Om tidsskriftet Ottar

Tidsskriftet er oppkalt etter den nordnorske høvdingen Ottar som rundt år 900 foretok en reise til Kong Alfred av England.

Her berettet han om sin reise langs kysten av Nord-Norge og helt til Kvitehavet. Denne beretningen ble skrevet ned og føyd inn i Kong Alfreds oversettelse av Orasius` verdenshistorie.
Dette er den første skrevne, autentiske beretning her nordfra og er derfor et sentralt kildeskrift innen nordnorsk forskning. Som høvdingen Ottar ga sitt bidrag til verdenshistorien, prøver også Tromsø Museum å formidle sin forskning til flest muligmennesker. Dette gjøres først og fremst gjennom vårt populærvitenskapelige tidsskrift "Ottar". 

"Ottar" bør finnes i ethvert skolebibliotek som oppslagsbok/lærebok for læreren. Enkelte hefter egner seg også til bruk for elevene og kan bestilles i klassesett.

Vi selger samleperm som man kan ha Ottar-heftene i. Hver samleperm gir plass til 2 årganger Ottar (10 hefter) og koster i utsalgspris kr 55,-.
Kan bestilles via e-post: shop@uit.no

Hva Ottar berettet... 

Tegning av Ottars ferd av Karl Erik Harr
"Ottars ferd", tegnet av Karl Erik Harr Foto: xxx

Ottar berettet at han bodde nordligst av alle nordmenn. Han sa at han bodde på nordkanten av landet (...) nordenfor var landet øde bortsett fra at finnene her og der holdt til for å drive jakt og for å fiske i sjøen om vinteren.

Han sa at han selv ville undersøke hvor langt landet strakte seg mot nord, og om det bodde mennesker nordenfor denne øde strekningen. Han fór deretter nordover langs landet, og i tre dager hadde han det øde landet til styrbord og havet til babord. Da var han kommet så langt nord at hvalfangerne ikke pleide å fare lenger.

Videre seilte Ottar langs kysten av Finnmark og Kolahalvøya, og deretter inn i Kvitsjøen og et stykke opp langs Dvina.

"På den andre siden av elva var landet bebodd. Det var det første bebodde landet han kom til etter å ha seilt hjemmefra. Bjarmene hadde dyrket sitt land godt, men dit torde han og mennene hans ikke komme. Trefinnenes land derimot var øde, unntatt der jegere, fiskere og fuglefangere holdt til. (...) Det forekom ham at bjarmene og finnene snakket samme språk.

Hensikten med å dra dit var først og fremst å fange hvalross, for disse dyrene har meget edelt bein i tennene sine, og huden egner seg godt til å lage skipstrosser av. Han hadde mye av den rikdommen som de folkene har, nemlig ville dyr som kalles rein. Da han drog til kongen, eide han seks hundre tamrein, ukjøpte reinsdyr, derav seks lokkerein. De er meget kostbare hos finnene, fordi en med hjelp av dem fanger villrein. Han var den fremste i landet, men eide likevel ikke mer enn 20 kyr, 20 sauer og 20 griser. Det lille han pløyde, pløyde han med hest.

Den viktigste inntektskilden for innbyggerne der er en avgift finnene betaler. Den består av dyrefeller, fuglefjær, hvalbein og skipstau av sel- og hvalross- skinn. Hver betaler etter sin stand; den fornemste må utrede 15 mårskinn, fem reinfeller, en bjørnefell, 10 ember fjær, en kjortel av bjørne- eller oterskinn og to tau, ett av hvalross og ett av selhud.

Han sa at Nordmannaland var meget langt og smalt, og alt dyrkbart land lå ved sjøen, og ennå er mange steder svært fjellfylt. Østafor ligger ville fjellstrekninger (...) imot øst er det bebygde landet bredest (...) deretter ligger på den andre siden av fjellstrekningen Svialand langs dette landets søndre del, og langsmed den nordre del ligger Kvenland.

Ottar sa at landsdelen der han bodde, het Hålogaland, og at ingen bodde nordafor. Men på den sørligste kanten av landet er det en havn som heter Skiringssal; dit kunne en seile på en måned når en søkte havn om natten og hadde gunstig vind om dagen. Hele denne tiden skal en seile langs landet; da har en til styrbord først Island, derpå de øyene som ligger mellom Island og dette landet, inntil en kommer til Skiringssal; til babord har en Nordvegr (Nordveien)


Slik begynner fortellingen til den nordnorske høvdingen Ottar. Omkring 890 foretok han en reise til England, og ga Kong Alfred en beretning om Nord-Norge og om en ferd langs kysten til Kvitsjøen. Beretningen ble føyd inn i kong Alfreds oversettelse av Orosius’ verdenshistorie. Inspirert av den gamle håløyghøvdingens nysgjerrighet og fortellerglede, har OTTAR siden 1954 trykt artikler om nordnorsk og arktisk natur, kultur og samfunnsliv.