelsen.

I 1970-årene reiste han sammen med H.O. Bang til Grønland for å forske på inuittbefolkningens spisevaner. Inuittene hadde høyt inntak av fisk og skalldyr, noe som førte til oppdagelsen av omega-3-fettsyrenes effekt på helsen. Som de første i verden kunne de vise at den lave forekomsten av hjerte- og karsykdommer hos inuittene kunne skyldes deres høye innhold av omega-3-fettsyrer i blodet. Forskningsresultatene førte til at interessen for de biologiske effektene av marine, langkjedede omega-3-fettsyrer ble vakt. Jørn Dyerbergs forskningsresultater har bidratt til at flere land i dag anbefaler at folk spiser mer fisk for å få i seg nok omega-3-fettsyrer.

(Kilde: UiTs arkiv, Københavns universitet)

Torstein Inge Bertelsen var en norsk øyelege og professor i medisin som sto sentralt i arbeidet med å få etablert et universitetet i Tromsø. I 1963 publiserte Tidsskrift for Den norske lægeforening Bertelsens artikkel «Hvor kommer lægene fra og hvor blir de av». Dette var en omfattende studie i sammenhengene mellom fødested, utdanningssted og arbeidssted. Undersøkelsen viste at det er en sammenheng mellom disse faktorene, og dette kom til å bli et sentralt argument i debatten om hvor landets tredje legeutdanning burde lokaliseres. Konklusjonen var at dersom helsetilbudet i Nord-Norge skulle bedres, ville det være fornuftig å opprette et medisinsk fakultet i landsdelen. Bertelsen, som selv var født i Harstad, ble i de kommende år en sentral forkjemper for etableringa av UiT (som ble vedtatt i Stortinget våren 1968). Han tok også initiativ til ordninga med en egen kvote for samisktalende studenter ved legestudiet. Etter at han var gått av som professor, publiserte Bertelsen boka De skapte legemangelen, der han ga en historisk oversikt over den politikken som var blitt fulgt av personer i helsepolitiske lederstillinger og ved Det medisinske fakultet i Oslo med mål å hindre at flere personer blei gitt mulighet til å utdanne seg til leger.

– Hjertelig takk for Deres vennlige brev av 18.5. med melding om at man akter å utnevne meg til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø. Jeg mottar med glede denne æresbevisning og vil også være tilstede ved æresdoktorpromosjonen, skrev Bertelsen i sitt svarbrev til UiT da han fikk vite om utnevnelsen.

Torstein Bertelsen ble også utnevnt til æresmedlem i samisk legeforening i 1984, samt ridder av 1. klasse St. Olavs Orden i 1988.

(Kilder: Fulsås, N. (1993) Universitetet i Tromsø 25 år, Universitetet i Tromsø, UiTs arkiv, På Høyden (UiB))

Georg Henrik von Wright var en av vår tids viktigste filosofer og samfunnskritikere, og ble æresdoktor blant annet for sitt bidrag til viktige debatter utenom filosofenes egne fagmiljø. Særlig vakte hans bok Vitenskapen og fornuften oppsikt. I boka stilte han en rekke kritiske spørsmål til vår tro på vitenskapens evne til å svare på fundamentale spørsmål som menneskene stiller, og teknologiens evne til å løse de viktigste problemene.

– I går hemkommen frå Tromsø (!!) väntade mig Ert brev med meddelandet att Universitetet önskar hedra mig med en doktorsgrad vid 25-års festen den 3 september 1993. Jag är givetvis beredd att med djup tacksamhet mottaga denna hedersbevisning, skriver en begeistret von Wright i en telefax til daværende universitetsdirektør Harald Overvaag, da utnevnelsen ble kjent.

Georg Henrik von Wright ble internasjonalt anerkjent for doktoravhandlingen The Logical Problem of Induction (1941). Induksjonsproblemet henviser til problemet med å begrunne gyldigheten og demonstrere det fornuftige grunnlaget for å trekke induktive slutninger. Hans forskningsinteresser omfavnet logikk, vitenskapsfilosofi, etikk og kulturfilosofi. Hans viktigste bidrag til logikken, og samtidig til etikken, er den såkalte denotiske logikk. Den styrer begreper som påbud, forbud, tillatelse og rettighet. Georg von Wright publiserte en rekke verker på svensk, finsk, engelsk og tysk. Blant annet boka Myten om fremskrittet, hvor han stiller spørsmål ved om våre fremskritt egentlig kan anses som fremskritt. Noe av det som understreker von Wrights betydning og ry, er at han overtok professoratet etter den anerkjente filosofen Ludwig Wittgenstein (1889–1951), og at han i ettertiden var en av forvalterne av den litterære arven etter Wittgenstein.

(Kilde: UiTs arkiv, Store norske leksikon)

Ragnhild Andrine Sundby var zoolog og miljøverner og kjent for sine studier av skadeinsekt. Æresdoktoratet ved UiT fikk Sundby først og fremst for den store innsatsen hun gjorde for å bringe sitt fag og dets verdier ut i samfunnet: ”gjennom organisasjonsarbeid, populærvitenskapelige artikler og foredragsvirksomhet har hun fremmet et handlingsrettet naturvern. Dette er verdier som står ideologisk sentralt ved Universitetet i Tromsø”, heter det i begrunnelsen for utnevnelsen.

Ragnhild Sundby startet forurensningsdebatten her hjemme ved å introdusere Rachel Carsons bok Silent spring (1962) for et norsk publikum, og videreførte deretter kampen for å verne og bevare naturen. I 1959 fikk hun et 15 måneders stipend til University of California hos datidens fremste ekspert på biologisk kontroll av skadeinsekter, Paul de Bach. Arbeidet resulterte i publikasjonen Competitive displacement between ecological homolouges, et av de første overbevisende eksempler fra naturlige miljøer på at to eller flere arter med like økologiske krav ikke kan leve sammen. Den arten som er best tilpasset klimaet i et område, utkonkurrerte de andre i området. Arbeidet er blant de få norske som stadig siteres i moderne økologiske lærebøker.

Ragnhild Sundby var også den første kvinnelige professoren ved Norges Landbrukshøgskole (NHL). Hun var dessuten en markant leder av Norges Naturvernforbund i mange år. Her arbeidet hun blant annet aktivt mot ensidig bruk av kjemikalier, engasjerte seg i natur- og miljøvernproblemer knyttet til oljevirksomheten i Nordsjøen, samt med energipolitikk og problemer knyttet til vannkraftutbygging og sur nedbør.

(Kilder: UiTs arkiv, Norsk biografisk leksikon, Wikipedia)

Helga Marie Hernes er samfunnsforsker, politiker og diplomat. Hernes ble utnevnt til æresdoktor ved UiT for sin innsats med å bygge opp norsk kvinneforskning. Det er innen statsvitenskapen størsteparten av hennes produksjon ligger. Mest kjent er hun for å ha utarbeidet begrepet om den kvinnevennlige stat, eller såkalt statsfeminisme. Hennes faglige og redaksjonelle veiledning, oppmuntring og støtte til andre kvinneforskere, også ved UiT, har vært av uvurderlig betydning for å få en rekke forskningsprosjekter fullført og publisert.

