Dette er vårt første steinhage-landskap, laget av granitt fra Grøtfjorden på Kvaløya nært Tromsø, og utformet og bygd av Bjørn M. Thon i 1990 med hjelp fra Jan Sørensen. Her står planter fra Himalaya og fra nabofjellkjedene, ikke minst de ekstremt planterike fjellene i de vestlige provinsene Sichuan og Yunnan i Kina. Sør-delene av fjellmassivene er dominert av monsunklima med mye regn om sommeren og masse snø om vinteren. Ikke rart at planter fra høye nivåer herfra (3500−5500 m) stortrives i Tromsø!

Viktige slekter i Himalaya, som rhododendron, primula, sildre (Saxifraga) og søte (Gentiana), står for det meste i sine egne systematiske samlinger i Hagen, så i ‘Himalaya’ er valmuesøster (Meconopsis), nikkekrage (Creman-thodium) og busker av rogn (Sorbus) de mest fram-tredende. Særlig berømt er valmuesøstrene, som med sine store blomster i blått, fiolett, rødt, gult og hvitt er et hovedtrekk-plaster i Hagen først på sommeren. Himmelvalmuesøster (M. ’Lingholm’, av britisk hageopphav), stor valmuesøster (M. grandis) og blå valmuesøster.

(M. baileyi) er store og flerårige med blomster i ulike nyanser av blått. Men de fleste av slektas 78 arter er monokarpe (de dør etter blomstring), og vi må høste frø av  plantene for å opprettholde våre egne hagepopulasjoner. 

Rhododendron er den største vedaktige planteslekten i verden, med vel 1000 arter. De fleste har store eviggrønne blad og tallrike, store blomster. Slekten fins over hele den nordlige halvkule, og Norge har artene lapprose (R. lapponicum) og finnmarkspors (R. tomentosum). Men det store artssentret er i Yunnan- og Sichuan-provinsene i det vestlige Kina, pluss at ca. 300 arter vokser i tropiske fjellskoger i Indonesia med naboland. 

På 1980-tallet trodde man at rhododendron ikke kunne dyrkes i Tromsø, men samlinga vår har nå over 70 arter, i tillegg til hybrider. Ca. 30 av artene er fra den hardføre gruppen Taliensia med brunfiltede bladundersider. De med knallrøde blomster er i gruppen Ild-rhododendron (Neriiflora), tre europeere er i Alperose-gruppen, mens noen småbladete arter er i Lapprose-gruppen. Azalea er gruppenavnet på de bladfellende artene. Rhododendron wardii med gule blomster kan bli over 2 m høy i Tromsø.

Rhododendron er i lyngfamilien som er så viktig i floraen vår. Noen av disse er også representerte her, som arter av blålyng (Phyllodoce) og kantlyng (Cassiope). Vi dyrker også primula, valmuesøster og liljer som ‘visuelle supplement’ i samlingen. 

Byen Kirovsk på Kola-halvøya hadde den nordligste botaniske hagen i verden før hagen i Tromsø ble opprettet. Ved åpningen av vår hage overrakte de oss tre arter som fremdeles gir en praktfull vårblomstring i samlingen: sibirhundetann (Erythronium sibiricum), soleieslektningen Callianthemum angustifolium og blåstjernearten Scilla rosenii. De kommer fra henholdsvis Sør-Sibir, Øst-Sibir og Kaukasus. 

Kamtsjatka lengst i øst er klimatisk et parallellområde til Nord-Norge. Der har de også bjørke- og ore-skoger, men av andre arter enn hos oss. Kamtsjatkabjørk (Betula ermanii) står i samlingen vår, sammen med mange høystauder som den staselige kamtsjatkamjødurt (Filipendula camtchatcensis). Området har også enorme tromsøpalme-slektninger som vi ikke dyrker. Fra Øst-Sibir og Øst-Asia kan vi nevne den vakre berberis-busken Berberis amurensis med attraktive og vitaminrike røde bær.

Sibirske arter som når opp til Arktis blir primært plassert i Arktis-samlinga hos oss. Det gjelder også en rekke østlige arter som når Norge, f. eks. silkenellik (Dianthus superbus).

Denne samlingen viser planter som har et underjordisk lagringsorgan som tillater planten å gå i hvile under ugunstige forhold. De vi dyrker er tilpasset en todelt hvileperiode, først sommertørke og så vinterkulde. Mange av artene må dyrkes varmt og sørvendt i veldrenert jord som tilpasning til sommertørke. Under slike forhold kan et stort utval arter (f. eks. 30 ville tulipanarter) dyrkes i Tromsø. Opplagsnæringen gjør at plantene kan blomstre tidlig om våren - en god tilpasning siden deres naturlige habitat tørker ut seinere på sesongen.  

Overvintringsorganene er av ulike typer. En løk er en oppsvulming av nederste del av stengelen med omdannede blad i form av løkskjell. Disse lagrer opplags-næring og danner ikke grønne bladplater. De fleste artene i samlingen er av denne typen, f. eks. løk (Allium), tulipan (Tulipa), kroner (Fritillaria), perleblomst (Muscari) og liljer (Lilium). Krokus og gladiolus har derimot stengelknoll uten løkskjell. Hvitveis (Anemone nemorosa) har oppsvulmede jordstengler som lagringsorgan. Slekter som marihand (Dactylorhiza), dagliljer (Hemerocallis) og peoner (Paeonia) har næringen i oppsvulmede røtter. 