Helga Hernes ble født i Vest-Preussen i 1938 og tok sin doktorgrad i USA i 1970. I løpet av 1970-årene bidro Helga Hernes i den stadig fremvoksende kvinneforskninga, som i de påfølgende tiårene skulle bli en av de viktigste impulsene til nyorientering i samfunnsfagene. Sine viktigste faglige arbeider ga hun ut i 1980-årene, og konsentrert rundt forholdet mellom kvinnesak og stat. Blant hennes mest kjente verker er Staten – kvinner ingen adgang? fra 1982, og Welfare State and Woman Power. Essays in state feminism fra 1987. Som forskningsleder ved Norges Almenvitenskapelige Forskningsråds sekretariat for kvinneforskning hadde hun et overordnet ansvar for samfunnsvitenskapelig kvinneforskning, men serien Kvinners levekår og livsløp i 18 bind som det mest synlige resultatet. I tillegg til mange andre verv er Helga Hernes også kjent for at hun ledet likestillingskomiteen som utarbeidet det aller første forslaget om kjønnskvotering som politisk virkemiddel.

(Kilde: UiTs arkiv, Norsk biografisk leksikon, Kjønnsforskning.no)

Parzival Copes var en kanadisk økonom som drev regional forskning, med særlig fokus på fiskeriforvaltning og ledelse. Copes ble kreert æresdoktor på grunn av hans store bidrag til den internasjonale samfunnsfaglige fiskeriforskningen, samt den positive betydningen han har hatt for oppbyggingen av fiskeriforskning innen økonomi og samfunnsfag ved Norges fiskerihøgskole (NFH) og Institutt for samfunnsvitenskap (ISV) ved UiT.

– I am most appreciative of the honour that the award of this degree would bestow. I will be very pleased to accept the degree and to be present for the award on the University´s Anniversary Day, skrev Copes i en fax til daværende universitetsdirektør Harald Overvaag i juni 1993, da han hadde blitt kjent med utnevnelsen. Kreeringen skjedde på samme dag som UiT feiret sitt 25-årsjubileum, 3. september 1993.

I hele sin akademiske karriere arbeidet Parzival Copes med sosioøkonomiske problemstillinger vedrørende fiskerienes og fiskerisamfunnenes utvikling. Hans forskning i Atlantisk Canada har hatt stor innflytelse på tilsvarende forskning i Norge og andre land. Copes ble anerkjent verden over for sitt akademiske arbeid innen dette feltet, og mottok en rekke priser. I 1972 publiserte han blant annet sitt forskningsarbeid The Resettlement of Fishing Communities in Newfoundland, hvor han viste hva som ville skje om det ikke fantes en balanse mellom økonomisk vekst og ressursutnyttelse. Parzival Copes besøkte UiT flere ganger, og flere ansatte ved NFH og ISV har oppholdt seg ved Simon Fraser University, hvor Copes arbeidet i en årrekke til han gikk av med pensjon i 1992.

(Kilde: UiTs arkiv, Simon Fraser University, Wikipedia)

Desmond Tutu ble utnevnt til æresdoktor ved UiT for sitt arbeid for ytringsfrihet og fredsarbeid, og mot rasisme. Utnevnelsen begrunnes med den betydning han har hatt for en demokratisering av Sør-Afrika, og må ses som et uttrykk for solidaritet mellom mennesker på den nordlige og den sørlige halvkule.

Desmond Tutu er kirkeleder og aktivist og ble verdenskjent på 1980-tallet for sin motstand mot apartheid (politisk ideologi og et system for rasebasert segregering og adskillelse). Samtidig var det også mye aktivitet ved UiT mot apartheid, og universitetet var med på den akademiske boikotten av Sør-Afrika, i tillegg til å erklære hele universitetet som antirasistisk sone. Etter at regimet ble styrta i 1994 fikk UiT til et akademisk samarbeid med landet.

Desmond Tutu har også ledet sannhets- og forsoningskommisjonen i sitt hjemland (1996–99). Det var sørafrikanernes måte å gjenskape rettferdigheten i et herjet land, og innebar at de som hadde begått overgrep under apartheidregimet i full offentlighet måtte fortelle sannheten om det som hadde skjedd. Om drap, tortur, bortføringer og voldtekter. Det var en forutsetning for at landet kunne gi den enkelte amnesti.

– Uten at den hele og fulle sannhet kom på bordet ville ofrene for undertrykkelsen bli gjort til ofre på nytt. Å si unnskyld er noe av det vanskeligste som fins. Undertrykkerne måtte fortelle om det de hadde vært med på og be om unnskyldning på TV. For noen av dem var det kanskje første gang deres egen familie fikk høre om hva de hadde gjort. Selv de verste av oss er Guds barn og har mulighet til å forandre seg, forklarte Tutu, da han i september 2004 besøkte UiT i forbindelse med åpninga av det akademisk året og avdukinga av bysten av Mahatma Gandhi utenfor Senter for fredsstudier. Da var det akkurat ti år siden han ble utnevnt til æresdoktor.

Desmond Tutu mottok også Nobels fredspris i 1984.

(Kilder: UiTs arkiv, uit.no)

Carsten Smith ble kreert æresdoktor ved semesteråpninga av UiT 1. september 1995. Smith fikk æresdoktoratet for sitt arbeid for å styrke den samiske befolkningens rettigheter, samisk rettsgrunnlag og for sitt sterke engasjement for samepolitiske problemstillinger. UiT fremhevet også hans arbeid som leder av samerettsutvalget som en viktig begrunnelse for æresdoktoratet. Han har som rettsvitenskapsmann, dommer, utreder og rettspolitisk debattant hatt stor innflytelse på rettsutviklinga og de juridiske institusjoner i Norge. Det var i forlengelsen av striden rundt utbygginga av Altavassdraget at han i 1980 tok fatt på et for ham nytt felt – sameretten. Arbeidet i Samerettsutvalget, hvor han var den første formannen, førte til opprettelsen av Sametinget og en ny bestemmelse i Grunnlovens § 110a om vern av samisk kultur. En av hans kraftfulle og tankevekkende teser er at Norge er en stat som er bygd på territoriet til to folk – nordmenn og samer.

Da Institutt for rettsvitenskap ved UiT ble åpnet i 1987 var samerett et obligatorisk fag i embetsstudiet. I forbindelse med åpninga uttalte Carsten Smith at juristene i liten grad hadde kjent sitt faglige ansvar for å forske på samerett: – Det er i dette perspektivet man bør bedømme det viktige vedtak som er gjort her i Tromsø om å etablere samerett som en egen rettsdisiplin som skal være en fast del av en nordnorsk juristutdanning.

Smith var også formann for ekspertgruppa som i 2005 la frem forslag til nordisk samekonvensjon, og i 2006 ble han formann i Kystfiskeutvalget for Finnmark, som skulle utrede retten til fiske i havet utenfor Finnmark.

(Kilde: UiTs arkiv, Store norske leksikon, Ravna, Ø. (2012) Samerett og samiske rettigheter i Norge. I: Henriksen, T. og Ravna, Ø. (red) Juss i nord: Hav, fisk og urfolk, Gyldendal, s. 148-173)

Rigoberta Menchú Tum er en guatemalansk indianer- og bondeleder. Hun ble utnevnt til æresdoktor ved UiT i 1996 for sitt enorme engasjement i urfolksrettigheter, menneskerettigheter og som talskvinne for verdens undertrykte. At UiT ønsket å ære henne på denne måten, er ikke tilfeldig. UiT har en særskilt plikt og et privilegium når det gjelder å gi støtte til samisk språk, utdanning, forskning og kultur. Derfor har også UiT et spesielt engasjement i urfolkssaker.

Rigoberta Menchú Tum tok imot æresdoktoratet på vegne av alle Guatemalas kvinner, som både tørster etter kunnskap, men som også har noe å lære bort:

– Mye av vår vitenskap har vært vitenskap underveis, men én dag vil den kunne vise verden noe, sa hun da hun mottok æresdoktordiplomet, og la til at æresdoktoratet også tilhørte den samiske befolkning.

Rigoberta Menchú Tum er quiche-indianer og ble født av fattige foreldre i en fjellandsby. Hun opplevde diskriminering på grunn av sin minoritetsbakgrunn og engasjerte seg for sosiale reformer og i den lokale kvinnebevegelsen. Begge foreldrene og broren ble drept i kampen for indianer- og bondebefolkningens rettigheter. En annen bror døde av underernæring mens en tredje bror døde etter å ha blitt forgiftet av sprøytemidler. Selv ble hun tvunget til å reise i eksil i Mexico i 1981. Herfra fortsatte hun kampen for indianske bønders rettigheter i hjemlandet. Til tross for den tragiske bakgrunnen er hun blitt stående som et symbol på den ikkevoldelige kampen mot undertrykking.

Menchú Tum lærte å lese og skrive i en alder av 20 år, men selv om hun bare fikk noen få års skolegang var ikke æresdoktoratet ved UiT hennes første. Det var faktisk det tiende i rekken. Menchú Tum mottok Nobels fredspris i 1992.

(Kilde: UiTs arkiv, Tromsøflaket)

William Nygaard ble kreert æresdoktor ved UiT våren 1998. Bakgrunnen for utnevnelsen er at han har vært en kompromissløs talsmann for ytringsfriheten, noe han har måttet lide for. Nygård var leder av Aschehoug forlag i 36 år (1974–2010), men han ble for alvor kjent etter attentatforsøket mot ham i oktober 1993. Han ble da skutt og alvorlig skadet utenfor sitt hjem i Oslo. Noen gjerningsperson ble aldri tatt, men det er antatt at skyteepisoden henger sammen med hans rolle i utgivelsen av Salman Rushdies roman Sataniske vers i 1989

Ifølge UiTs daværende rektor, Tove Bull, var utnevnelsen av William Nygård som æresdoktor viktig for UiT, ettersom et universitet ikke kan eksistere uten tanke- og ytringsfrihet. – All forskning må baseres på at man kan tenke fritt og ytre fritt om det man forsker på og om resultatene man kommer til. Nygaard og Rushdie er personer som har betalt en veldig høy pris for ytringsfriheten. Det viser at ytringsfriheten ikke er selvsagt, men må tilkjempes og forsvares, sa hun.

(Kilde: Tromsøflaket)

Salman Rushdie er en indisk forfatter mest kjent for sin roman Sataniske vers, om en indisk filmstjerne som i drømme blant annet gjenopplever viktige øyeblikk i livet til profeten Muhammed. 14. februar 1987 ble det utstedt en fatwa mot Rushdie av lederen i Iran, Ayatollah Khomeini. Fatwaen krevde at Rushdie måtte henrettes for å ha skrevet en bok som var blasfemisk mot islam. Fatwaen ble også starten på voldeligheter rundt om i verden, med bokbrenninger og brannbomber mot bokhandlere som ga ut boka. Flere personer som var tilknyttet oversettelsen eller utgivelsen av boka ble angrepet, skadet eller drept. En av de som ble skadet var Salman Rushdies norske forlegger, William Nygaard.

– Kampen for ytringsfrihet starter i det øyeblikk noen sier noe som du er uenig i eller misliker. Den slutter ikke der. Det er mye som sies og skrives som vi synes er avskyelig, men vi kan ikke forby det eller sensurere det. Da er det bedre å la det være gjenstand for åpne diskusjoner. For det tenkte kan ikke gjøres utenkt, sa Salman Rushdie i sin takketale da han besøkte UiT våren 1998.

Rektor Tove Bull påpekte i sin tale at Rushdies sak også er universitetets sak. Forskning og undervisning kan ikke drives uten at ytringsfrihet ligger i bunnen.

(Kilde: Tromsøflaket)

Mikhail Sergejevitsj Gorbatsjov ble utnevnt til æresdoktor for sin banebrytende innsats for demokratisering og internasjonal avspenning, med særlig vekt på virkningene dette har fått i nordområdene. Æresdoktoratet bidro også til å sette fokus på samarbeidet i Barentsregionen og stimulere interessen for forskningssamarbeid med Russland.

– For mennesker som har turt å gå nye veier, er det viktig med støtte og oppmuntring. Dette rører meg rett i hjertet, og jeg er dere dypt takknemlig, sa Mikhail Gorbatsjov da han ble kreert til æresdoktor ved UiT torsdag 14. mai 1998.

Som Sovjetunionens leder bidro han til å legge grunnlaget for avviklingen av den kalde krigen. I oktober 1987 vendte han oppmerksomheten mot nordområdene da han besøkte Murmansk og holdt sin store tale om internasjonalt samarbeid i nordområdene og Arktis. Denne talen kan betraktes som en viktig forberedelse til ideen om en samarbeidsregion i nord.

– Han har i større grad enn mange vet, ja, kanskje i større grad enn han selv vet det, hatt direkte innvirkning på vår virksomhet og vår faglige profil, sa daværende rektor Tove Bull i sin tale til Gorbatsjov. Hun påpekte at åpnere grenser mellom Norge og Russland gjør at forskere får tilgang til annet forskningsmateriale og andre forskningsfelt enn tidligere. I tillegg fører mer samarbeid til kulturkontakt og gjensidig forståelse, noe som er viktige forutsetninger for den avspenningsprosessen som foregikk på 1990-tallet.