Rocky Mountains har en rik fjellflora, men også nabo-fjellkjedene The Cascades og Sierra Nevada (i California) har planter som trives på friland hos oss. Lewisia (Lewisia cotyledon) fins i mange fargevarianter, mens den mindre kjente praktlewisia (Lewisiopsis tweedyi) har store, 

ferskenfarga blomster. Lewisia rediviva er et syn tidlig i juli da den blomstrer rett fra jordstengelen etter at bladene har visna.

Slekta rørblom (Penstemon) er en annen nord-amerikansk spesialitet med ca. 280 arter. Alle har rørforma blomster i blå, fiolette eller røde farger. Floks (Phlox) med sine ca. 67 arter er også nord-amerikansk (en art i Sibir). I tillegg til de tradisjonelle hagehybridene, har slekta mange matte- eller tuedannende arter som er veldig vakre.

Tre grupper i nøkleblomfamilien er nord-amerikanske: Douglasia (evt. overført til Androsace), gudeblom (Dodecatheon, nå foreslått overført til Primula) og sek-sjonen amerikaprimula (Parryi). Mange flotte planter som vokser nord for den polare tre-grensen i Nord-Amerika dyrkes primært i den amerikansk-sibirske delen av Arktis-samlinga hos oss.

Primula (dei norske artane kallest nøkleblom) er hovudslekta i nøkleblomfamilien (Primulaceae). Plantane dannar fleirårige tuver av mange bladrosettar, og har vakre, fargerike blomster på bladlause stenglar. Dei fleste artane liker lange vintrar og kjølege somrar og slekta er eit sats-ingsområde hos oss. Primula har ca. 460 artar og er vidt utbreidd på den nordlege halvkula, med 6 artar i Noreg, men det store artssentret er Himalaya og serleg nabofjella i Kina. 

Vi organiserer samlinga vår etter seksjonane, med den reint europeiske aurikkel-seksjonen (Auricula) på hovedhaugen, der vi no har 21 av 25 artar. Den velduftande ville aurikkelen (P. lutea) er ein av foreldreartane til hageauriklane som står i store felt i Tradisjonshagen. I den fuktigare skråninga nedafor fossen står den eksklusive snøprimula-seksjonen (Crystallophlomis), også vårplantar og ein spesialitet for hagen vår med mange artar som er uråd å dyrke i varmt klima. På seinsommaren kjem dei meir storvaksne artane i augustprimula-seksjonen (Sikkimenses) langs bekkeløpet og etasjeprimulaene (Proliferae) i nordaust-skråninga.

Smånøkkelslekta Androsace består av mindre puteplantar og står i sprekkene i Androsace-haugen som er konstruert av tsjekkarane David Holubec og Petr Hanzelka som ei etterligning av ein lagdelt, vertikalstilt bergknaus.

Plantene i soleiefamilien (Ranunculaceae) er urteaktige (unntatt klatreplantane i slekta Clematis) og giftige. 

Familien omfattar store og viktige slekter som soleier (Ranunculus), anemoner (Anemone), kubjeller (Pulsatilla) og høgstaudane hjelmar (Aconitum) og riddersporar (Delphinium). Dei fleste slektene feller umodne frø som ligg på bakken og ettermodnar embryoa før frøa kan spire.

Familien er veldig gammal, og blomsteren hos ballblom (Trollius) liknar på konglene hos dei utdøydde bartre-slektningane som var stamformer til blomsterplantane. Men no har dei fått farger for å tiltrekkje seg pollinatorar, og er blitt tokjønna. Og frøa ligg ikkje ‘nakne’ på kongleskjel, for dei siste har i løpet av evolusjonen gradvis bretta seg saman slik at frøa ligg inni det nye organet ‘frukt’. Denne prosessen kan du ane ved å studere dei tørre belgkapsel-fruktane hos ballblom. 

Blomsterplantane har stor diversitet når det gjeld transport av pollen og frø. Blomstrane i denne hagen er laga for insekta, ikkje som pynt for oss, og du står no eigentleg i eit utandørsmuseum over samevolusjon.

Dammen og bekkeløpet med foss er kunstige, og er konstruert med duk i bunnen. Dammen er hjerteformet som i klassiske hageanlegg, og har siden slutten av 90-tallet hatt en populasjon av karpefisken karuss hentet fra Prest-vannet. Den produserer frostvæske og tåler innefrysing om vinteren. I dammen dyrker vi nøkkeroser 

(Nymphaea), brei dunkjevle (Typha latifolia) og den lignende, men sterile medisinplanten kalamusrot (Acorus calamus). Den invasive elvesnella (Equisetum fluviatile) har kommet hit aldeles av seg selv. 

Rundt dammen står det høystauder som nøkketunge (Ligularia), sverdliljer (Iris) og bronseblad (Rodgersia). 

Bak Amfiet har vi en samling dverbartrær. Disse er sakte-voksende mutanter som oppformeres vegetativt, og de passer i mange hageanlegg siden de ikke blir for store.