(Kilde: UiTs arkiv, Tromsøflaket)

Æresdoktoratet var en erkjennelse av Robert Paines fremragende forskning på samiske forhold i mer enn et halvt århundre. Paine regnes som en sentral skikkelse innen faget sosialantropologi, og han bidro i stor grad til å sette samfunnsvitenskapelig kunnskap om samene på det internasjonale kartet. Robert Paine begynte sine antropologiske studier ved University of Oxford. Her ble han oppfordret til å studere nordlige minoritetsfolk, og på begynnelsen av 1950-tallet gjorde han sitt første feltarbeid i Revsbotn i Vest-Finnmark. I 1957 kom hans første større arbeid om sjøsamene ut, Coast Lapp Society I. Egentlig hadde han planlagt å gjøre feltarbeid blant reindriftsamer, men fikk ikke innpass blant dem i første omgang. Senere skulle han imidlertid etablere et omfattende nettverk blant reindriftsamer i Finnmark, blant annet ved å jobbe som dreng gjennom en hel årssyklus. I 1965 kom Coast Lapp Society II, som særlig tok for seg etterkrigstidens endringer i sjøsamenes livssituasjon. Arbeidet blant reindriftsamene resulterte i en rekke artikler fra 1960-tallet og utover. Hans interesse og kunnskaper om samiske forhold og særlig om reindriften gjorde ham sterkt engasjert i Alta-saken på slutten av 1970-tallet. Han var ekspertvitne for reindriftsnæringen under Høyesterettsbehandlingen av Altautbyggingen, og skrev rapporten ”Dam a River, Damn a People?” (1982). Han besøkte det sosialantropologiske fagmiljøet ved Universitetet i Tromsø en rekke ganger, og var i en periode knyttet til dette miljøet som professor II. Gjennom hyppige besøk til universitetet var han en betydelig inspirator for fagmiljøet her. Robert Paine hadde også nære og varige kontakter innen det samiske akademiske miljø og fulgte utviklingen av samisk samfunnsvitenskapelig forskning med stor interesse.

(Kilde: UiTs arkiv, Tromsøflaket, uit.no (Minneord av Trond Thuen))

Suzanne Romaine ble kreert til æresdoktor ved årsfesten i 1998, men var dessverre forhindret fra å delta selv. I begrunnelsen for æresdoktoratet står det at Romaine er en av de mest fremtredende lingvistene i verden i dag. Hennes vitenskapelige produksjon er både omfattende og variert, og hun har vært en viktig talskvinne for minoritetsspråk og forskningen på slike språk. I tillegg er Suzanne Romaine en av banebryterne innen forskning på piginspråk og flerspråklighet, så vel som en av de ledende teoretikerne innenfor sosiolingvistikk. Disse forskningsfeltene har en helt spesiell betydning for vår region og språkforskningen ved vårt universitet.

Suzanne Romaine har vært spesielt interessert i Norge på grunn av det som ellers i verden anses som særs avanserte likestillingsforhold, og i den forbindelse har hun vært oppmerksom på språk-og-kjønn-problematikk og forskningen som har vært gjort i Tromsø på dette feltet. Romaine har også vært i Tromsø mange ganger og samarbeidet med flere forskere ved UiT. Suzanne Romaine var i perioden 1984–2014 Merton Professor of English Language ved University of Oxford, men er nå pensjonert.

(Kilde: UiTs arkiv, Tromsøflaket)

Tibetanernes politiske og religiøse leder, Dalai Lama, ble kreert æresdoktor ved UiT 5. desember 2001 foran en fullsatt Lysgård i MH-bygget. Begrunnelsen for utnevnelsen er Dalai Lamas utrettelige kamp for toleranse og fred i verden, samt hvordan han gjennom dialog og ikke-voldelige midler jobber for tibetanernes rettigheter. Høsten 1950 angrep den kinesiske hær Tibet, og etter å ha nedkjempet sporadisk motstand fra den tibetanske regjeringshær, nådde den hovedstaden Lhasa i 1951. En avtale ble inngått mellom den tibetanske og den kinesiske regjering, den første traktaten mellom de to landene siden 821. Men urolighetene fortsatte likevel. Dalai Lama har siden 1960 bodd i eksil i India på grunn av den spente situasjonen som oppstod etter at det brøt ut allment opprør mot kineserne i 1959.

Under kreeringen uttrykte Dalai Lama sin store tro på utdanning for å få bukt med volden som gjennomsyrer dagens samfunn. – Vi må legge mer vekt på ikkevold og dialog på alle nivå i undervisninga, fra barnehage til universitet. Studentenes umiddelbare reaksjon til en konflikt bør være dialog, sa Dalai Lama, som spøkte med at han selv fikk universitetets høyeste grad uten hardt arbeid og studier.

Dalai Lama fikk Nobels fredspris i 1989.

(Kilder: uit.no, Store Norske leksikon)

Atomteknikeren Mordechai Vanunu ble 15. mai 2001 utnevnt til æresdoktor for det personlig motet han utviste ved å avsløre atomvåpenproduksjonen i Israel. Med utnevnelsen av Mordechai Vanunu til æresdoktor tok UiT samtidig stilling i debatten om atomvåpen, markerte seg i menneskerettighetssammenheng og engasjerte seg i fredsarbeidet i Midt-Østen. Utnevnelsen kunne også ses i relasjon til arbeidet med å opprette fredsstudiene ved universitetet.

Vanunu har jødisk bakgrunn fra Marokko og flyttet med sin familie til Israel i 1963. Etter militærtjeneste i årene 1971–74 studerte han fysikk ved universitetet i Tel Aviv, før han høsten 1976 begynte å jobbe som atomtekniker ved Negev Forskningssenter ved Dimona, en institusjon som ifølge de fleste militæreksperter lager atomvåpen. Han sluttet der i 1985. Høsten 1986 lekket han til britiske aviser at Israel hadde et hemmelig atomvåpenarsenal. På grunn av dette ble han rett etterpå bortført fra Roma, der han oppholdt seg, av Mossad-agenter. Han ble ført til Israel hvor han i en lukket rett ble dømt til 18 års fengsel for forræderi. I 11 av disse årene satt han isolert. I april 2004 ble han løslatt, men ilagt strenge tale- og reiserestriksjoner. Samme år ble han igjen arrestert for angivelig å ha brutt disse restriksjonene og satt i husarrest. Vanunus handlinger inngår i den sivile ulydighetstradisjonen, og at han av samvittighetsgrunner gikk ut med informasjon om Israels hemmelige atomvåpenarsenal. Oppmerksomheten rundt Vanunus handling er en viktig symbolsak når det gjelder å sette søkelys på lojalitetsdilemmaer og enkeltmenneskers ansvar.

(Kilde: uit.no)

Den norske professoren Ottar Brox (f. 1932) ble utnevnt til æresdoktor for sin betydning for Universitetet i Tromsø. Ottar Brox var en av UiTs aller første professorer, fra 1972 til 1984 – bare avbrutt av en periode på Stortinget. Siden arbeidet han også som forskningssjef og forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning i Oslo. I mange av disse årene var han også professor II ved UiTø. Brox er en av Norges aller fremste og mest produktive samfunnsforskere. Han har vært, og er fortsatt en inspirasjonskilde for samfunnsforskere som er opptatt av regional utvikling. Få, om ingen, har satt så stort preg på samfunnsforskningen og debatten om Nord-Norge som Ottar Brox. Hans første bok, «Hva skjer i Nord-Norge», kom allerede på 1960-tallet. Brox har brukt økonomiske og antropologiske teorier for å forstå nordnorske lokalsamfunn. Ved å studere forholdet mellom lokal levemåte og regionale og nasjonale rammebetingelser, har han evnet å utvikle det teoretiske grunnlaget, samtidig som han har satt forskning og politikk i sammenheng. Brox har også betydd mye for utviklingen av sammenlignende perspektiver, blant annet gjennom komparativ forskning mellom nord-atlantiske kystsamfunn og næringer i andre land. Ottar Brox har publisert mer enn de fleste og står på pensumlisten ved mange universitet og høgskoler. Han er nå pensjonist, men fortsatt meget aktiv. Blant annet er han i gang med en oppfølger til sine tidligere bøker om Nord-Norge.

Ottar Brox også regnes som en av pionerene bak universitetet i Tromsø.

(Kilde: uit.no)

Den greske professoren Erica Irene A. Daes viet store deler av sitt yrkesaktive liv til å fremme grunnleggende menneskerettigheter, og ble utnevnt til æresdoktor på grunn av sitt spesielle engasjement for urfolk. Daes var akademiker, diplomat og FN-ekspert med juridisk doktorgrad i privatrett. Daes arbeidet i mange år som advokat i hjemlandet, og var høyesterettsadvokat i Hellas fra 1952 til 1990. Fra 1960 gjorde hun også tjeneste som gresk diplomat. Selv da Daes nådde pensjonsalderen, fortsatte hun å holde et høyt aktivitetsnivå, spesielt i arbeidet for urfolks rettigheter. Hun representerte Hellas i FNs menneskerettighetskommisjon og generalforsamling i en årrekke, og hadde flere verv innen FN-systemet. Daes var blant annet med i FNs arbeidsgruppe for urfolksrettigheter i over 20 år, og var også ordfører for gruppa. Hennes virke innen FN har vært enormt viktig for å utvikle urfolks rettigheter internasjonalt, spesielt hennes rolle i arbeidet med FN-erklæringen om urfolks rettigheter. Erica I.E. Daes besøkte mange urfolk rundt om i verden i sitt arbeid for FN, også samiske områder. Hun samarbeidet med Samerådet og sametingene i Norge, Sverige og Finland. Daes samarbeidet også med akademikere ved UiT.

(kilde: uit.no)

Den norske professoren Tor Hagfors ble utnevnt til æresdoktor for sin store vitenskapelige innsats innen astronomi. Hans arbeid har spesiell betydning for UiT fordi Hagfors var den første direktøren ved den internasjonale EISCAT-organisasjonen, som Norge er vertsland for. Hagfors designet og utviklet EISCAT-anleggene i Tromsø, Kiruna og Sodankylä. Som forsker i 1950- og 1960-årene, studerte Hagfors ionosfæren ved hjelp av radareksperimenter. Han arbeidet med grunnleggende teorier for inkoherent spredning, og hans publikasjoner vakte betydelig internasjonal oppmerksomhet. Han la også grunnlaget for en ny vitenskap i astronomi – radarastronomi – som blant annet førte til at Stanford University i USA, hvor han arbeidet i en periode, opprettet et institutt for radarastronomi. Instituttet har bidratt til vesentlig utforskning av vårt solsystem. Som symbol på hans internasjonale anerkjennelse, har Hagfors fått oppkalt en asteroide etter seg. Tor Hagfors hadde flere framtredende stillinger nasjonalt og internasjonalt. Hagfors har blant annet vært direktør for National Astronomy and Ionosphere Centre i Ithaca i USA og var direktør ved Max-Planck-Institut für Aeronomie i Tyskland til han ble pensjonist i 2000. Hagfors publiserte over 100 vitenskapelige artikler om blant annet radarstudier av ionosfæren, månen, Saturns ringer og Venus. Månestudiene inkluderte kartlegging av overflaten på månen og var en forberedelse til månelandingene på 1970-tallet. Selv som emeritus fortsatte han å gi viktige bidrag til ionosfæreforskningen i Norge, Japan og Storbritannia, og til studier av overflaten til planeter og kometer ved hjelp av romfartøyer.

(Kilde: uit.no)

Den egyptiske forfatteren og legen Nawal el Saadawi ble utnevnt til æresdoktor for sin kamp for kvinnefrigjøring. Hun omtales ofte som araberverdenes mest kjente kvinne, og har en lang og variert karriere bak seg, blant annet som helsedirektør i Egypt, grunnlegger av tidsskrifter, redaktør, foredragsholder, forsker og ikke minst forfatter. Kvinnespørsmål har hele tiden stått sentralt for Nawal el Saadawi, og hun var en av de første som engasjerte seg mot omskjæring av kvinner. Hun har vist en unik evne og stort mot ved å utfordre menns utøvelse av makt over kvinner i Egypt og den tilstøtende arabisk-islamske regionen. Både som forfatter og kulturperson har el Saadawi vært nyskapende i sin evne til å krysse grenser. Hun evner også å kombinere høy skjønnlitterær kvalitet med sterke, underforståtte budskap. Til tross for å ha bli fratatt sin stilling som helsedirektør, sensur, periodevis fengsling, eksil i fem år og trussel om tvangsskilsmisse, har hun ufortrødent fortsatt sin kamp for å eksponere kvinners stilling i islam. Nawal el Saadawi har besøkt Tromsø to ganger, i slutten av 1970-årene og under Women’s Worlds-konferansen i 1999.

(Kilde: uit.no)

Professor Johan Peder Olsen ble utnevnt til æresdoktor for sin nære tilknytning til Universitetet i Tromsø og for sin sentrale rolle i oppbygginga av fagmiljøet i statsvitenskap. Olsen har vært både veileder, gjesteforeleser og deltaker i bedømmingskomiteer på hovedfag og doktorgrad, og har fulgt Institutt for statsvitenskap fra det kun var én tilsatt til dagens omfattende virksomhet. Olsen ble født i Tromsø i 1939 og er en av få norske samfunnsforskere som har markert seg internasjonalt. Han var en av lederne for den første norske maktutredningen, var sentral i oppbygginga av Norsk senter for ledelse, organisasjon og styring (LOS-senteret) i Bergen og har vært deltaker i mange ulike nettverk og besluttende organer. Johan P. Olsen ble utnevnt til professor bare 33 år gammel, og har vært professor ved Universitetet i Bergen i 21 år. Olsen har vært tilsatt som faglig leder ved ARENA, Norges forskningsråds program for ”Advanced Research Programme on the Europeanization of the Nation-State”, og har i tillegg vært professor ved Universitetet i Bergen og Universitetet i Oslo.

(Kilde: uit.no)

Jan Raa var professor ved Universitetet i Tromsø i årene 1972–1987, og var således også med på oppbygginga av UiT. Jan Raa ble derfor utnevnt til æresdoktor for sitt bidrag til oppbygginga av fagmiljøene i biologi og fiskerifag, samt at han har vist en fremragende innsats som lærer og forsker ved UiT. I tillegg har han vist en spesiell evne til å se både muligheter for praktisk anvendelse, kommersiell utnyttelse, samt verdiskaping av grunnleggende forskning. Raa var en av nøkkelpersonene i utformingen av det marine grunnforskningsprogrammet ved UiT, og av den anvendte oppfølgingen knyttet til Fiskeriforskning (i dag Nofima). Han bidro tidlig til at UiT fikk et landsdelsrelevant ansikt utad. Selv var Raa litt beskjeden om egen innsats:

– Jeg har vært så heldig å bli oppsøkt av fantastisk flinke studenter. Hvis jeg har bidratt med noe, så må det kanskje være å utdanne kandidater som har hatt betydning for landsdelen og som industrien har hatt glede av. Jeg er veldig glad for at universitetet ga sånne rotehoder som meg muligheten til å utfolde meg. Det har for meg vært en sammenhengende lykkefølelse. Jeg vet det jo ikke sikkert, men jeg redd jeg kanskje ikke ville fått de samme mulighetene i dag, sa han da utnevnelsen ble kjent.

Raa er trolig en av de fremste akademiske gründerne i Tromsø. 1984 startet han firmaet Biotec for akkar-produksjon, som senere skiftet navn til Biotec Pharmacon. Her har han blant annet vært forskningsdirektør. I 1987 grunnla han Norfico for utredninger innen akvakultur, i 1992 Nicanor for eksport fra Nicaragua og i 2002 selskapet Calanus AS for utnytting av raudåte. Jan Raa var del av det tverrfaglige teamet som utviklet «Hitra-vaksinen», produktutviklingen ved UiT som har gitt størst samfunnsøkonomisk gevinst.

I 2010 ble Raa utnevnt til kommandør av Den kongelige Norske St. Olavs Orden, for bidraget sitt innen forsking og utvikling i den biomarine sektor. Utnevnelsen ble også begrunnet med at «…Raa har vært en idéskaper og bidragsyter til å modernisere og gi fiskeri- og havbruksnæringen nye utviklingsplattformer».

(Kilde: uit.no, Wikipedia, biolog og pioner Sylvia Labugt)

Rodolfo Stavenhagen var fra Mexico og ble kreert æresdoktor fordi UiT mener han sto for en kombinasjon av akademisk kvalitet og samfunnsmessig engasjement. Stavenhagen publiserte i sin tid viktige arbeider om urfolk, urfolksrettigheter og menneskerettigheter. Han hadde bakgrunn blant annet som professor innenfor sosiologi og sosialantropologi ved Universidad Nacional Autónoma de México og var gjesteprofessor ved flere universitet i USA, Europa og Sør-Amerika. Han har gjort en uvurderlig innsats som FNs første ”Special Rapporteur on the Situation of Human Rights and Fundamental Freedoms of Indigenous Peoples”. Stavenhagen satte med dette arbeidet en standard ved sin kombinasjon av profesjonell saklighet og personlig engasjement som vekket respekt også fra de stater som ikke delte hans syn. Han hadde et godt og nært forhold til UiT, særlig til Senter for samiske studier. Han hadde også et nært forhold til Sametinget og samiske organisasjoner. Stavenhagen var hovedinnleder ved Forumkonferansen i oktober 2003, og var også i Tromsø i mars 2005, på konferansen om forslag til Finnmarksloven.

(Kilde: uit.no)

Professor Steven Pinker er ansatt ved Harvard University og en av de mest fremtredende forskerne innen feltet psykologi og lingvistikk. Hans forskning har vært fokusert rundt språk og hjernen; fra egenskaper ved grammatikk til visualisering av språkprosesser i hjernen. Han ble utnevnt som æresdoktor ved UiT blant annet på bakgrunn av sin imponerende vitenskapelige produksjon. Han har et stort antall publikasjoner i de mest anerkjente vitenskapelige publikasjonskanalene, og i tillegg har han skrevet fem populærvitenskapelige bøker. Pinkers forskning har ført til store framskritt innen fagfeltet og han har mottatt mange priser for sin forskning. Professor Pinker ble foreslått som æresdoktor av to miljøer ved UiT som han har samarbeidet med: CASTL ved Det humanistiske fakultet og Institutt for psykologi ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet. – Han er én av verdens mest prominent intellektuelle i dag, og kan sammenlignes med Richard Dawkins i biologi, Stephen Hawking i fysikk eller Carl Sagan i astronomi, skrev daværende leder ved CASTL, Curt Rice, i sin omtale av Pinker. Time Magazine har dessuten inkludert Steven Pinker i sin liste over de 100 mest innflytelsesrike mennesker i verden i dag, og Harvard University har inkludert ham i sin liste over deres 100 mest innflytelsesrike alumni.

(Kilde: uit.no)

Professor Barbara Neis jobber ved Memorial University, Newfoundland i Canada. Neis har en omfattende vitenskapelig produksjon bak seg og har viet mye av sin karriere til fremragende kvinne- og kjønnsforskning og formidling. Hun har vist et omfattende forsknings- og samfunnsengasjement, og hennes forskningsfelt har særlig vært knyttet til kvinners og menns arbeids- og livsvilkår i kystsammenhenger. Det er kystsamfunn på Newfoundland som har vært fokus for hennes forskning, og Barbara Neis kan dermed sies å ha gitt et viktig bidrag til nordområdeforskningen på det amerikanske kontinentet.

Hennes forskning er i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskap og naturvitenskap, og har de siste årene også vært i skjæringsfeltet mellom samfunnsvitenskap og medisin. Teoretisk har hun arbeidet med feministisk teori i forhold til globaliseringsteori, lokalsamfunnsteori og mer generelle teorier knyttet til sosiologi, som er hennes akademiske disiplin. De siste 20 årene har Barbara Neis samarbeidet med ansatte ved flere fakulteter ved UiT, og hun ble foreslått som æresdoktor av Kvinnforsk.

(Kilde: uit.no)

Ole Henrik Magga var professor II i samisk språk ved UiT i mange år. Han ble utnevnt som æresdoktor på grunn av sin forskningsinnsats og fordi hans arbeid i ulike språkkomiteer har vært med på å utvikle og styrke det samiske språkets stilling både i det norske og samiske samfunnet.

– Samarbeidet med universitetet har vært veldig godt på mitt fagområde. Jeg ble tilknyttet Universitetet i Tromsø i 1977 og har både undervist, sensurert og vært faglig kontakt her, kunne Ole Henrik Magga fortelle da det ble kjent at han skulle bli æresdoktor.

I 1989 ble Magga valgt som den første Sametingspresidenten i Norge, og han var president i to perioder. Dialog har vært sentralt i hans politiske engasjement, og dette har styrket Sametingets posisjon som en politisk institusjon. Han har arbeidet for urfolk også i andre deler av verden. Av denne grunn ble han valgt som medlem av United Nations Permanent Forum of Indigenous Issues, og i tillegg valgt som forumets første leder.

Ole Henrik Magga ble foreslått som æresdoktor av Senter for samiske studier, og administrativ leder Else Grete Broderstad var svært glad for at han ble æresdoktor:

– Som en høyt respektert akademiker og vår fremste urfolksleder, er Magga en stor inspirator for våre studenter og forskere. Hans brede urfolksfaglige virksomhet faller sammen med universitetets prioriterte områder, og er klart i samsvar med universitetets satsning på urfolksspørsmål, sa hun da utnevnelsen ble kjent.

(Kilde: uit.no)

Professor Narve Bjørgo ble utnevnt som æresdoktor på bakgrunn av sin store betydning for UiT. Ikke bare var han rektor fra 1985 til 89, men han var også svært viktig for oppbyggingen av historie som fag ved UiT. Blant annet var han en av de første som hadde forskningsprosjekter innenfor nordnorsk historie.

– Da jeg kom til Universitetet i Tromsø fra Bergen på syttitallet, var det en institusjon i hektisk oppbygging. Ved historiefaget var vi bare to faste lærere, og både det faglige og organisatoriske arbeidet var veldig krevende. Særlig det første året. Samtidig var det også veldig spennende. Vi fikk utfordringer og muligheter vi bare kunne drømme om der vi kom fra. Jeg og min familie hadde i utgangspunktet bare tenkt å bli her ett år, men ble boende i 20 år. Jeg tilbrakte de beste årene av mitt arbeidsliv ved Universitetet i Tromsø, og når jeg får en slik heder så er jeg både glad og rørt, fortalte han da utnevnelsen ble kjent.

Narve Bjørgo ble utnevnt til professor i historie ved Universitetet i Tromsø 24. november 1972. Han var således en av de første professorene som ble ansatt ved universitetet. I dag er han en anerkjent historiker med en betydelig vitenskapelig produksjon bak seg. Narve Bjørgo var også en sterk forkjemper for det ”politiske prosjektet” Universitetet i Tromsø, og mente at universitetet måtte forankres i nordområdene. Han fremhevet sterkt universitetets relevans for landsdelen. Bjørgo var også den første styrelederen for NOKUT fra 2003. Han ble foreslått som æresdoktor av Universitetsbiblioteket og Institutt for historie ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

(Kilde: uit.no)

Universitetsstyret ved UiT bestemte i april 2011 at utenriksminister i Norge Jonas Gahr Støre og utenriksminister i Russland Sergei Lavrov skulle utnevnes til æresdoktorer ved UiT. Styret begrunnet dette med det arbeidet som var gjort gjennom mange år for å oppnå en avtale om de maritime grensene mellom Norge og Russland. ”Støre og Lavrov har satt nordområdene på det internasjonale kartet gjennom en målrettet og bevisst satsing, og det politiske fokuset på nord har bidratt til å endre folks oppfatning av Nord-Norge”, står det videre i begrunnelsen. Først i 2013 hadde Støre anledning til å motta beviset på utnevnelsen til æresdoktor. –Det er litt spesielt at etter at jeg ble helseminister var det innsatsen som utenriksminister som gjorde at jeg ble doktor. Jeg føler glede og dyp takknemlighet for den oppmerksomheten som dere har gitt meg her i dag. For meg vil Universitetet i Tromsø alltid være et midtpunkt i min egen opplevelse av nordområdepolitikkens utforming, sa Jonas Gahr Støre da han mottok æresdoktordiplomet.

(Kilde: uit.no)

Universitetsstyret ved UiT bestemte i april 2011 at utenriksminister i Norge Jonas Gahr Støre og utenriksminister i Russland Sergei Lavrov skulle utnevnes til æresdoktorer ved UiT. Styret begrunnet dette med det arbeidet som var gjort gjennom mange år for å oppnå en avtale om de maritime grensene mellom Norge og Russland. ”Støre og Lavrov har satt nordområdene på det internasjonale kartet gjennom en målrettet og bevisst satsing, og det politiske fokuset på nord har bidratt til å endre folks oppfatning av Nord-Norge”, står det videre i begrunnelsen. Den russiske utenriksministeren Sergey Lavrov hadde ikke anledning til å være tilstede og motta æresdoktordiplomet. Derfor var det den russiske ambassadøren Viatsjeslav A. Pavlovskij som mottok utmerkelsen i hans sted i april 2013.

(Kilde: uit.no)

Laila Stien ble utnevnt til æresdoktor for sitt forfatterskap og oversettelsesarbeid fra samisk. I flere av bøkene henter Stien stoff fra nordnorsk og samisk miljø. Hun har også oversatt og gjendiktet samisk litteratur, i hovedsak lyrikk, og har vunnet en rekke priser for sitt forfatterskap. Laila Stien er først og fremst kjent som novellist, men hun har også gitt ut diktsamlinger og flere barnebøker. Hun er også gjesteforeleser ved forfatterstudiet ved UiT.

Oversetting av samisk litteratur begynte med en forespørsel om å oversette en diktsamling av Synnøve Persen i 1982.

– Det var jeg ganske skeptisk til, jeg var usikker på om jeg ville få det til. Å oversette skjønnlitteratur handler jo ikke bare om å formidle et innhold, det dreier seg like mye om å få tonen i et verk til å klinge på et annet språk. Stemning og klang er sentralt. Men det gikk bra, så jeg fortsatte med oversetting innimellom mitt eget forfatterskap, og har hatt glede av å kunne bidra til at samisk litteratur kommer ut til flere, fortalte Laila Stien da utnevnelsen ble kjent.

(Kilde: uit.no)

Trond Mohn er utdannet siviløkonom fra Universitetet i Mannheim i 1970. I 2015 fikk han tittelen æresdoktor for sin innsats over mange år som giver av frie midler til norsk forskning og til oppbygging av medisinsk behandling. Han har også bidratt med betydelige midler til blant annet idretten i Nord-Norge. Dette gjør ham til en samfunnsbygger og et eksempel til etterfølgelse.

I 2014 ga næringslivslederen 300 millioner kroner som frie midler til forskning ved UiT. Det er den største enkeltdonasjon som noensinne er gitt universitetet. I 2007 ga han også 100 millioner kroner i pengegave til UiT. Pengene blir forvaltet av Tromsø forskningsstiftelse (TFS), som har som formål å støtte og dele ut midler til langsiktig, grunnleggende forskning og forskningsstrategiske rekrutteringstiltak ved UiT. Stiftelsen kan også støtte tilsvarende formål ved andre institusjoner i landsdelen, når det innebærer samarbeid med UiT. Så langt har mer enn 100 forskningsprosjekter fått støtte fra fondet.

– Forskning er fremtiden vår og det er ønske om spredt bosetning i landet, derfor er det viktig å øke kompetansen i nord, har Trond Mohn uttalt i forbindelse med donasjon til UiT-forskning. For Mohn er det et nettopp et poeng å gi frie midler, ettersom han mener at det er forskerne selv som har kontroll på hva de trenger penger til.

(Kilde: uit.no)

Professor emeritus og statsviter Oran R. Young ved University of California er den som allerede i 1986 kom med uttrykket ”Age of the Arctic”. I mer enn 30år har han forsket på faglig virksomhet og samarbeid i Arktis, og i dag regnes han for å være en pionér innen feltet. I 2015 ble derfor Young utnevnt til æresdoktor ved UiT. I begrunnelsen står det at Young har bidratt til et ”betydelig, vitenskapelig arbeid for utvikling av arktisk samarbeid”. Han har dessuten arbeidet for å fremme forskning med stor relevans for utviklingen av Arktis, samt vært rådgiver, pådriver og premissleverandør for Arktisk råd.

Oran R. Young har skrevet en rekke bøker og publisert mange forskningsrapporter om internasjonalt samarbeid med fokus på det som skjer i Arktis.

– Dette er en stor ære. På mange måter har Tromsø blitt til hovedstaden i Arktis. UiT har gjort seg fortjent til navnet «Norges arktiske universitet». Jeg har hatt en lang og god relasjon til universitetet. Jeg er takknemlig for at dette blir anerkjent gjennom tildeling av et æresdoktorat, sa han da han fikk vite om utnevnelsen.

(Kilde: uit.no)

Arieh Warshel er israelsk-amerikansk kjemiker og biokjemiker, og professor ved University of Southern California. Sammen med Martin Karplus og Michael Levitt ble Warshel i 2013 tildelt Nobelprisen i kjemi for ”utvikling av multiskala modeller for komplekse kjemiske systemer”. Han er en av de fremste nålevende forskerne innen beregningsbaserte metoder for studier av kjemiske og biologiske systemer. Dette er metoder som i stor grad brukes og videreutvikles ved Hylleraas-senteret, som er en av UiTs sentre for fremragende forskning. Warshel har vært en sterk støttespiller for fagmiljøet ved UiT og har besøkt universitetet ved flere anledninger, blant annet for å undervise, og som opponent ved disputaser.

Arieh Warshel ble svært glad for utmerkelsen som æresdoktor, og mottok diplomet under æresdoktorseremonien 26. september 2018, samme uke som UiT feiret sitt 50-årsjubileum:

– Tusen takk for denne store æren, og for at jeg fikk komme. UiT er et universitet med et stort potensial, sa professoren, og la til:

– Jeg er veldig glad for å være tilbake her, og ydmyk for denne utmerkelsen. Da jeg skulle begynne å studere i Israel, visste jeg ikke hva jeg skulle velge. En rådgiver på skolen sa at jeg skulle studere kjemi siden jeg hadde så godt syn, jeg brukte ikke briller den gang.Siden jeg ikke hadde noen annen idé, valgte jeg kjemi. Nå i senere tid kan jeg argumentere for at han mente jeg hadde godt syn i overført betydning. Evnen til å se forbi horisonten og i rett retning, sa Warshel i sin takketale.

(kilde: uit.no)

Mari Boine er prisbelønt samisk sanger, låtskriver og verdensmusiker. Hun har fornyet joiken, og fra sitt ståsted i Sápmi, Arktis, når Boine verden. Hun har åpnet opp den samiske musikkkulturarven gjennom å la seg inspirere av jazz, rock og folkemusikk. Mari Boine forener samisk tradisjon med innovativ og fornyende musikalitet, og musikken hennes treffer folk fra ulike musikk- og kulturtradisjoner. Boines kunst har vært en tydelig kraft for kulturelle og språklige rettigheter, og gjennom hennes musikk har samisk språk nådd vidt og bredt. Hun har turnert over hele verden og spilt sammen med en rekke av verdens ledende artister. I 2003 fikk Mari Boine Nordisk råds musikkpris, og i 2009 ble hun utnevnt til St Olavs Orden – Ridder av 1. klasse. Hun har vunnet totalt fire Spellemannspriser og mottok i 2018 Spellemannsprisens hederspris.

– Takk til UiT for å utnevne meg til æresdoktor. Det å bli utnevnt kan forklares som et sterkt signal på annerkjennelse av mitt arbeid gjennom tiår. Det gjør mitt samiske hjerte lykkelig. Jeg har levd med musikken, og i musikken, i mer enn 30 år. For meg er musikk ren medisin. Den har transformert meg fra en sjenert, ung urfolksperson, full av selvhat og angst, til en modig og frittalende artist. Den har endret meg til å bli en stolt og sterk urfolkskvinne, sa Mari Boine i sin takketale da hun mottok diplomet 26. september 2018.

(kilde: uit.no)

Richard Horton er en halvt britisk, halvt norsk lege og sjefredaktør for det prestisjefylte medisinske tidsskriftet The Lancet. Han er kjent for sine kontroversielle publikasjoner om emner som Irak-krigen, genmodifiserte organismer og ”An open letter for the people in Gaza” (2014). Han har engasjert seg sterkt i global og bærekraftig helse (planetary health), og oppfordrer universiteter i alle land til å engasjere seg i en felles kamp for god helse for alle. Han arbeider også for å oppnå FNs bærekraftmål nr. 3 – ”Good healt and well-being”. UiT har i sin strategi ”Drivkraft i nord” også et stort fokus på å bidra til å oppnå FNs bærekraftmål.

Horton har skrevet for andre tidsskrift, inkludert The Observer, The Times Literary Supplement og The New York Review of Books. Han har også skrevet bok om kontroverser i moderne medisin, med tittelen: Second Opinion: Doctors, Diseases and Decisions in Modern Medicine (2003).

Også fra talerstolen under æresdoktorkreeringen 26. september 2018, viste Richard Horton sitt brennende engasjement:

– I mitt land, hvor xenofobien vokser, har det ledet til avvisning av gjensidig avhengighet og internasjonal utveksling. Til slutt endte det med stemmen om å forlate EU, unionen som ble formet av døden til hundretusener under den andre verdenskrig. Det er med dyp sorg og anger for mange av oss at vi har smusset til minnet av de som døde for frihet under den krigen. Så i dette øyeblikket av farlig isolering og populisme er det viktig at vi husker verdiene av et universitet som UiT Norges arktiske universitet, og hva de verdiene står for. De står for likhet, inkludering, styrking gjennom læring og solidaritet. Ikke bare se hva vi kan gjøre for oss selv og vårt eget land, men hva vi kan gjøre for andre i deres samfunn. Spesielt for de som lever i lidelse, i konflikter, som er uten hjem, tvunget på flykt, og de som opplever okkupasjon. UiT er et godt globalt universitet og vi burde feire deres internasjonale signifikans. Universitetets verdier har aldri betydd mer, og jeg dedikerer meg til disse verdiene, sa Horton.

(kilde: uit.no)

Olav Holt er tidligere rektor og professor i fysikk ved UiT Norges arktiske universitet. Både som vitenskapelig ansatt og som universitetets andre og første valgte rektor har hans bidrag vært betydelig. Holt er spesialist på den øvre atmosfæres fysikk og radiobølgenes utbredelse i ionosfæren. Han utmerket seg tidlig og ble i 1969 universitetets første professor, kun 34 år gammel. I 1984 ble han direktør for FORUT (i dag NORUT), og la inn en betydelig innsats i oppbyggingen av fagmiljøet innen rom-jordforskning ved stiftelsen.

Holt ble valgt til rektor i 1973 og ledet gjennom denne posisjonen UiT i en pionertid der visjoner og ideer skulle omsettes til konkrete faglige aktiviteter. Han loset universitetet gjennom denne krevende tiden på en meget god måte, ikke minst gjennom sitt faglige ståsted og store kontaktnett. I dag regnes han som en av pionerene bak opprettelsen av universitetet.

I 2003 ble Olav Holt utnevnt til ridder 1. klasse av St. Olavs orden.

– Dette er virkelig en fantastisk glede og ære. Det var uventet, og en stor overraskelse da jeg fikk beskjeden. Vi skulle bare være her i to år da vi kom til Tromsø i 1966, men det ble 35 år. 35 gode år. Selv om vi har det bra nå, så var nok de årene vår beste tid. Tusen takk, sa en rørt Olav Holt i sin takketale under æresdoktorkreeringen 26. september 2018.

(kilde: uit.no)